Skrevet av styreleder i Salmar Aker Ocean,, Atle Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, økonomiprofessor Bård Misund og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
Teknologi er en viktig drivkraft i all økonomisk utvikling. Litt enkelt sagt så blir det sånn at hvis du dobler antall ansatte og dobler investert kapital, så dobler produksjonen seg. Men hvis du sjekker historien, så har produksjonen mer enn doblet seg i de fleste bransjer når du gjør den øvelsen. Det skyldes teknologiutvikling.
Hvordan passer oppdrettsbransjen inn i dette bildet? Fødselen var egentlig ganske trang. Historisk sett hadde oppdrettsindustrien en praktisk «prøve-og-feile» tilnærming med hjemmelagde løsninger. Utgangspunktet var veldig forskjellig fra oljeindustrien i Norge der regjeringen oppmuntret til industriell utvikling og inviterte ledende amerikanske oljeselskaper til å komme og utvikle vår egen oljeindustri (og med krav om kompetanseoverføring til norske ansatte og selskaper).
Lakseoppdrett hadde et annet utgangspunkt. Den ble født i Norge og hadde ingen utenlandsk ekspertise å lene seg på. Og myndighetene hjalp ikke til. Regjeringen ønsket ikke at oppdrett skulle bli en «industri», det skulle bare være en biinntekt for uavhengige fiskerbønder – og ingen skulle få lov til å eie mer enn én lisens. Det var et uttalt politisk mål at næringen ikke skulle få et «industrielt preg». Men det er vanskelig å stoppe tidevannet og ting endret seg gradvis. Teknologisk utvikling var nøkkelen til å drive industrien fremover – selvfølgelig. Fokuset var på å gjøre ting større og bedre. En merde i dag er for eksempel 40 ganger større enn i 1980.
«Moores lov»
De siste årene har det teknologiske fokuset endret seg. Det handler mindre om «større og bedre» og mer om å lage nye og annerledes ting. Det vil endre dynamikken i bransjen ettersom folk i økende grad blir tvunget til å satse på forskjellige hester. Det være seg landbasert oppdrett, offshore, lukkede merder i sjø, etc.
Digitalisering blir også veldig viktig. Digitalisering kan av og til være litt vanskelig å få hodet rundt, og kan av og til bli litt mye «preik» – og tidvis «hype». Jeg har hatt glede av en «lov» og to «paradokser» på min reise på å prøve å forstå utviklingen.
Loven er selvsagt «Moores lov». Den er byggesteinen for all digitalisering og sier grovt sett at datakraften dobles hver 18. måned. Eksponentiell vekst fra en lav base er ikke så spennende. Men på et tidspunkt når basen er blitt stor, blir effektene dramatiske (dette var tørr teori for de fleste inntil vi fikk covid-19 og mange lærte den heftige forskjellen på et reproduksjonstall litt over 1,0 vs. et litt under 1,0).
I 2021 har datakraften doblet seg 33 ganger siden Moore formulerte loven sin (gitt at den er noenlunde riktig). Hvis du bretter et stykke papir 33 ganger, blir det så tykt at det tilsvarer avstanden fra Oslo til Sydney. Når du har brettet det 42 ganger, vil det nå til månen. Det var dette som utløste den «digitale revolusjonen» – Moores lov og det faktum at Moores lov har virket lenge nok til å ha bygget en meningsfull base.
«Moravecs Paradox»
Så er det et mindre kjent fenomen kalt «Moravecs Paradox». Dette paradokset peker på at det er mye mer komplisert for datamaskiner å tilegne seg enkle sansemotoriske ferdigheter enn å utføre sofistikerte intellektuelle øvelser. I motsetning til hva forskerne trodde i dataalderens tidlige fase, viste det seg mye vanskeligere å få en robot til å gå som en to år gammel baby enn det var å produsere en maskin som slo verdensmesteren i sjakk. Men nå har datakraften knekket også denne koden, og vi har fått mye mer dynamiske og mye billigere roboter.
Det gjør det lettere og billigere å automatisere fiskeindustrien. Det er mye vanskeligere for en maskin å filetere en torsk enn å bygge en Porsche. Hver torsk er forskjellig, mens hver Porsche av en bestemt modell er identisk. Derfor har fiskeforedling i Norge blitt mye mer relevant enn før da høye lønnskostnader skapte altfor store konkurranseulemper.
Det betyr at tollene industrien må betale for bearbeidede produkter som eksporteres til EU plutselig har en reell kostnad på en annen måte enn før i form av tapt økonomisk aktivitet (og i form av en tapt «grønn» mulighet siden mer prosessering hjemme vil bety mindre eksport av «avfall» og bedre utnyttelse av restråstoff).
Den «stille» kunnskap
Det siste paradokset er Polanyi sitt, som sier at vi vet mye mer enn vi kan fortelle. Mye av vår kunnskap er «stille». Vi kan vite veldig godt hvordan vi gjør noe, men uten å kunne sette ord på det. Min mor, som var en fantastisk kokk, kunne aldri fortelle deg hvor lenge noe skulle steke i ovnen («til det er klart» ville hun svare). Hun var veldig frustrert over at min bror, som var en datanerd, aldri kunne fortelle henne hvordan hun skulle fikse pc -problemer («du gjør det bare» ville han si). Hun skjønte ikke at grunnen til at han ikke kunne forklare datagreiene, var den samme som at hun ikke kunne forklare steketiden – det var på grunn av stille kunnskap eller «Polanyis paradoks».
Relevansen for lakseoppdrett er at det er en bransje full av «stille» kunnskap. En god oppdretter er gull verdt. Men du kan ikke bare be han eller hun om å holde noen forelesninger for kollegene sine for at de skal bli like flinke.
«Stille» kunnskap blir en uoverstigelig barriere. Digitalisering vil bidra til å endre dette. Ikke ved å bytte ut dyktige mennesker, men ved å jobbe sammen med dem. Big data og maskinlæring vil bidra til å kodifisere kunnskap som vil gjøre det lettere å spre relevant kunnskap i en organisasjon, i tillegg til å utvikle ny kunnskap.
Reisen har bare så vidt begynt, spenn deg fast!
