Gjestekommentar

Skrevet av styreleder i Salmar Aker Ocean,, Atle Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, økonomiprofessor Bård Misund og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

De siste årene har verden blitt utsatt for sjokk på løpende bånd. For to år siden ble vi rammet av covid-19 og verden ble nedstengt. Det er bare nylig vi har åpnet helt opp i Norge, mens Kina har stengt ned igjen.

Ikke før vi begynte å forberede oss et nytt liv etter «kårånaen» ble vi rammet igjen. Det siste halvåret har krisene stått i kø. I høst og vinter hadde vi en energi- og forskyningskjedekrise, og nå har vi en pågående sikkerhets- og humanitær krise utløst av Russlands brutale angrep på Ukraina, som har utløst krisestemning i råvaremarkedene.

Disse krisene har vært som et tidevann som har falt, og vi ser nå hvem som står uten badebukse.

Covid-19 har avslørt at helsevesenet i Norge og i andre land ikke har kunnet takle en verdensomspennende pandemi.

Energikrisen i deler av verden i høst demonstrerte svakheter ved vår energiproduksjon og -distribusjon. Enkelte EU-land har gjort seg veldig avhengig av energitilførsel fra Russland samtidig som de har stengt ned atomkraftverk og ikke investert tilstrekkelig i fornybare energikilder.

Forsyningskrisen røpte store svakheter i logistikkjedene og hvor skjørhetene ved just-in-time strategier og risikoen ved utflytting av produksjon til lavkostland er blitt veldig tydelige. Fokuset har vært på kostnader og effektivitet, ikke risiko. Undervurdering av halerisikoen har vært en dyrekjøpt erfaring. Det samme kan sies å gjelde covid-19 og helsevesenet. Ukrainakrigen har gjort at en setter spørsmålstegn ved vår militære forsvarsevne.

Hvordan vil dette slå ut?

Selv om en ikke helt kan se konsekvensene av de siste års hendelser, er det ikke vanskelig å spå at fremover vil pendelen svinge kraftigere i retning energisikkerhet, forsyningssikkerhet, forsvarssikkerhet, matsikkerhet og et helsevesen som kan håndtere en ny pandemi.

Hvordan vil dette slå ut i verdensøkonomien? Det er litt tidlig å si ennå, vi har ennå ikke sett de fulle konsekvensene av Ukrainakrigen. Selv om Russland og Ukraina kun representerer to prosent av verdensøkonomien, er de allikevel noen av verdens viktigste produsenter og eksportører av en rekke nøkkelvarer som hvete, solsikkeolje, kunstgjødsel, olje og gass, diesel, og industrimetaller som nikkel, aluminium og palladium.

Og det er i disse markedene en har foreløpig sett de største globale effektene. Økningene i råvareprisene er dramatiske, selv om de har kommet ned noe siden toppen. Råvareprisene har økt på bred front, på landbruksråvarer, råmaterialer, energi, metaller, med få unntak slik som ris og guarmel. Transportkostnadene har også økt. Det er blitt dyrere og mer komplisert å fly norsk laks til de asiatiske markedene.

Perioder med kraftige prisoppganger er ikke noe nytt, det har vi sett en rekke ganger før. Siden 1960-tallet har det vært fire kjente store prisøkninger og -fall, såkalt commodity booms & busts. De to første var på 70-tallet. Den første i starten av 70-tallet begynte med kraftige prisøkninger på landbruksråvarer. Etter hvert kom de andre råvarene etter, gjerne forårsaket av nye kriser, slik som Yom Kippur krigen og OPECs oljeembargo i 1973. Den neste kom etter den iranske revolusjonen i 1979 som hadde dramatiske konsekvenser for oljemarkedene.

Etter en lang rolig periode med fallende råvarepriser på 80- og 90-tallet, steg råvareprisene igjen fra 2000-tallet, delvis drevet av økt økonomisk vekst og etterspørsel fra Kina. Denne råvareboomen fikk en brå slutt med finanskrisen i 2008. Etter finanskrisen økte prisene igjen, før den europeiske bankkrisen i 2012 og shale oil revolusjonen noen år etterpå førte til fallende råvare- og energipriser, som nådde et bunnivå i starten av koronaen.

Det er grunn til å tro at vi nå er i ferd med å gå gjennom den femte boom&bust-perioden, som figuren illustrerer.

Foto: Illustrasjon fra Bård Misund

Konsekvensene

Økonomer er redd for konsekvensene av slike råvarebooms siden de kan føre til økt inflasjon og negative effekter på verdensøkonomien. Historisk er alle de fire tidligere råvareboom&bust-periodene knyttet til globale resesjoner eller konjunkturnedganger. Og det mangler ikke på slike bekymringer nå heller. Ikke minst er en redd for sosial uro utløst av høye matvare- og energipriser, noe vi allerede kan lese om.

Så hva blir konsekvensene for havbruksnæringen?

Det er vanskelig å vurdere konsekvensene på lengre sikt. Slike perioder kan vare flere år, slik som på 70-tallet, eller brått avsluttet som under finanskrisen. På kort sikt vil kostnadene øke på flere fronter. Økte råvare- og energipriser vil øke fôrkostnadene, høyere dieselpriser vil øke driftskostnadene til f.eks. fôrflåter og arbeidsbåter og fraktrater til markedene. Høyere energipriser vil øke det generelle kostnadsnivået siden energi brukes til alt. Energikrevende vannbehandling blir dyrere, det samme blir bygging av landbaserte oppdretts- og prosesseringsanlegg som følge av økte priser på råmaterialer og stål.

Det er usikkert hvor lenge prisene holder seg høye, og dermed er effektene på kostnadene på lengre sikt foreløpig uklare. Makroøkonomer er bekymret for økt inflasjon, og sentralbanker responderer typisk på økt inflasjon med økte renter, noe som vil gå mest ut over de med mest gjeld.

Lakseprisen rolle

For å si noe om lønnsomheten må en også trekke inn lakseprisen, og da begynner det å bli komplisert. Markedsprisen bestemmes der tilbudskurven krysser etterspørselskurven, en prosess som er dynamisk. Det er flere faktorer som kan føre til skift i tilbuds- og etterspørselskurvene, og dermed endringer i markedsprisen. På grunn av regulatoriske og biologiske forhold er tilbudskurven lite elastisk både på kort og lang sikt. Oppdretterne, både i Norge og andre produksjonsland, produserer opp mot kapasitetsgrensene og responderer i liten grad på prissignaler. Kapasitet, reguleringer og biologi styrer produksjonen, ikke markedsprisene. Strengere miljøreguleringer i Norge og andre produksjonsland er en av de viktigste årsakene bak avtagende produksjonsvekst det siste tiåret. Kombinert med fortsatt etterspørselsvekst gir det høye laksepriser.

Effekten av Ukrainakrigen på etterspørselssiden er det vanskeligere å si noe om. DNBs Dag Sletmo forklarte nylig at mat generelt har lav priselastisitet og at etterspørselen etter laks er lite følsom for konjunktursvingninger. Vi må spise mat uansett hvordan det går med økonomien. Prisøkninger på substitutter til laks, drevet opp av en generell prisøkning på mat, vil gjøre laksen mer konkurransedyktig. Krisen kan også ha andre konsekvenser i laksemarkedene. Sjømatrådet har nylig gjort en analyse av mulige konsekvenser, og har estimert at 100.000 tonn laks få finne nye kjøpere. Ørreteksportørene må finne nye markeder for cirka 1/3 av eksporten.

Lakseaksjene

Hvilke effekter Ukrainakrigen og råvare-, energi- og forskyningskjedekrisene vil ha på den langsiktige prisingen av lakseaksjer og konsesjoner er også svært usikker. Foreløpig har prisingen økt. Selv om Sjømatindeksen på Oslo Børs falt rett etter invasjonen er indeksen i skrivende stund på all-time high, drevet av en generell børsoppgang og høyere laksepriser.

I år skal det etter planen auksjoneres ny MTB-kapasitet i grønne produksjonsområder. Gitt de høye transaksjonsprisene i Trøndelag i fjor, var det grunn til å tro på økte konsesjonspriser. Begrenset tilgang på produksjonskapasitet i Norge og høye laksepriser vil også kunne drive konsesjonsverdien opp. Imidlertid er det ting som kan trekke ned. Økte produksjonskostnader og usikkerhet rundt fremtidig regulering kan virke i den andre retningen.

Skatt vil virke prisdempende på konsesjonsverdier. Debatten rundt formuesbeskatning av konsesjoner har synliggjort konsekvensene av høye markedsverdier på formuesskatten, noe som kan redusere betalingsvilligheten ved konsesjonskjøp, spesielt blant privateide oppdrettere. Jo mer en byr og presser markedsprisen opp, jo høyere vil formuesskatten bli. Auksjonen representerer derfor ikke bare en engangsbetaling for MTB-kapasitet, men også en serie med fremtidige betalinger. Sistnevnte vil også øke med stigende fremtidige auksjonspriser. Det er grunn til å tro at dette er en faktor som privateide oppdrettere vil legge vekt på i budgivingen.

Det er usikre tider, både geopolitiske, og i råvare- og finansmarkedene. Det er veldig vanskelig å spå hva som skjer den nærmeste tiden. Men i likhet med Dag Sletmo tror jeg at havbruksnæringen er en av de næringene som håndterer slike urolige tider best. Badebuksa sitter trygt på.