Skrevet av ansvarlig redaktør Øystein Hage.
Tidligere denne uken ble det klart at også Arbeiderpartiet har konkludert med at grunnrente på oppdrett ikke hører fremtiden til. Dermed følger landets største parti vurderingene til Høyre, Frp og Senterpartiet. Nå er det kun noen enkeltsjeler her og der som fremdeles mener grunnrenteskatten er en god idé. De fleste av dem bor i landets største byer.
Plutselig klar i røsten
Felles for alle oppdrettsvennene i og utenfor det politiske miljøet er at de mener grunnrenteskatten, som egentlig er en overskuddsskatt, bør skrotes til fordel for den mer tradisjonelle areal- eller produksjonsavgiften. Til og med det ellers så utydelige Arbeiderpartiet er blitt klar i røsten nå.
Tidligere har partiet sett mot grunnrente-alternativet, men nå mener Ap at selskapene heller må legge mer penger igjen lokalt. Snuoperasjonen, viser at lobbyistene i og rundt næringen har gjort en imponerende jobb.
En areal- eller produksjonsavgift har Kyst-Norge lenge ønsket seg. Frem til for noe uker siden kjempet imidlertid oppdretterne også innbitt imot denne løsningen. Det er derfor ganske ironisk å registrere at de samme oppdretterne nå har trykket denne lokalskatten til sitt bryst.
Samtidig er det forståelig at en arealavgift er forlokkende. Det er tross alt bare småtterier som må betales sammenlignet med en grunnrenteskatten på syv milliarder. Kanskje så lite som ti prosent av den planlagte statsskatten.
Kuppet landsmøtene?
Oppdretterne har i løpet av hele grunnrentedebatten ment at fagfolkene og riksavisene har tegnet et bilde av skatt på lakseoppdrett som en konflikt mellom en grådig næring og fellesskapet, og at næringen kuppet de politiske landsmøtene i fjor vår. Dermed ble grunnrenteskatten stoppet. Dette mens det samtidig pågikk en utredning i form av en NOU. Dette er direkte galt, mener oppdretterne.
De mener tvert imot at det var staten og Finansdepartementet som kuppet diskusjonen som pågikk mellom havbruksnæringen og vertskommunene om hvordan kommunene skulle sikres inntekter. Derfor har også Sjømat Norge-sjefen, Geir Ove Ystmark, lagt dette frem som en sentrum-periferi debatt.
Han mener det egentlig dreier seg om at bedriftene ute på kysten skal finanseiere et kutt i selskapsskatten i de sentrale strøk. Et politisk syn svært likt Senterpartiets politiske holdninger. Det er denne virkelighetsbeskrivelsen som nå har fått gehør i nærmest hele det politiske miljøet.
Hvem vinner?
Konklusjonen er at oppdretterne har vunnet, mens Finansdepartementet og sosialøkonomene i hovedstaden har tapt. Men blir det endelig fasit? Hvor lenge vil denne enigheten mellom industrien og politikerne vare.
Mye kan nemlig skje ved et regjeringsskifte om knappe to år, for faktum er at Norge i perioden 2021–25 vil ha et enda større behov for skatteinntekter enn det de har i dag. Vi blir eldre, og folketrygdens utgifter er regnet ut øke med nær 100 milliarder frem mot 2030. Hvor skal disse pengene komme fra?
Utgiftene gjennom folketrygden har allerede økt med 65 milliarder kroner fra 2010 til 2018. Fram mot 2030 ventes altså en ytterligere vekst, viser en ny rapport fra Nav og Helsedirektoratet. Folketrygden utgjør nå cirka 35 prosent av statsbudsjettet. Denne andelen vil vokse.
Samtidig ser vi at oljeinntektene går ned. Norges Bank har blant annet regnet ut at Oljefondet vil bli redusert med 1000–1500 milliarder kroner bare med en liten kronestyrkelse. Det kan bety opp mot 30–45 milliarder i året i mindre oljepenger over statsbudsjettet. Samtidig har Statistisk sentralbyrå spådd at regjeringens oljepengebruk vil falle helt ned til to prosent av Oljefondets verdi.
Hvor skal pengene hentes fra?
Sett i dette lyset blir det store spørsmålet hvor pengene staten trenger skal komme fra? Skal vi opprettholde dagens velferdsordninger, ikke innføre karensdager ved sykefravær og ha like gode pensjonsordninger som vi har i dag må statskassen fylles opp med nye, friske midler. Skal det innføres arveavgift, økt personbeskatning eller grunnrenteskatt på lakseoverskudd? Eller så kan selvsagt den offentlige staten slankes. Det er her valget fort kan stå.
Nettopp derfor er det ganske illusorisk å tro at bransjen vil bli skjermet for et økt skattetrykk. En inntektspost på syv milliarder kroner i lakseskatt vil Norge trenge – uansett hva vi måtte mene om distriktenes seigpining eller Finansdepartementets makt. Nettopp derfor kan ikke laksenæringen puste ut. Kampen er ikke vunne. Den har bare tatt en ørliten pause.
NB! Undertegnede bor i en av landets storbyer, men er ikke nødvendigvis for en grunnrenteskatt på oppdrett. For folk flest tror jeg det imidlertid vil være vanskelig å godta et økt skattetrykk, uten at også lakseoppdretterne bidrar langt mer enn de gjør i dag.
Les også:
