Innlegg

Skrevet av fylkesråd for næring og miljø i Troms og Finnmark fylkeskommune, Karin Eriksen (Sp).

Hvordan sikre havbrukskommunene en rettferdig andel av inntektene fra havbruksnæringen? Hovedargumentet til regjeringens forslag om å innføre produksjonsavgift i havbruksnæringen, og samtidig redusere kommunesektorens andel fra havbruksfondet fra 80 prosent til 25 prosent, begrunnes med behovet for å sikre havbrukskommunene stabile og forutsigbare inntekter.

Karin Eriksen, fylkesråd for næring og miljø i Troms og Finnmark fylkeskommune. Foto: Troms og Finnmark fylkeskommune

I den forbindelse vises det til at inntektene til havbrukskommunene og fylkeskommunene de siste 10 årene har variert betydelig. Mens det i flere år ikke har blitt tildelt ny produksjonskapasitet, noe som ikke har gitt inntekter til kommunesektoren, fikk kommunesektoren i 2018 derimot inntekter på 2,8 millioner kroner. Med Regjeringens nye forslag i RNB skal altså havbrukskommunene, ifølge finansminister Jan Tore Sanner, få en jevnere og mer forutsigbar inntektsstrøm fra 2022.

Konsekvensanalyse

Troms og Finnmark fylkeskommune har i en konsekvensanalyse av forslaget beregnet at det foreliggende forslaget vil ha vidtrekkende negative konsekvenser for de inntektene som kommunesektoren får fra havbruksnæringen.

For 2020 vil kommunene oppleve en reduksjon i inntektene på vel 70 prosent i forhold til dagens system, mens tallene for perioden 2020 og 2021 er 50 prosent, og for årene 2022 og 2023 om lag 40 prosent. Siden disse beregningene er fortatt med en konservativ analyse vil den reelle reduksjonen sannsynligvis bli høyere. En kan derfor uten overdrivelse karakterisere forslaget som lite gunstig i forhold til dagens ordning der havbrukskommunene og fylkeskommunene mottar 80 prosent av inntektene fra salget av nye produksjonstillatelser.

Kommunene kommer dårlig ut

Det er også grunn til å stille spørsmål ved om det nye forslaget kan bidra til å gi havbrukskommunene mer forutsigbare og stabile inntekter? For selv om det er riktig at havbrukskommunenes inntekter fra salg av nye produksjonstillatelser har variert vesentlig de siste ti årene, synes det som om Finansministeren har glemt at dette var utgangspunktet for at hans egen regjering la frem St. melding nr. 16 (2014-2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett. Hovedmålet med denne meldingen var å drøfte hvordan Norge kunne øke verdiskapningen basert på bærekraftig og forutsigbar vekst og bedre miljøtilpasning i oppdrettsnæringen. Resultatet av dette arbeidet var etableringen av det såkalte trafikklyssystemet, der havbruksnæringen får øke, må minske, eller kan fortsette med dagens produksjon.

Resultatet av den ordningen er at ny produksjonskapasitet blir lagt ut for salg etter en 2-årssyklus. Videre er systemet slik at den nye produksjonskapasiteten som legges ut for salg ofte vil være høyere enn den totale økningen i produksjonen, siden produksjonskapasiteten reduseres i områder med dårlig miljøtilstand. For eksempel legges det ut nye produksjonstillatelser for 33000 tonn i 2020, mens den samlede veksten i produksjonskapasiteten er på 24000 tonn.

Det er derfor ingen tvil om at regjeringens foreliggende forslag på endring av Havbruksfondet er dårlig sett ut fra kommunesektorens ståsted. Det innebærer ikke bare en kraftig reduksjon i havbrukskommunenes inntekter fra havbruksnæringen på kort sikt, men vil også føre til en vesentlig reduksjon i inntekter også på lang sikt. Så hvis havbrukskommunene ønsker å sikre sin rettmessige andel av inntektene fra havbruksnæringen, er det ikke vanskelig å anbefale kravet om at kommunesektoren må beholde dagens andel av havbruksfondet på 80 prosent. Selv en mindre reduksjon i denne andelen vil resultere i at havbrukskommunene taper både på kort og lang sikt.

Les også:

Advarer om kraftig reduksjon i utbetalingene fra Havbruksfondet allerede i år

Havbruksfondet: – Avsporing av finansministeren

Her er de ti største taperne av ny fordelingsnøkkel i Havbruksfondet