Truer uenigheten om virkeligheten en bærekraftig utvikling i akvakulturnæringen?

Selv om de børsnoterte lakseprodusentene i disse dager rapporterer nye rekordresultater er det grunn til å være bevisst på problemstillinger som kan true en bærekraftig akvakulturproduksjon over tid. Her skal jeg ta opp et spørsmål som etter mitt syn får for liten oppmerksomhet.

Som advokat i næringen har jeg i over 30 år arbeidet med å utvikle juridisk og saklig argumentasjon for å presentere mine ulike klienters synspunkter overfor myndighetene slik at de får gjennomslag. Over så lang tid er det mulig å se utviklingstrekk og et av de viktigste trekkene dreier seg om virkelighetsoppfatning. Det er i stadig økende grad slik at ulike aktørers oppfatning av virkeligheten er forskjellig.

Denne utfordringen er spesielt stor når det politiske hovedmålet for utviklingen av næringen er at den skal bidra til bærekraftig utvikling. I tillegg til uenigheten om virkeligheten får man uenigheten om hva som er bærekraftig utvikling. FNs bærekraftsmål er ikke entydige når de skal settes ut i livet – særlig i og med at akvakultur dreier seg om produksjon av mat som i seg selv er et bærekraftsmål.

Virkelighetsoppfatning og praktisk styring

Etter min oppfatning er en bevisst og forsvarlig håndtering av den store uenigheten i virkelighetsoppfatning en nødvendig forutsetning for en positiv bærekraftig utvikling.

Den overordnede målsetningen om bærekraft kan i dag beskrives slik: Vi bør utnytte de naturgitte fordelene som Norge har til å drive og videreutvikle bærekraftig akvakultur.

Utfordringene med en ulik virkelighetsoppfatning møter vi når dette skal omsettes i praktisk styring.

Et viktig eksempel er knyttet til spørsmålet om hvilke bærekraftsutfordringer vi har i tradisjonelt merdoppdrett og om disse utfordringene lar seg løse med denne teknologien. Jeg oppfatter at det i dag reises spørsmål ved om tradisjonelt merdoppdrett er forenelig med akseptabel fiskevelferd. I tillegg reiser praktiseringen av trafikklyssystemet spørsmålet om produksjonen i det tradisjonelle merrdoppdrettet må reduseres av hensyn til den miljømessige bærekraften. På disse grunnleggende områdene oppfatter jeg at uenigheten om virkeligheten er meget stor.

Sterk uenighet

Forståelsen av bærekraften i det tradisjonelle merdoppdrettet har igjen stor betydning for regulering knyttet til teknologiutvikling. Det er ingen tvil om at det er viktig med teknologiutvikling på land, i sjøen og til havs. Ideelt skjer dette best ved et samarbeid mellom stat og næring der næringen investerer overskudd fra den lønnsomme merddriften i utvikling av ny teknologi. Det å utvikle ny teknologi frem til det stadium der teknologien kan erstatte den etablerte helt eller delvis er imidlertid en langvarig prosess. Man løper derfor en risiko dersom næringen presses til å ta i bruk ny teknologi for tidlig. Resultatet kan bli en betydelig reduksjon av produksjonen.

Spørsmålet om det er riktig å iverksette tiltak for å presse oppdretterne til å ta i bruk ny teknologi vil avhenge av om det er nødvendig for å sikre bærekraften. Dette er også spørsmål der det vil være sterk uenighet når virkeligheten skal beskrives.

Diskusjonen om disse sentrale spørsmålene dukker opp i ulike varianter når man drøfter enkeltsaker og generelle juridiske og politiske tiltak i akvakulturnæringen. Som regel presenterer de ulike aktørene virkeligheten som om den er udiskutabel – til tross for den store uenigheten som faktisk foreligger. Jeg mener dette er svært uheldig.

Skal vi løse bærekraftsutfordringene på en vellykket måte må både uenighet og usikkerhet rundt sentrale faktiske spørsmål erkjennes og håndteres åpent og forsvarlig.