(Intrafish gjør oppmerksom på at både statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum har fått tilbud om tilsvar til denne kronikken. Statsministerens kontor henviser til Finansdepartementet, som svarer at politisk ledelse ikke ønsker å svare på dette innlegget, red.anm.)

Forankret i en utstudert forakt for fakta og kompetanse er tilliten til vårt politiske system borte. Kun tid og konkrete handlinger kan reetablere «politisk stabilitet» som begrep i Norge. Ikke fordi noen er sure eller fornærmet; men fordi de beslutningene som ble fattet den 28. september 2022, fremstår som dypt urimelige og uverdige og med en forakt for utredninger og fakta, vi nok aldri har sett fra en norsk regjering.

Gjestekommentar

Skrevet av Atle Eide. Han er investor, rådgiver og har en rekke styreverv. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, advokat Halfdan Mellbye, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, advokatfullmektig Sigrid Ratvik Østvik i Schødt og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

Det mest alvorlige er ikke alene skattenivået fremover. Men at en norsk regjering tiltok seg 40 % av verdier som er bygget opp av familier langs kysten over generasjoner – og med svært høy personlig risiko.

Måten økningen av skatt på grunnrente for oppdrett av laks er innført på, er brudd på enhver konstitusjonell tradisjon og basert på en konsekvensanalyse som i beste fall er fraværende. Når statsminister og finansminister farer med usannheter om at det skal være en reell høring, blir våre demokratiske verdier og tillit til politikere satt på prøve. Når lovfestede krav til saksbehandling erstattes med retorikk, går det meste galt. Når viljen til å lytte erstattes med prestisje for egne forslag, blir vi skremte.

Atle Eide, styreleder i Salmar Aker Ocean. Foto: Ellen Fossbakk

Stort samlet skattetrykk

Det alvorlige for kysten og Norge, er at det innføres en skatt hvor konsekvensene ikke er utredet. Alle ser nå at regjeringen ikke har gjort hjemmeleksen. Normprisen er bare et eksempel på en lang liste av alvorlige konsekvenser som ikke er forstått. Håndteringen av investeringer i smoltanlegg er en annen. Regjeringen, med statsminister i front hevder at «det skal være en reell høring». Samtidig som finansministeren 30. desember sier at «grunnrenteskatten kommer uansett». Hva er det da en skal høre?

Så langt ber de fleste høringsbrevene om utsettelse og konsekvensutredning og mange, selv de fra statens egne institusjoner, er kritiske. Er det slik at det er bare det som finansministeren «liker» som blir hørt? Mye tyder på det.

Så prøver Regjeringen seg med et bunnfradrag. Advokatfirma Sands har utredet dette og sier at mest sannsynlig er et slikt fradrag ulovlig. Regjeringens skattekommisjon mener bunnfradrag må bort. Det er vel knapt en eneste oppdretter som tror dette fradraget overlever lenge. Og grepet med forhøyet grunnlag for formuesskatt ligger fast. I sum gjør alt dette at svært mange oppdrettere får over 80 % i samlet effektiv skatt.

Dette tror jeg vil skje:

Konsekvensen av alt dette; og det som dagens regjering mest av alt vil bli dømt på, er at de ødela det kystnære, norske eierskapet i oppdrettsnæringen. Det eierskapet har skapt denne suksessnæringen gjennom tider med høy risiko. Frem til i dag er alle selskaper bortsett fra Mowi og Cermaq eid av norske eiere. Cermaq er eid fra Japan, fordi regjeringen selv solgte selskapet. Resten, cirka 75 % av næringen er norsk-eiet.

Om mindre enn 5 år har vi færre enn 10 til 15 oppdrettere som kontrollerer over 95 % av lakseproduksjonen i Norge. Og eierskapet til de fleste av disse vil være utenlandsk. Det blir interessant å se hvor mange arbeidsplasser – utover den rene oppdrettsproduksjonen – som er flyttet inn til byer og sentrale strøk. Og hvor mye av overskuddet som pløyes tilbake til lokalindustri. Som jo er et mantra for dagens eiere.

Man vil se at det er langt fra ordførerkontoret i en liten kystkommune, til eierne – trolig en rekke «fond» – i New York. Bare å finne ut hvem som eier vil være en utfordring.

Støre og Vedum. Dere vil sikkert, uten innsikt i bransjen og uten konsekvensanalyser, retorisk hevde at slik som dette går det ikke. Vel, igjen tar dere feil mine herrer. Og dere vil bli husket som dem som stoppet vår mest bærekraftige vekstbransje.

Og det var ikke de rike dere «knakk»; det var kysten og menneskene som så sin fremtid i det som kunne vært en norskeid vekstbransje.

At dere tør.