Gjestekommentar

Skrevet av Stine Akselsen fra Sjømat Norge. Akselsen er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye fra advokatfirmaet Sands, Aino Olaisen fra Nova Sea, Sondre Eide fra Eide fjordbruk, Mads Matinsen fra Skretting, Ingrid A. Johnsen og Gro-Ingunn Hemre, begge fra Havforskningsinstituttet.

Allerede som ettåring tok min far meg med til merdkanten, og for ni år siden begynte jeg i min første jobb som forsøkskoordinator ved Skrettings forskningsstasjon på Lerang i Forsand utenfor Stavanger. I disse dager feirer Lerang 30-års jubileum. Det er en historie om nysgjerrighet, stå-på-vilje, mot, og sist, men ikke minst, en historie om forskning, kunnskap og jakt etter fakta.

Mads Martinsen,direktør produktutvikling Skretting Norge. Foto: Arkivfoto Leif Kjetil Skjæveland/Skretting

Historien til Lerang har vært en del av historien til norsk havbruk – og på mange måter også min. Som fersk uteksaminert fiskerikandidat, var det et lykketreff å få lov å jobbe ved en forskningsstasjon hvor fascinasjonen for livet i havet kunne kombineres med interessen for forskning. Norsk havbruk hadde ikke vært der vi er i dag uten vitenskap og havbrukere som turte å satse på den kunnskapen som forskningen brakte fram.

Må komme fra bærekraftige fiskerier

For 20 år siden besto 70 prosent av fiskefôret av fisk, marine råvarer som fiskemel og fiskeolje. Heldigvis skjønte vi at hvis næringen skulle vokse, så kunne den ikke vokse med enda mer villfisk i fôret, for da ville vi tømme havene. Da begynte vi arbeidet med å finne ut hva som er så bra med de tradisjonelle mariner råvarene –for laksen elsker dem – og hva kan vi bruke som alternativer.

Vi skal fortsatt bruke marine råvarer, så lenge de kommer fra bærekraftige fiskerier. En god del av fiskemelet og fiskeoljen er i tillegg produsert lokalt, og er dermed et godt eksempel på gode fôrråvarer som er laget i Norge. Men vi har vært avhengige av å forske frem alternative råvarer. Uten denne forskningen, ville laksefôr vært signifikant dyrere i dag. Det ville heller ikke være ressursmessig forsvarlig, og mulig, om vi brukte de samme fôrressursene som for ti-femten år siden. Da ville den globale forsyningen av laks ha stagnert på grunn av mangel på tilgjengeligheten av marine råvarer.

Så forskningen som er blitt gjort på Lerang og andre steder, har gjort det mulig for norsk oppdrettsnæring å vokse uten å legge ytterligere press på villfiskbestanden. Slik støtter vi opp under FNs bærekraftsmål nr. 14 «Liv under vann» gjennom å unngå en dramatisk økt etterspørsel etter villfisk. Samtidig har vi vist at havbruk er en viktig nøkkel for framtidig matproduksjon.

Kan vi klare det i Norge?

De vegetabilske råvarene som er hovedbestanddelen i dagens laksefôr, er gode. Omlegging fra en stor andel villfisk til økt bruk av avskjær og introduksjonen av soya var viktige skritt mot mer bærekraftig havbruk. Soya er en knallgod råvare som er veldig høy på protein, og inneholder minimalt med antinæringsstoffer fordi det er et konsentrat. Men vi trenger enda flere nye råvarer for å ha større fleksibilitet.

Tenk om vi kunne klart å lage like gode råvarer i Norge? Nesten alt vi bruker i dagens fiskefôr er importert, men hva om vi kunne etablere en råvareindustri i Norge med fokus på lokalt, kortreist, egenprodusert og enda mer bærekraftige råvarer?

Laks trenger høyverdige råvarer som er energitette på protein eller inneholder de rette fettsyrene. Arbeidet på Lerang har gitt innspill til en stor database basert på biologiske forsøk over flere tiår, og vi vet godt hva laksens behov for forskjellige næringsstoffer er. Vitaminer, mineraler, fettsyrer og aminosyrer, men også hva laksen ikke liker. Vi lager ernæringsmessig gode fôr som gir best mulig vekst og helse hos fisk. Men hvis norske råvarer skal være interessante, så må de på sikt være konkurransedyktig med råvarene vi importerer!

Laksen kan ikke spise hva som helst

Derfor er det utrolig viktig at de som driver med utvikling av råvarer til lakseindustrien, henter inn kunnskap om hva som kreves av en råvare for å kunne være aktuell for laks. Laksen vil ikke få bedre næringsinnhold og funksjonelle egenskaper av norske råvarer hvis ikke råvarene er bedre enn de vi importerer, og vi importerer gode råvarer.

Noen tror at laks kan spise restråstoff fra skogbruk, men det går ikke. Hverken laks, hunder eller katter kan overleve på flis. Men hvis noen klarer å dyrke proteinrike bakterier basert på restråstoff fra skogbruk, og vi ut fra dette klarer å utvinne de næringsstoffene som fisken trenger, så kan historien bli annerledes. Uansett må det testes grundig slik at vi hindrer negativ innvirkning på fiskens helse og ytelse.

Tare blir ofte fremstilt i mediene som den neste store råvaren til norsk laks. Det er ikke riktig så enkelt. Tare inneholder lite proteiner, og laks er ikke så glad i karbohydrater. Skal vi lage et proteinkonsentrat av dette, trenger vi store volum tare i forhold til kilo protein vi kan utvinne. Selv om tare kanskje ikke er den neste store proteinråvaren til laks, er tareproduksjon i Norge kjempespennende. Produksjon av tang- og tarearter er verdens største akvakulturaktivitet målt i volum, der det meste går direkte til menneskemat. Taren er også full av nyttige komponenter som kan utvinnes og brukes til menneskemat og fôr. Den binder CO2 i havet, kan brukes til produksjon av biodrivstoff og mye mer.

Fermenteringsteknologi

Nå er det ikke meningen å virke negativ. Men det er viktig å forstå at det vil kreve mye å finne nye råvarer. Vi kan ikke bare vedta at laksen skal spise noe fordi det er lett å dyrke i Norge. Vi trenger forskning. Insekter og alger har vi allerede begynt å ta i bruk, men vi trenger kraftig oppskalering og ytterligere industrialisering hos flere produsenter. Noe av det mest spennende er kanskje å dyrke bakterier som gir oss protein? Det vi kan gjøre i Norge er å bygge opp fermenteringsteknologi for å produsere bakterieprotein. Kanskje høres det ut som science fiction, men teknologien er tilgjengelig i dag, og vårt håp er at slike fabrikker kan bygges i Norge.

Da tar vi bakterier inn i store ståltanker. Bakteriene «spiser» eller baserer seg på CO2 –noe vi vil bli kvitt. Vi trenger også hydrogengass til bakteriene, og det kan vi produsere på en fornuftig måte. Og så trenger vi litt mikronæringsstoffer. Denne bakteriebiomassen gir oss et høyt innhold av proteiner. Vi har allerede testet det på laks, og det fungerer veldig bra. Der har du et kinderegg: råvarer som gir lavt fotavtrykk, som ikke er menneskemat og ny industri som kan bygges i Norge.

Vi har et hårete mål

Vi i Skretting har satt et ekstremt hårete mål hvor seks prosent av råvarene våre skal bestå av disse nye banebrytende (novel) ingrediensene innen 2022. Fellesnevneren for disse råvarene er at de er i et tidlig stadium og vil være dyrere inntil vi får oppskalert industriproduksjonen. Det blir vanskelig å nå dette målet, men vi skal gjøre vårt.

Folk må forstå at havbruket bygger en eksportnæring som både skal være med å finansiere velferdsstaten vår, men også at vi utvikler framtidens bærekraftige mat. Laksen er en del av en global verdikjede som vi påvirker i rett retning. Laksen er tross alt motoren for utvikling av verdens havbruk. Og ville det da ikke vært strålende om vi her i Norge også kunne vært i front for å utvikle nye råvarer som vi kan fôre fisken vår med? En ny norsk sirkulær bioøkonomi som gir grønne verdiskapingsmuligheter!

Jeg tror det er mange med meg som ville vært med på å heie på en slik vekstmulighet etter koronakrisen.

Les også andre gjestekommentarer: