De siste 50 årene har vært en formidabel suksess for mennesket som art – hvis vi regner suksess som befolkningsvekst. Jordens befolkning har mer enn doblet seg i denne perioden og vi nærmer oss snart 7.9 milliarder mennesker. Dette hadde ikke vært mulig uten en samtidig vekst i matproduksjon. Det er en global utfordring å sikre nok, næringsrik og trygg mat til en økende befolkning og frem til nå kommer bare noen få prosent av maten vi spiser fra havet.
- Robin Ørnsrud er forskningssjef i seksjon for Marin toksikologi og 1. amanuensis II ved Klinisk Institutt I ved Universitetet i Bergen. Gruppen forsker på effekter av uønskede stoffer i fôr og matkjeden.
- Erik-Jan Lock er forskningssjef i seksjon for Fôr og Ernæring og professor II ved Institutt for Biovitenskap ved Universitetet i Bergen. Gruppen forsker på fiskeernæring og nye fôrkilder i et sirkulært perspektiv.
- Lise Madsen er forskningssjef i seksjon for Sjømat og ernæring ved Havforskningsinstituttet og affiliert professor ved Biologisk Institutt ved Københavns Universitet. Gruppen forsker på hvordan sjømaten bidrar til å sikre god ernæring og helse.
- Monica Sanden er forskningssjef i seksjon for Fremmed- og smittestoff. Gruppen forsker på fremmedstoffer i villfisk inkludert forekomst og effekter av forurensning i norske kyst- og havområder.
Havet er proppfullt av skjulte skatter. Vi som jobber med sjømat tenker da på viktige marine næringsstoffer. Det er store muligheter for mer matproduksjon fra havet, enten direkte som menneskemat, eller indirekte som fôringrediens for husdyrene våre. Nye fôringredienser høstet fra lavere trofiske nivå kan gi en mer bærekraftig produksjon av marine næringsstoffer. Det er for tiden stor interesse for å høste eller dyrke mat og fôringredienser fra lavere trofiske nivåer i havet, for eksempel blåskjell eller tare. Samtidig begynner vi å se på utslipp fra laksemerdene som en næringsrik ressurs som kan utnyttes av disse organismene og dermed gi en mer sirkulær matproduksjon innen akvakultur. Transformering av matsystemer fra det tradisjonelle lineære til det sirkulære er et viktig grep for å sikre fremtidig mattilgang mens vi samtidig prøver å lette presset på naturen og klima.
En bedre utnyttelse av de marine ressurser som vi allerede henter opp fra havet, slik som marine restråstoff, er også en del av dette totalbildet. Det finnes derfor et stort potensial for å øke andelen mat fra havet ved å høste lavere i næringskjeden. I Norge er det Havressursloven som legger føringene for hvordan og hvor mye vi kan høste fra havet, mens Matloven skal sikre at de marine ressursene vi henter opp er helsemessig trygge langs hele produksjonskjeden. Vi må sikre at det ikke kommer uønskede stoffer inn i fôr- og matkjeden som kan utgjøre en risiko for husdyret eller konsumenten. Havforskningsinstituttets hovedaktiviteter er overvåkning, forskning og rådgivning. Fartøyer, laboratorier og stasjoner benyttes til å samle inn data, som danner grunnlag for forskning og vitenskapelige råd som igjen danner grunnlaget for en kunnskapsbasert forvaltning av naturressursene. Dette sikres ved å etablere basiskunnskap slik at ressursene vi henter ut, både mengde og måten vi gjør det på, ikke får negative ringvirkninger på økosystemene og fiskebestandene.
For at vi best kan utnytte den energien som produseres i havet, må vi hente ut ressursene lavere nede i det trofiske nettverket. Siden fremmedstoffer oppkonsentreres i næringskjeden, vil lavtrofiske organismer ofte ha lavere nivå av problemstoffene, men likevel være proppfulle av næringsstoffer. Mesopelagisk fisk er fiskearter som er små i størrelse og som lever på mellom 200 og 1000 meters dyp. Studier gjort på Havforskningsinstituttet har vist at noen av disse fiskene hadde høyere nivå av næringsstoffer som vitamin A, kalsium og selen enn filet fra fisk som tradisjonelt havner på middagsbordet. Enkelte arter inneholder imidlertid i tillegg til næringsstoffene relativt høye nivåer av uønskede stoffer som kadmium og arsen. Andre arter, som lysprikkfisk, har et høyt innhold av voksestere som kan medføre magetrøbbel.
Blåskjell er en lavtrofisk art som spises i store deler av Europa. Blåskjell er en kalorifattig proteinkilde, som i tillegg til å inneholde selen og omega-3 fettsyrer, er en god kilde til jern og vitamin B12, og er dermed en god erstatning for kjøtt. Blåskjell er også en god kilde for jod, et næringsstoff stadig flere av oss får for lite av. Dette skyldes at vi i løpet av de siste tiårene har konsumert mindre melk og hvit fisk, som sammen med andre meieriprodukter har vært våre viktigste jodkilder. Jod finnes imidlertid også i store mengder i tang og tare. I enkelte arter; i veldig store mengder. Dessverre er ikke alltid mer nødvendigvis bedre, og i dette tilfellet kan det bli for mye av det gode. Som for enkelte andre vitaminer og mineraler, kan både for lite og for mye være skadelig for helsen.
På Havforskningsinstituttet har vi undersøkt nivåene av jod i produkter som inneholder tang eller tare. For en del av disse produktene regnet vi ut at dersom man spiser èn enkelt porsjon vil den øvre grensen for anbefalt jod inntak bli overskredet opptil flere titalls ganger. Krill, som også blir brukt til utvinning av omega-3 fettsyrer som kosttilskudd, har et høyt innhold av fluor. Stillehavsøsters har invadert kysten vår i så store mengder at den blir ansett som et økologisk problem, men den er også en matressurs som i økende grad høstes av både kommersielle aktører og publikum. Siden dette er mat som spises rå i et større omfang, og matforgiftning fra norovirus has vist seg å være en stor utfordring, utvikles det nå på Havforskningsinstituttet metoder slik at man kan skille mellom virus som gir klassisk “magesjau” og virus som er ikke-infeksiøs.
Vi har altså allerede mye data på både næringsstoffer og fremmedstoffer i mesopelagisk fisk, tang og tare, blåskjell, stillehavsøsters, for ikke å snakke om mikroalger, børstemark, tunikater og sjøpølser. Selv om vi har god kunnskap om noen arter så bør flere systematiske studier av aktuelle arter gjennomføres. Hvis vi i tillegg har et mer helhetlig perspektiv på hele matkjeden fra primærprodusenter til konsumenter, kan vi løse mange av utfordringene ved å bruke hele næringskjeden. For eksempel kan insekter fôres med lavtrofiske organismer, som ikke er direkte egnet som fôr, brukes for å endre nærings- og fremmedstoffinnholdet på en fordelaktig måte. Insekter kan for eksempel omdanne utilgjengelige næringsstoffer fra tang og tare til høyverdig protein uten å akkumulere problematiske stoffer.
Klimaet er i endring og kanskje kan nye muligheter fra havet bidra inn som en av løsningene på klimautfordringene. Dyrking av organismer i havet på et lavere trofisk nivå medfører flere fordeler. Første fordel er at de ikke krever ferskvann, som allerede er en knapp ressurs i verden. I tillegg trenger ikke disse fôres (f.eks. blåskjell) eller gjødsles (f.eks. tare), noe som betyr en enda lavere innsats av ressurser. Til slutt blir betydelige mengder CO2 bundet opp i biomassene og fjernet fra havvannet. På storskala kan det ha store effekter. Vi mener også at en endring i våre spisevaner fra landbasert protein til mer marine ressurser, kan gi oss en stor helsegevinst.
Havforskningsinstituttet som forsknings- og forvaltningsinstitutt kan bidra med kunnskap for å bane vei for ny næringsutvikling med minst mulig fotavtrykk. Norge har et av verdens beste forvaltningssystemer for våre havområder og dette legger grunnlaget for en god balanse mellom bruk og vern av de marine ressursene. Ved å bruke hele den marine matkjeden kan vi løse mange av fremtidens utfordringer. Vi har bare så vidt begynt å forstå potensialet.
