Gjestekommentar

Skrevet av Marc Berntssen og Ingrid A. Johnsen ved Havforskningsinstituttet. HI er en av IntraFish sine faste bidragsytere til spalten Gjestekommentar. De øvrige er: Aino Olaisen i Nova Sea,, Halfdan Mellbye i Sands advokatfirma, Stine Akselsen i Sjømat Norge, Sondre Eide i Eide Fjordbruk og Mads Martinsen i Skretting.

Valg av tema er naturlig nok aktualisert av dokumentaren Folkeopplysningen som gikk på NRK tidligere i uken. Jeg vil berømme Andreas Wahl for å ha laget en balansert dokumentar, som rettet søkelyset på områder vi er gode på og på områder der vi absolutt kan bli bedre.

Laks er et fantastisk dyr. Et vakkert dyr med stolt historie og en helt unik plass i den norske folkesjela. Velsmakende og sunt for menneskene som kan nyte den.

For 50 år siden ble laksen satt i steng, og ble et oppdrettsdyr. Når vi setter et dyr i oppdrett og i steng, har vi også et svært stort ansvar for dyrene våre. Laksen er 100 prosent avhengig av at vi er oss vårt ansvar bevisst. Vi er dyreholdere, og skylder dyrene våre å gi dem de beste forutsetninger så lenge fisken lever. Laksen har en verdi også utover å være en matvare.

Vi kan ikke leve med at 20 prosent av fisken vår dør i løpet av produksjonen. Det er uansvarlig og uetisk av oss. Ett er at kunder og omgivelser ikke aksepterer det, men det viktigste er at vi selv ikke kan leve med det. Ikke på grunn av økonomi, men på grunn av at vi kan ikke være bekjent av det. Vi har et etisk og moralsk ansvar for å snu på dette.

Vi må erkjenne at vi har et problem

Så er det mange forklaringer på hvorfor det er slik. Vi har lus, sykdommer, lusehåndtering som tar lakseliv osv. Laksen lever lenge i oppdrett. Produksjonstiden fra rogn til slaktefisk er gjerne rundt 24–30 måneder. Til sammenlikning lever en kylling i en måned. En lang livssyklus gjør oppgaven vår mer krevende, men det er ingen unnskyldning.

Selv om snittet på dødelighet i Norge er på vel 20 prosent, finnes det anlegg som slakter ut fisken sin med dødelighet under 4 prosent. Det viser at det er mulig å redusere dødeligheten.

Hvordan kan næringen øke fiskevelferden?

Først må vi erkjenne at vi har et problem. Det er først og fremst dyreeierne, selskapseierne, som må erkjenne dette, og sørge for at problemet settes øverst på dagsordenen.

Vi må videre sette oss hårete mål. Dette er eieres ansvar. Ansvaret for fiskehelse og fiskevelferd kan ikke dyttes nedover i organisasjonene. Når en forplikter seg på et slik mål, ligger det også i kortene at en må bruke ressurser på dette arbeidet.

Deretter må en skaffe seg en oversikt over hva dødeligheten kommer av. Hva er bakgrunnen og årsaksforholdene for flere av sykdommene dyrene våre sliter med?

Veterinærene i Norge er fantastisk dyktige. De kan imidlertid ikke gjøre jobben alene. Det må jobbes på tvers av selskap, en må jobbe sammen med FoU-miljø, og en må kanskje også se på andre fagmiljø og fagområder utenfor norsk havbruk for å se etter mulige løsninger der. Det er igangsatt spennende prosjekter for å samle inn data blant mange oppdrettere, blant annet i NCE Aquaculture-regi. Jeg ønsker de involverte lykke til og setter stor pris på at dette arbeidet gjøres. Jeg håper vi kan få til enda flere samarbeidsprosjekter i næringen.

Vi må jobbe enda mer systematisk

Jeg vil understreke at det gjøres enormt mye god jobb ute anleggene. Hver dag jobber oppdrettere over hele landet intenst for å gjøre det godt for laksen. Norske oppdrettere er opptatt av at fisken deres skal ha det godt. Vi har fantastisk flinke veterinærer som står på døgnet på tamp for å gjøre det godt for laksen. Det gjør fryktelig vondt i oppdrettshjertet når fisken dør eller vantrives. Næringen har jobbet med utfordringen over lang tid, og mye er prøvd.

Likevel er dødeligheten for høy. Vi har ikke gode nok løsninger. Vi må enda dypere inn i materien. Vi må jobbe enda mer systematisk. Alle parameter må gjennomgås, og alle steiner må snus.

Vi skal fortsette å jobbe med gode rutiner på anleggene, vi skal line fisken skikkelig, vi skal ha gode prosedyrer for avlusing, vi skal stelle godt med smolten og lære oss enda mer om RAS-teknologi. Den viktigste jobben gjøres på merdkanten og i smoltanleggene.

Vi må lære oss enda mer om lokaliteter, og utvikle lokalitetsstrukturer der vi optimaliserer både lokaliteter og lusesituasjon. Kanskje innebærer dette makebytter av lokaliteter, flytting av anlegg. Vi må tørre å tenke nye tanker.

Må være kravstore overfor leverandører

Næringen må stille krav til leverandører. Dette gjelder innen fôr, avl, vaksineutvikling. Er det riktige fôrresepter som brukes? Er en tørr pellet laksens foretrukne middag, eller kan framtidens fôr se annerledes ut?

For de store produsentene av vaksiner og legemidler er laks en liten kundegruppe. Derfor må vi også her være kravstore, og vi må bidra til å utvikle vaksiner. Dette må vi løse, for det er ikke aksept i omgivelsene våre for bruk av antibiotika. Vi kan også her lære mye av hverandre, og vi kan sammen starte større prosjekter for å løse utfordringene.

Vi må ta innover oss at flere av prosjektene vi går i gang med tar mange år å finne svar på og dokumentere effekt av.

Vi må ha fiskens velferd i fokus i alle beslutninger som tas. Det kan ikke kun være teknisk praktisk. Det må først og fremst være biologisk praktisk. Teknologi spiser biologien til frokost. Kanskje må vi tenke disruptivt, og snu helt opp ned på måten vi har gjort ting frem til nå.

Vi kan ikke investere oss bort fra de grunnleggende utfordringen vi har. Det kommer nye tekniske nyvinninger hele tiden. Det hjelper imidlertid ikke å kjøpe ny teknologi dersom det grunnleggende ikke er på plass. Biologien må på plass. En laks som ikke tåler håndtering tåler kanskje ikke et liv i offshore farvann heller.

Rognkjeks ved Mørkvedbukta forskningsstasjon i Bodø. Foto: Illustrasjonsfoto Svein-Arnt Eriksen

Rognkjeksens situasjon

Jeg må si noe særskilt om rognkjeks. Jeg håper at vi gjennom avlsarbeid og målrettet arbeid på gode rutiner og fornuftig etterbruk av rognkjeksen kan bedre situasjonen for lusespiseren. Avlsarbeidet viser lovende resultater, men vi kan ikke vente på at avl alene skal løse utfordringene. Rognkjeksen er en ressurs som kan utnyttes bedre enn i dag, og også her er det rom for flere samarbeidsprosjekter.

Selvsagt vil dette koste penger og ressurser

Vi har nettopp hatt en runde med auksjoner. De dyreste konsesjonene gikk for vel 200 mill. La oss ta Nova Sea som eksempel: Vi har nær 40 konsesjoner. La oss si at vi hadde 10 prosent dødelighet. Det tilsvarer fire konsesjoner. Eller 800 mill. En kan jobbe mye med fiskehelse og fiskevelferd for en slik sum.

Dersom en klarer å redusere produksjonstiden med 1 uke, vil det i samme tilfelle, hos en oppdretter med 40 konsesjoner, bety en økt produksjonskapasitet på to MTB-er. Altså 400 mill. Sagt på en annen måte: god biologi=god økonomi. En glad laks vokser raskere enn en trist laks.

Har vi råd til å la være?

Nasjonal dugnad

I disse tider er det så populært å snakke om dugnader. Jeg vil også mane til en dugnad. En fiskevelferdsdugnad. Tenk om hele næringen kunne bli enige om at vi skal jobbe for å halvere dødeligheten vår innen 2025!

Det er vi i næringen som kan laks best, som eier utfordringen, og som er desidert nærmest løsningene. Vi må sette oss selv i førersetet for dette prosjektet, og ikke vente på reguleringer eller Mattilsyn. Det krever at vi er villige til å tenke nytt og våge noe nytt.

Dette er en så stor utfordring at enkeltselskap ikke kan gjøre det alene. Ingen oppdrettsselskap i Norge er store nok til å løse dette selv. Det er heller ingen som er hjulpet av at en selv har lav dødelighet, mens resten av næringen har høy dødelighet. Dette er et problem vi eier sammen.

En av de tingene jeg har vært mest stolt av med vår næring, er at lakseoppdretterne har vært kjempeflinke til å snakke sammen, dele erfaringer og lære av hverandres feil, slik at ikke alle måtte gå i samme fella. Slik ble læringshastigheten raskere og var en viktig grunn for at næringen vår vokste så raskt som den gjorde. Disse utfordringene vi står overfor er så store at vi må jobbe sammen om dem. Ingen av oss er store nok til å klare det alene. Vi er avhengige av å jobbe sammen for å gjøre tilværelsen bedre for fisken vår. Vi har klart det før, og vi kan klare det igjen.

Hvem blir med på en nasjonal fiskevelferdsdugnad?

Les også:

Mattilsynet: Fiskehelsen i oppdrettsanlegg må bli bedre

Termisk avlusing øker dødeligheten ni ganger

Veterinærinstituttet: – Rensefiskens dødelighet er uakseptabelt høy