Enkelte mener, inklusiv noen politiske partier, at skal en øke framtidige biomasse, må det skje i lukkede anlegg på sjø og land.
Allerede på 1980 tallet og utover ble det gjort forsøk og etablert noen landbaserte anlegg for intensiv oppdrett av laks, også i Trøndelag som jeg kjenner godt gjennom mitt arbeid. Selv om disse forsøk/etableringer – som ble avviklet etter relativ kort tid – var det en nyttig erfaring og kunnskap for forskningsmiljøene og for de kommersielle aktørene. Det hører med at de fleste av forutsetningene som lå i bunn for prosjektene blant annet utfordringer knyttet til sykdom, drift, med videre slo ikke til.
Jeg registrer at spesielt i de siste 10 årene har det langs hele kysten vært og er fortsatt store planer og konkrete etableringer – det ene prosjektet stadig større og mer kostbart enn de andre …. Ja, enkelte (inklusiv noen politiske partier) mener også at skal en øke framtidige biomassen må det skje i lukkede anlegg på sjø og eller landbaserte anlegg.
Dette tror jeg er en total feil strategi og tilnærming for å kunne løse utfordringer og mulighetene for økning av biomasse i havbruksnæringen i Norge. Først vil jeg gi uttrykk for at satsing på nasjonale forsknings – og utdanningsinstitusjoner og nasjonale utstyrsleverandører vil være viktig for utvikling og implementering av RAS – teknologi innenfor bl.a.:
- Innovasjon og effektivisering av nasjonale settefisk anlegg og ikke minst innenfor anlegg som satser på postsmolt med mindre produksjonstid i mer tradisjonell sjøbasert oppdrett.
- Internasjonal satsing på landbaserte anlegg. For det internasjonale markedet – hvor det er på gang store planer og investeringer i landbaserte anlegg nær de store markedene bl.a. i USA, sør Europa og Asia inklusiv Japan – vil disse etableringer etter hvert få konsekvenser for norsk havbruksnæring. Hvis man lykkes med etableringer vil det innen 10–20 år og kanskje før kunne endre markedet for laks betydelig, spesielt innenfor ferskvare markedet.
- Leveranse av kunnskap/forskning, kompetanse og teknologi – sammen med kapital og norske samarbeidspartnere – er allerede og vil framover kunne bli et viktig eksportartikkel for Norge.
Sterk tvil om landbaserte anlegg
Når det gjelder satsing i Norge på intensiv oppdrett i landbaserte anlegg, er jeg sterkt i tvil om dette er veien å gå, og det forbauser meg også at seriøse investorer har så stor tro på dette. Ja, de etter min mening ukritiske investeringene nasjonalt som er på trappene minner meg litt om satsing innen oppdrett av torsk for en del år tilbake hvor investorer og næringsaktører tapte betydelige beløp.
I ettertid er jeg glad for at vi som etat ikke animerte til og var pådriver for utvikling av torskeoppdrett.
Angående RAS teknologi synes det som om de fleste store leverandører med få unntak leverer identisk teknologi. Hvor biofiltrering før var hovedfokus, synes fokuset de seinere år gradvis dreid over mot partikkelfjerning som også er en forutsetning for biofiltrering.
I tillegg er helhetsforståelse av vannkjemi meget viktig og nødvendig. Uansett hvilke teknologi som velges, vil suksessfaktoren være relatert til driftsmessige forhold og kunnskapen hos driftsoperatør. Det vil ta ganske lang tid før en operatør vil være i stand til å drive, forstå hva som skjer og inneha kunnskap om hvorfor det skjer.
En bærekraftig sjøbasert oppdrettsnæring
Hvis de internasjonale etableringene lykkes – noe jeg tror de gjør på noe sikt – er ikke løsningen i Norge å satse på landbasert oppdrett, som vil bli utkonkurrert både av anlegg etablert nær de store markedene (fraktkostnader, eventuelt toll og nasjonale avgifter, mv.) og av sjøbaserte anlegg langs kysten og i havområdene av Norge.
Strategien for myndighetene framover for økt biomasse målet om 5-dobling innen 2050 er og bør være å animere til økt reell innovasjon (ujevnt mellom og i forhold til enkelte regioner) både innenfor forvaltning, havbruksaktører, bruk av teknologi og samarbeid med ulike avledede virksomheter til næringen for å videreutvikle en bærekraftig sjøbasert oppdrettsnæring relatert til lus, sykdom (også øke brakkleggingstiden til 6 måneder), bevaring av det maritime økosystemet, økning i næringssalter, bruk av kjemiske lus midler, med videre.
I flere områder langs kysten fra og med Rogaland til og med Troms/Finnmark synes ikke lokalitetsstrukturen i dag å være bærekraftig, spesielt i enkelte fjord – og nær kystområder. I slike områder bør en endre lokalitetsstrukturen, redusere biomassen og i alle fall ikke få øke den som tilfellet synes å være nå.
Trafikklys modellen må beholdes og ganske raskt utvides – ut fra et føre – var prinsipp – til å omfatte ikke bare lakselus, men også fiskesykdom/-helse, fiskevelferd, økosystemet, med mer. Senere rapporter om tilstanden i det marine økosystemet i deler av kysten (spesielt fra Skagerak mot Vestland) og endring av vandringsmønsteret for enkelte fiskearter er bekymringsfullt.
Gründere kan få en «blåmandag»
Hvis myndighetene vurderer at hjemlene er for svak, må loven og forskrifter strammes inn. Selv om det opp gjennom historien er gjort en fantastisk innsats på utvikling av vaksiner, tror jeg ikke vaksine alene er løsningen på alt. Det må i tillegg tas gjennomgripende strukturelle grep relatert til sjømiljøet, lokalisering, drift og transport. Og husk: Godt marint miljø gir god avkastning; også økonomisk.
Norges komparative fortrinn innen oppdrett av laks og regnbueørret – som også er unik – er vår langstrakte kyst – og havområder, Golfstrømmen og den nordatlantiske laksestammen. Jeg er også overbevist om at kraften innen innovasjon i næringen vil sammen med den samlede forvaltning løse utfordringene knyttet til framtidig bærekraftig intensiv/semiintensiv oppdrett i sjø som utnytter våre fortrinn.
Hvis Norge skal kunne befeste sin fremtidige posisjon innen oppdrett av laks/ørret – noe de fleste er enig om at vi bør – er ikke løsningen å satse på landbasert oppdrett.
Jeg tror derfor at mange investorer, gründere og kommuner i Norge etter hvert vil får en «blåmandag», selv om det kan ta litt tid før det skjer. Kanskje burde potensielle investorer og deler av det offentlige/halv offentlige økonomiske virkemiddelapparatet heller ha satset tungt på innovasjon i sjøbasert oppdrett – spesielt i enkelte regioner med lav og lite fremtidsrettet innovasjon – for å løfte næringen nasjonalt med sikte på framtidig vekst og utvikling.
Jeg håper at den voldsomme etablering av landbaserte anlegg ikke blir – som bl.a. etablering av settefiskanlegg fra 1980 årene og utover spesielt i Vestlandet – et «monument» på feilinvestering som skjemmer kystområdene og kystkulturen generelt.
