Gjestekommentar

Skrevet av oppdrettar Sondre Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgivar i DNB Seafood, ulike bidragsytere frå Sjømat Norge, Nina Santi, seniorrådgivar i Inaq og Erlend Bullvåg, administrerande direktør i Kunnskapsparken Bodø.

Sosial lisens er viktig for alle næringsdrivende. Men ekstra viktig for lakseoppdrettere. Hvorfor? Fordi de opererer i allmenningen og fordi de er avhengige av gode offentlige reguleringer. Det engelske uttrykket «License to operate» er abstrakt i de fleste bransjer, men helt bokstavelig i laksebransjen. Sosial lisens betyr at du har ryggdekning fra lokalsamfunnet og andre interessenter. Hvem er disse andre interessentene? Det kan endre seg over tid. Økende fokus på bærekraft betyr at denne gruppen er voksende for mange bedrifter.

I mange land ser vi også at myndighetene blir mer aktive i ulike sammenhenger. Det kan ha mange forklaringer – det grønne skiftet, aktiv næringspolitikk har fått en ny vind, frimarkedsliberalismen som dominerte etter Sovjets fall har mistet kredibilitet i manges øyne, globaliseringen går litt i revers, mm. Vi ser også en økende politisk polarisering. Mange grupper står lenger fra hverandre enn før og retorikken blir skarpere. Eksempelvis sier Pew Research i USA at det var store overlapp i synet til republikanske og demokratiske velgere i 2014. Nå er det overlappet nesten borte, republikanerne har gått lenger til høyre, demokratene lenger til venstre.

Desto viktigere å ha venner

Summen av mer intervenerende myndigheter og økt politisk polarisering betyr at det blir desto viktigere å ha en sterk «sosial lisens». En mer direkte måte å si det samme på, er at det blir desto viktigere å ha venner. Og du vet ikke alltid hvilke venner. Noen vil alltid være viktige som for eksempel de ulike sektorpolitikerne på Stortinget og lokalsamfunnet hvor man opererer. Andre kan plutselig bli det, som for eksempel tilfeldige velgere et helt annet sted i landet. Eller journalister i publikasjoner som tidligere aldri har brydd seg om din bransje. Debatten om grunnrenteskatten i laksebransjen kan på mange måter forstås bedre som en sosial lisens diskusjon enn som en fiskal diskusjon. I hvert fall hvis man ser på argumentene som benyttes.

Hvordan bygger man en sterk sosial lisens? Det hjelper å drive bærekraftig, men bærekraft og sosial lisens er to forskjellige ting. Det vil nok være umulig etter hvert å ha en god sosial lisens uten å være bærekraftig. Men det motsatt går an – du kan være bærekraftig uten å ha en god sosial lisens. Så det er viktig å fortelle om det du gjør som er bra. Og så er det viktig å være ærlig på det som ikke er bra, og å prøve å forbedre seg. Sosial lisens handler om forventningene og kravene som gjelder for en sektor og hvordan publikum oppfatter at deres forventninger blir oppfylt.

Lurt å få et perspektiv fra utsiden

Det kan være lurt å søke ekstern hjelp av og til fra noen som vet hvordan man gjør det. Dette er et eget fag. Og selv om man kan faget selv, er det ofte lurt å få et perspektiv fra utsiden. Det kan være vanskelig å se hvordan man fremstår for andre med egne øyne. En advokat bør ikke representere seg selv i retten. Og en lege bør ikke diagnostisere seg selv. Det er viktig å jobbe systematisk, og det er viktig å svare hurtig og saklig på kritikk som fremmes i det offentlige rom. Det er viktig å utdanne allmennheten. Det inkluderer å fortelle historier, relatere til folks følelser og verdier – men også å formidle fakta. Prøv å innta «ekspertrollen» snarere enn helterollen eller offerrollen. Eksperten blir hørt på også i vanskelige tider. Helten kan det derimot være moro å rive ned når noe går galt. Og når det gjelder offeret – ingen liker folk som syter. Hvis man er ærlig og balansert bygger man tillit over tid.

Og det er viktig å være proaktiv og helst løse ulike problemer før allmennheten oppfatter at der er et problem. Historien om ethoxyquin, et omstridt stoff som ble tilsatt fiskemel (som ble brukt i laksefôr) for å hindre eksplosjon under transport, var kanskje ikke et eksempel til etterfølgelse. «Ingen» hadde hørt om det stoffet før. Men etter en artikkelserie i Morgenbladet i 2018 med påfølgende offentlig bråk, gikk man til slutt bort fra å bruke det. Et motsatt og positivt eksempel var da Dagbladet i 2021 skrev «Ny avtale om bærekraftig laks: – Banebrytende» og siterte Regnskogfondet som sa «De brasilianske soyaleverandørene og norsk laksenæring setter med dette en ny global standard for bærekraft». Det handlet selvfølgelig om avtalen den norske laksebransjen inngikk med soyaleverandørene sine i Brasil om at disse skal kun levere sertifisert avskogingsfri soya uansett hvem kunden er. Det vil si ikke bare til den norske laksebransjen, men til alle. Også svine- og kyllingprodusenter i Kina for eksempel.

En bransje blant mange andre

Og så er det viktig å heve blikket. Statsminister Lars Korvald sitt utsagn om at «Norge er et land i verden» er blitt mye latterliggjort. Men han hadde vel et poeng – at vi ofte glemte det. Laksebransjen glemmer kanskje av og til de er «en bransje blant mange andre». Ikke alle problemstillinger som diskuteres i laksebransjen er «laksedebatter». Dyrevelferd er et godt eksempel. Antibiotikabruk et annet (hvor norsk lakseproduksjon i særklasse er best i verden av all industriell animalsk proteinproduksjon – men det er det mange som ikke vet). Disse agendaene drives i stor grad av konsumenter i hele den vestlige verden som er opptatt av mat generelt, ikke nødvendigvis et segment. Og som ikke uten videre har kunnskap til å nyansere mellom norsk oppdrettslaks og amerikansk kjøttproduksjon.