Uttalelsene mine til IntraFish kom i forlengelsen av en kronikk som jeg hadde på trykk i en annen av Hages søsterpublikasjoner, Dagens Næringsliv.
I sin kommentar minner Hage om at det er farlig å «gå til krig» mot landbruket, for rikingene i oppdrettsnæringen fort kan tape opinionskampen mot bøndene. Dette tror jeg de fleste i vår bransje vet meget godt, og jeg har heller ikke noe ønske om å gå til krig.
Det er en kjensgjerning at ingen annen norsk yrkesgruppe har større makt enn bøndene. Som pressgruppe og premissleverandør står de i en særstilling. Bøndene har sitt eget politiske parti, og mens vi andre holder til i Nærings- og fiskeridepartementet har de sitt eget Landbruksdepartement. Og Hage har rett; de har i tillegg en opinionsmessig standing som er på linje med monarkiet.
Bondemakten er stor, og hvis man pirker borti den kommer piggene ut. Samtidig blir det en smule parodisk hvis vi skal være så redde for å såre noen at vi later som om norsk landbrukspolitikk ikke har betydning for norsk eksport. Prinsippet om at ingenting er gratis er ingen steder mer sant enn i internasjonale handelsforhandlinger. Det bør det være mulig å snakke om.
Opptatt av verdiskaping
Det sentrale budskapet mitt var for øvrig at myndighetene i denne runden må gjøre sitt beste for å unngå at adgang for sjømat veies opp mot beskyttelsestiltak for landbruket. Dette mener jeg må være høyst oppnåelig av to grunner. Den første er at Norge er et land med kun 5,3 millioner mennesker og derfor ikke et veldig interessant marked for landbruksvarer fra utlandet. Den andre årsaken er at Norge bidrar med betydelige beløp til EU via EØS-avtalen og at vi som nasjon bidrar langt utover det som følger av vår størrelse til annet internasjonalt arbeid, det være seg alt fra nødhjelp, Nato, vaksineutvikling, bevaring av regnskog og mye annet.
Det betyr imidlertid ikke at jeg mener vi for all framtid kan fortsette å frede norsk landbruk som det framstår i dag. Dette virker såpass åpenbart for meg at jeg ikke ser noen grunn til å la være å si det.
Man kan tro på meg eller ei, men jeg har overhodet ikke noe ønske om å «ofre bønder». Min primære interesse i livet handler om verdiskaping, og særlig verdiskaping i distriktene. Det er dette jeg synes er morsomt å drive med, og det handler ikke bare om min egen virksomhet eller sjømatnæringen som sådan. Når jeg leser om hvordan man i andre deler av verden kommer opp med nye, effektive og bærekraftige måter å produsere mat på, da synes jeg det er steike interessant, og min første tanke er at dette skulle vi fått til her omkring!
Derfor får jeg også direkte vondt i hodet av å lese resonnementene til Norges Bondelag og Trygve Slagsvold Vedum der de i tur og orden tar avstand fra min I-landshobby-kommentar. De gjør vel sikkert bare jobben sin med utgangspunkt i egne vedtatte verdensbilder, men akk o ve for en defaitistisk holdning til hvilke muligheter og potensialer som ligger i Norge og det norske folk. Det hele minner om et forvokst byråkrati som har glemt hvilken jobb de var satt til å gjøre, og nå har statisk selvoppholdelse som eneste misjon.
Felles nasjonsbygging
Jeg mener Norge burde satse på landbruk, i stedet for å bruke 21 milliarder kroner på å i bunn og grunn begrense dets muligheter. Det er klart at det finnes markeder for norske landbruksprodukter ute i verden, hvis vi jobber med å skape dem. Det er ikke så veldig forskjellig fra laksen, som verden heller ikke satt og maset på at vi skulle selge til dem. Dette fordrer imidlertid at vi er villige til å se litt lengre frem enn vår egen gjerdestolpe.
Da WTO gikk til det skritt å gjøre en egen sak ut av Norges subsidierte eksport av Jarlsberg-ost, og tvang Norge til å fjerne eksportsubsidiene, hva var svaret fra norsk landbruk da? Jo, la oss bruke 750 millioner kroner på å bygge et meieri i Irland, hvor de kan produsere osten billigere.
Det eksisterer ingen logikk i dette.
Hva med å bare ikke bygge det meieriet? Kanskje vi satt igjen med bare to prosent av markedet, men vi hadde hatt et ekte eksportprodukt fra norsk landbruk. Og så kunne vi tatt det derifra?
Diskusjonen bør med andre ord ikke handle om sjømat mot landbruk, men om felles nasjonsbygging.
Kanskje burde sjømatselskapene utvide sortimentet og gå inn i landbrukssektoren? Kanskje kunne vi hjulpet landbruksnæringen med å selge sine fantastiske produkter i de mer enn 150 land som vi selger laksen vår? Kundene er de samme, kompetansen på å lage produkter til et kresent og godt betalende marked har vi, logistikken har vi og ikke minst så har vi et mindset som setter kunden i fokus. Lykkes vi med dette har vi løst mange utfordringer som bøndenes mektige organisasjoner har skapt for oss.
Fiskarbøndene startet havbruket
Selv er jeg av fiskerbondefamilie og kjenner derfor godt til betydningen landbruket har hatt for utvikling og bosetting på kysten. Jeg er faktisk helt overbevist om at det var nettopp denne kompetansen som la grunnlaget for den enorme suksessen vi har hatt med havbruksnæringen i Norge. Fra vår erfaring med sjarken lærte vi oss å forstå hvordan vi kunne temme havets krefter og fra småbrukertilværelsen vår lærte vi å holde husdyr.
Norsk havbruksnæring oppsto ikke grunnet en god politisk planlegging eller på et laboratorium. Vi ble dyktige fiskeoppdrettere fordi hele kystbefolkningen var fiskarbønder rundt 1970 da næringen oppsto.
Nå er det ikke mange fiskerbønder igjen. Antallet aktive gårdsbruk har falt fra 155.000 i 1970 til 39.000 i dag. Landbruket har i likhet med fiskerinæringen modernisert seg kraftig, og takk for det. Selv om tilværelsen ser fin ut på tv, så var livet som fisker på Lofothavet eller på Finnmarkskysten som 11–12 åring på pappas lille tresjark alt annet enn koselig og romantisk, og stort bedre var det ikke å komme hjem for å passe sauene og grisene på småbruket.
I dag er både gårdene og fiskeriene industrialisert. Fiskebåtene er blitt flotte arbeidsplasser med gode lønninger og bekvemmeligheter om bord og mange gårder er blitt høyteknologiske industribedrifter. Faktisk er to tredjedeler av den totale kjøttproduksjonen i Norge i dag svin og kylling. Dette er ikke landbruk som det framstår på Tines melkepakker eller i TV-programmer som Farmen, Norges tøffeste bonde eller Bonderomantikk. Dette er innomhus industrialisert oppdrettsproduksjon.
Heldigvis slutt på subsidier i fiskerinæringa
Det er altså ikke Dagros jeg vil til livs, men jeg tar gjerne diskusjonen om de som skjuler bak Dagros, og utrettelig kjemper for å beholde sin lille stat i staten.
For noen tiår tilbake mottok også norsk fiskerinæring betydelige summer i subsidier fra staten. Heldigvis er det slutt på dette og jeg tror ikke noen av Hages lesere i fiskerinæringen vil tilbake til dette regimet. Fiskerinæringen har gjennomgått store forandringer, og kvalitet er blitt viktigere enn kvantitet. Ikke bare har dette å gjøre med yrkesstolthet. Det har også vært avgjørende for å vinne innpass i viktige og godt betalende markeder. Om en leser statistikken fra året som nå er gått, vil en se at i perioder er fersk skrei eksportert for høyere priser enn laksen. Hvem hadde trodd det for 10 år siden?
Vi kan alltid gjøre ting bedre.
