Spiller plast i havet en rolle for spredning av antibiotikaresistens?

Vi er omgitt av plast på alle kanter i vårt daglige liv, og et stort antall produkter er pakket i eller inneholder plast, alt fra i kosmetikk til plastposer. Mesteparten av plasten som benyttes i dag er til forpakning, noe som står for omtrent 35%. Plast kan nå havet på ulike måter, slik som gjennom direkte dumping fra skip eller tap av fiskeredskaper. Mesteparten av plasten i våre verdenshav kommer likevel fra landbaserte kilder. Med tiden til hjelp vil det meste fra land havne i havet, gjennom søppel som transporteres via overflateavrenning eller ved tilførsel gjennom kloakken.

Årlig antas det at mellom 8 og 11 millioner tonn plast havner i verdenshavene. I tillegg er den globale produksjonen av plast økende. Dersom den globale forurensingen av plast fortsetter i samme tempo som i dag, antar man at det innen år 2050 vil være mer plast i havet enn det er fisk, regnet på vektbasis.

Fordi det er lett å observere, vil slik forurensing ofte assosieres med plastfylte strender, og den direkte synlige negative effekten plasten har på det marine dyrelivet. Vi kjenner alle til bilder med dyr surret inn i tau eller nett, samt fisk, fugl og marine pattedyr med plast i magen.

I motsetning til de fleste andre forbindelser har plast svært lang nedbrytningstid. Det meste av plasten som blir produsert i dag, er ikke bionedbrytbar og kan «overleve» i havet i lang tid, alt fra 10 til kanskje over 400 år. Vanligvis deles marin plast inn i tre ulike kategorier avhengig av partikkelstørrelse; makroplast (>5 mm), mikroplast (100 nm – 5 mm) og nanoplast (<100 nm). Sollys, bølger og andre fysiske påkjenninger i strandsonen vil over tid føre til at større plastpartikler deles opp, og det er derfor mest av mindre partikler i sjøvann.

Akkumulering av plast i de store verdenshavene forekommer, disse betegnes ofte som «kunstige plast-øyer». Disse utgjør en trussel for livet i havet ved å påvirke det marine økosystemet. Plast kan også frigjøre farlige kjemikalier, og samtidig absorbere uheldige stoffer som tungmetaller fra havet.

Mikroorganismer trives på overflater

Det er godt kjent at mikroorganismer har en forkjærlighet for faste overflater. Plast fungerer som en egnet overflate som ulike bakterier, virus, og alger kan slå seg ned på. En slik kolonisering med forskjellige organismer på samme overflate kan bidra til dannelse av det vi kaller en biofilm, som består av mikroorganismer og noen slimaktige produkter som de produserer, samt partikler fra miljøet.

Bakterier har mekanismer for å utveksle genetisk materiale (DNA) seg imellom, dette kalles horisontal genoverføring. I en biofilm ligger bakterier tettere, og kan lettere utveksle gener, deriblant gener som koder for antibiotikaresistens. Plastpartikler vil følge havstrømmer og kan dermed transporteres over lengre avstander. Sammen med plasten vil også bakterier i plastbiofilmene følge med. Derfor kan plast fungere som en vektor for transport av bakterier over lange avstander og over verdenshavene.

Antibiotikaresistens - ett globalt helseproblem

Antibiotikaresistens, motstandsdyktighet mot antibiotika, regnes av Verdens helseorganisasjon (WHO) som en av de største truslene mot folkehelsen. På verdensbasis ble det i 2019 estimert at omtrent 1,3 millioner mennesker døde som følge av slike resistente bakterier. Antallet multiresistente bakterier – altså bakterier som er resistente mot tre eller flere ulike klasser av antibiotika – forventes å øke drastisk i framtiden.

Slike bakterier utgjør et stort problem i alle situasjoner der det er bruk for antibiotika i behandlingssammenheng, som i helsevesenet. Flere typer antibiotika har allerede redusert effekt mot bakterielle infeksjoner. Samtidig utvikles få nye antibiotika. Det er grunn til å frykte at vi nå er på vei inn i en tid hvor infeksjoner ikke lenger kan behandles med antibiotika – en såkalt post-antibiotika-æra.

Hva med bakterier i havet?

Uforurenset sjøvann inneholder naturlig et svært høyt antall bakterier og enda flere virus. Disse utgjør opptil 90% av vekten for levende organismer i havet, og har en viktig funksjon som mat for andre organismer i næringskjeden, og er dermed en forutsetning for annet dyreliv, inkludert dyr vi høster fra havet som skjell, krepsdyr og fisk. I tillegg til mikroorganismer som hører hjemme i havet, tilføres sjøen også bakterier fra landbaserte kilder, inkludert kloakk.

Alle disse mikroorganismene kan slå seg ned på plastpartikler i havet. Noen av bakteriene som finnes på plast kan også være sykdomsfremkallende og skadelige for både oss mennesker og fisk. Plastforsøplingen kan bidra til å utvikle og spre antibiotikaresistens, som gjør at det blir vanskeligere å gi behandling ved en eventuell infeksjon. I en studie utført av ved Havforskningsinstituttet, ble det for første gang i norge funnet sykdomsfremkallende bakterier på marin plast som også var resistente mot antibiotika (Radisic et al., 2020, https://doi.org/10.3390/microorganisms8081200).

Hovedproblemet med tanke på utvikling av antibiotikaresistens er feil- og overforbruk av antibiotika til mennesker og husdyr. Vi tror ikke at plast i havet er blant de viktigste faktorene for utvikling av antibiotikaresistens, men siden det er mye plast til stede og sjøvann inneholder stedegne eller tilførte bakterier og noen ganger sammen med rester av antibiotika fra kloakk, husdyrhold og akvakultur, mener vi det er viktig å følge med på hvilken rolle plast i havet kan spille som en av flere faktorer som er drivende for utvikling og spredning antibiotikaresistens.

Havforskingsinstituttet forsker på forekomst og egenskaper til plast i havet og organismene som finnes der, samt hvilken effekt plasten kan ha, inkludert som arnested for utvikling og spredning av antibiotikaresistens.