Organisasjonene Norske Sjølaksefiskere og Norges Fiskarlag angriper Norske Lakseelver i et innlegg på Intrafish og prøver å presse Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn til å åpne for sjølaksefiske i Agder på generell basis.
Bakgrunnen er Stortingets vedtak om å be «regjeringen foreta en ny vurdering av innstrammingene i sjølaksefisket og hvordan de vil virke konkret for sjølaksefiskerne på Sørlandet. Stortinget ber videre regjeringen om å foreta lempelige vurderinger av søknader om dispensasjon for fiskerne som mister en stor del av sin inntekt uten andre muligheter».
– Vi må sette biologien først
Forfatterne lever vist i den villfarelsen, at ministeren ikke følger opp Stortingets vedtak fordi Norske Lakseelver inviterte ham til å åpne en fisketrapp i Nausta og samtidig prøve fiskelykken. Angrepet på ministeren i forbindelse med fisket viser med all tydelighet at Norske Sjølaksefiskere ikke skjønner – eller vil ta inn over seg – at det er stor forskjell på å høste forsiktig av én bestemt bestand (Nausta) og å høste i blinde på alle bestander i sjøen. Vi har tidligere påpekt til Norske Sjølaksefiskere at vi må sette biologien først, før vi kan snakke om næring. Men, ettersom de ikke tar inn over seg biologien, får vi se litt på næringsinteressene.
Før vi gjør det, skal vi imidlertid love Norske Sjølaksefiskere og Norges Fiskarlag at vi ikke skal instruere ministeren om noe som helst. Samtidig kan vi kan jo skjønne at det er en liten juridisk nøtt å vurdere hvem som er sjølaksefisker i Agder som mister «en stor del av sin inntekt uten andre muligheter». Da må faktisk Miljødirektoratet be om ligningsoppgave fra den enkelte fisker. I tillegg må det dokumenteres at man ikke har alternative inntektsmuligheter. Tallene på hvor mye laks den enkelte sjølaksefisker fanger i sjøen, får nemlig ikke Miljødirektoratet tilgang til. Det er det SSB som håndterer, og av GDPR-grunner deles ikke disse dataene med forvaltningen. Dagens dispensasjonsforskrift åpner heller ikke for unntak om det ikke er i spesielle øyemed, så som undervisning o.a. Det er vanskelig for en minister å instruere sitt direktorat til å bryte en forskrift, slik Stortinget har bedt om.
– Vi får ta en liten regneøvelse
Miljødirektoratet får ta stilling til den enkeltes søknad, men vi kan med bakgrunn i SSBs tall si litt om sjølaksefisket i Agder på generell basis. Ettersom sjølaksefiskerne mener at dette er en viktig næring som står i motstrid til «hobbyfisket» i elvene, får vi ta en liten regneøvelse. Om vi tar utgangspunkt i fangsttallene fra 2018, vet vi at det var 80 sjølaksefiskere totalt i Agder det året. 50 % av disse fanget under 200 kilo. 23% av dem fanget mellom 200 og 400 kilo. 13 % fanget mellom 400 og 600 kilo, og bare 14 %, dvs. 11 fiskere, har bokført mer enn 600 kilo fangst. Om fisken som fanges selges direkte til sluttbruker, er vanlig pris «på kaia» om lag 120 kroner kiloen. Trekker vi fra mva., er inntekten da rundt 100 kroner per kilo. Halvparten av fiskerne har altså en inntekt på under 20.000 kroner på dette fisket. Trekker vi fra innsatskostnadene, blir det ikke rare fortjenesten før fangstene kommer opp i godt over 600 kilo. Nøter og utstyr er dyrt, og det går mange timer til røkting. Da er det altså snakk om 11 fiskere som kan sies å ha en viss inntekt. Dette er størrelsen på gruppen som trekkes fram som representanter for en viktig kystnæring som skaper verdier for kysten.
I elvene, hvor Norske Lakseelver representerer forvaltningslagene, er det to ting som er annerledes enn i sjøen. Det første er at man vet hvilken bestand man høster av og styrer etter gytebestandsmålet. Det medfører strenge fangstkvoter på den enkelte sportsfisker – i motsetning til sjølaksefiskeren som ikke har noen annen fangstbegrensninger enn antall fiskedøgn. Hvis forvaltningslaget ser at gytebestandsmålet står i fare for ikke å oppnås, kan de stenge sportsfisket i elva for resten av sesongen. Dette er hovedgrunnen til det Norske Sjølaksefiskere og Norges Fiskarlag never i sitt innlegg, at forvaltningsmålene er nådd for mesteparten av bestandene. Her har ikke sjølaksefiskerne bidratt i det hele tatt. Forvaltningen i elvene er lovpålagt mange oppgaver av myndighetene, deriblant å sørge for at det ikke fanges flere laks enn den enkelte bestand tåler. Styringsmålet er biologisk forankret, basert på gytebestandsmål som er fastsatt av myndighetene. Sjølaksefiskerne har ikke noe ansvar for dette målet. Når forskerne påpeker at måloppnåelsen gjør at den delen av sjølaksefisket som beskatter blanda bestander sterkest må opphøre, ser vi med all tydelighet at den biologiske forståelsen mangler.
– Dårlig samfunnsøkonomi
Det andre poenget, er at verdiskapingen for samfunnet er ekstremt mye større i elvene enn i sjøen. Dermed er det dårlig samfunnsøkonomi å høste laksen i havet, selv om det er mulig. Dette er selvsagt også et fordelingsspørsmål. Fiskeretten tilhører grunneiere, både i sjø og elv. Her kan vi være enige med Norske Sjølaksefiskere og Norges Fiskarlag om at det er trist at to grupper med samme rettigheter blir stående mot hverandre. Men i dagens situasjon, hvor laksen er på vei inn på rødlista og hvor oppdrettsindustrien tar livet av over 50 % av utvandrende smålaks i de verste områdene, er vi nødt til å forvalte det lille som er igjen av villaksen så fornuftig og skånsom som vi kan. Da må vi først og fremst høste etter biologiske mål og ikke i blinde, og dernest skape mest mulig verdier ut av det vi har. Det gjør vi i elvene. Her gir sportsfiske på landsbasis rundt 1,3 milliarder i omsetning i løpet av tre sommermåneder. To tredeler av dette er ringvirkninger som kommer overnatting, dagligvarer, transporttjenester og andre turisttjenester til gode. Det er god samfunnsøkonomi, men det er hårfine marginer. Om laksen uteblir, er det slutt. Forvalter vi derimot klokt i elva og sjøen, og får oppdrett og vannkraft over i mer miljøvennlige løsninger, kan vi høste og skape verdier framover også.
