Gjestekommentar

Skrevet av styreleder i Salmar Aker Ocean,, Atle Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, økonomiprofessor Bård Misund og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

Regjeringen presenterte i slutten av august en skisse til en ny tillatelsesordning for akvakultur. Det er en ny ordning for å bidra til teknologiutvikling – slik man tidligere har prøvd å få til gjennom de grønne tillatelsene og utviklingstillatelsene. Forslaget er uferdig og vil sikkert forandres, men det viser at det er sannsynlig at det vil komme et høringsforslag om en ny tillatelsesordning – uansett hvem som styrer fremover. Jeg vil derfor komme med noen overordnede synspunkter på en slik ordning.

Halfdan Mellbye Foto: Sands

Det å knytte en tillatelsesordning til krav om teknologiutvikling er utvilsomt en god idé. Tillatelsen gir en adgang til å produsere laks – et gode som har stor verdi for søkerne uten at det koster Staten noe i form av økonomiske tilskudd. Motytelsen er at søkeren er villig til å investere i miljøvennlig teknologiutvikling til det beste for samfunn og næringsutvikling.

Må ha riktig problemforståelse

Etter min oppfatning er det viktig at slike ordninger er basert på en riktig problemforståelse. Norskekysten har et naturlig fortrinn for produksjon av laks og ørret. Dette er miljømessig god produksjon av mat, men slik omfattende biologisk produksjon må skape miljøutfordringer. Det er en viktig samfunnsoppgave å bidra til en teknologiutvikling som løser disse utfordringene – slik at vi fortsatt kan utnytte Norges fordeler og produsere store mengder mat på en bærekraftig og dyreetisk god måte. Det er teknologiutviklingen som må stå i fokus, og ikke hensynet til offentlige inntekter el.l.

Teknologiutvikling skjer ikke hos de som lager regelverket. Det er derfor viktig at regelverket ikke setter rammer som medfører at man ikke får frem de beste prosjektene. Det bør være fleksible tildelingsregler som innebærer at prosjektene evalueres etter sine kvaliteter som innovasjonsprosjekter – og ikke etter sin evne til å nå enkle og på forhånd beskrevne miljømål. Man bør for eksempel unngå tildeling av verdifulle tillatelser til teknologiutvikling som ikke kan videreutvikles til lønnsom teknologi.

Preget av et ønske om å lage enkle kriterier

Skissen til ny tillatelsesordning er utformet som klare miljøkrav som forutsetter at det lages helt lukkede anlegg. Etter min oppfatning vil det være en fordel om man ikke setter miljøkrav som er så styrende. Man må selvsagt ha kriterier som innebærer at teknologiens evne til å løse miljøproblemene er et sentralt tildelingskriterium, men det kan gjøres uten å binde seg til en bestemt anleggstype eller teknologisk løsning.

Det har også vært en utfordring ved tidligere tillatelsesordninger at de har vært for preget av juristers ønske om å lage enkle kriterier som bidrar til enkle avgjørelsesprosesser. Dette har ikke vært vellykket om målet var å redusere muligheten for uenighet om tildelingene. Det er også utfordrende i forhold til ønsket om å skape best mulig teknologiutvikling. En utfordring ligger i at tidligere regelverk har bundet opp utviklingsprosjektet til den beskrivelsen som ble gitt i søknaden. Det er lite hensiktsmessig i og med at utviklingsprosjekter alltid vil endres ettersom man innhenter ny kunnskap og erfaring.

Den gylne regel om spørsmål

Etter min oppfatning er det viktig at myndighetene ved utvikling av kriteriene for nye tillatelsesordninger løsriver seg fra tradisjonell forvaltningsmessig tenkning. Det er viktig at det utvikles tildelingskriterier og rammevilkår som er fleksible og som er tilpasset ønsket om best mulig teknologiutvikling. Utvikling og forvaltning av slike systemer er noe mer krevende juridisk, men det er mange metoder som kan benyttes for å sikre grunnleggende rettferdighet samtidig som man setter rammer som gir best mulig resultater.

Det aller viktigste er at man ved utformingen av kriteriene er bevisst på den gylne regel om spørsmål – man vet aldri svaret på spørsmålet før man har fått det – kunsten er å utforme reglene slik at de ikke hindrer en fra å si JA til de aller beste prosjektene som dukker opp i søknadsbunken.