Skrevet av Bård Misund, professor ved Universitetet i Stavanger og forsker på Norce. Misund er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: advokat Halfdan Mellbye, oppdretter Sondre Eide, advokatfullmektig Sigrid Ratvik Østvik i Schjødt, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
Den siste tiden har mange anerkjente økonomer og kommentatorer kritisert de brå og store endringene i beskatning av bedrifter, og især naturressursnæringer, i forslaget til statsbudsjett. Dette til tross for at disse personene ofte i utgangspunktet er tilhengere av en grunnrenteskatt på havbruk.
Kritikken går på at Norge nå forlater et prinsipp om forutsigbarhet i skattepolitikken. Mens forslaget om grunnrenteskatt i havbruk har fått mest oppmerksomhet, har det også blitt foreslått store og uventede endringer i den midlertidige petroleumsskattepakken, i vannkraft og i vindkraft. I tillegg er kommer endringer i formues- og utbytteskattene, samt økt arbeidsgiveravgift på lønninger over 750.000 kroner. For å få gjennomslag for sitt forslag på Stortinget må regjeringen søke støtte hos SV, som på sin side har varslet om et ønske om ytterligere skatteøkninger av bedrifter.
Innstramningene i finanspolitikken kommer på toppen av økte renter (strammere pengepolitikk), dyrtid, uro i finansmarkedene og økte geopolitiske spenninger. Kombinasjonen er ikke investeringsvennlig, for å si det forsiktig. De høye råvare- og energiprisene skyldes både Ukrainainvasjonen, men også underinvesteringer, og bidrar til kostnadsvekst for bedriftene.
Politisk risiko
Forutsigbare rammevilkår er viktig for bedrifter siden investeringer ofte tas over en lengre tidshorisont, og under forutsetninger om kjente rammevilkår. Usikkerhet i skattepolitikken, både med hensyn til introduksjon av nye skatter og økning i skattesatser, representerer politisk risiko, som investorer vil kreve kompensasjon for. De vil da øke sine avkastningskrav, som isolert sett vil redusere lønnsomheten til investeringene. Politisk risiko kan også slå ut i redusert tilgang på risikokapital og at norske aksjer prises til en rabatt.
Det tar lang tid å bygge tillit, men verdien av det harde arbeidet kan rives ned i løpet av et øyeblikk. Brå og uventede endringer i skattepolitikken har skapt tvil om dagens skattepolitikk vil vare. Eller som Bård Bjerkholt kommentator i DN formulerte det «Politikerne som nå lover at skattene skal ligge i ro har omtrent like høy troverdighet som folk som lover å slutte å drikke».
Stortingsmelding fra 2015
I 2015 kom stortingsmeldingen om «Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett». Målsetningen var å skape forutsigbare rammevilkår som stimulerte til både vekst og økt miljømessig bærekraft. Innledningen, skrevet av professor Atle G. Guttormsen ved NMBU, peker på viktigheten av forutsigbarhet for investeringer. Jeg siterer:
«Fra økonomisk teori er det én ting en kan si med sikkerhet om nye vekstmuligheter. Forutsigbar vekst og tilgang til vekst gir størst verdiskaping. I 2004 fikk nordmannen Finn E. Kydland, professor ved UC Santa Barbara, nobelprisen i økonomi, for blant annet « … contribution to … time consistency of economic policy». Kydlands bidrag kan kort forklares med at han viste at dersom myndigheter har mange ulike virkemidler til rådighet, og hvis de hver dag velger å stå fritt når det gjelder hvilke de vil bruke og hvordan de vil bruke dem, så skaper det usikkerhet om fremtidig økonomisk politikk. Denne usikkerheten vil private aktører – bedrifter og husholdninger – måtte forholde seg til, og det vil påvirke måten de tilpasser seg på. Siden denne usikkerheten ikke er naturgitt, men skapt av myndighetene, fører det til feiltilpasninger og redusert verdiskaping.
Kydland og hans medforfatter Prescott argumenterer derfor med at myndighetene bør fjerne denne usikkerheten. Det bør politikere gjøre ved å avskjære seg muligheten til å bruke noen av virkemidlene og ved å binde seg til faste politikkregler. Her er det viktige lærdommer for norsk havbrukspolitikk»
Altså, forutsigbarhet handler ikke bare om hva myndighetene lover de skal gjøre, men også om det de lover de ikke skal gjøre. Med Meld. St. 16 (2014–2015) forsøkte politikerne å binde seg til faste politikkregler. Introduksjonen av trafikklyssystemet, til tross for noen svakheter, ga økt forutsigbarhet.
På is i påvente om endelig avklaring om særskatten
Trafikklyssystemet ga også en mulighet for innhenting av økonomisk rente til samfunnet gjennom salg av MTB-kapasitet mot vederlag. I 2017/2018 og i 2020 ble det til sammen hentet inn hhv. 4 og 7 milliarder kroner, og i år var forventningen 8–10 milliarder kroner. En særskatt vil redusere verdien av konsesjonene siden disse reflekterer forventede kontantstrømmer etter skatt, og gir dermed en reduksjon i skatteprovenyet som kan innhentes gjennom salg av MTB. Det er et enkelt regnestykke å vise at en marginalskattesats på 62 prosent gir en halvering av konsesjonsverdier. Hvis prisen var 200.000 kroner per tonn MTB før innføring av grunnrenteskatt på 40 prosent, vil den etterpå være verdt 97.000 kroner per tonn MTB.
Fasiten etter årets runde viser at forslaget om grunnrentebeskatning reduserte MTB-provenyet med 4–6 milliarder kroner, og dokumenterer at mengden penger som i fremtiden kan innhentes gjennom trafikklyssystemet er lavere enn før skatteforslaget kom. Nåverdien av dette er vanskelig å beregne, men kanskje i størrelsesorden noen titalls milliarder kroner. Ikke minst har halveringen av konsesjonsverdiene gitt et tap i størrelsesorden 100 milliarder kroner for aksjonærer i oppdrettsbedrifter.
Effekten forslaget har på investeringer er for tiden vanskelig å spå. Det var rasjonelt for oppdrettsbedrifter å heve fastpriskjøp siden konsesjonsverdiene er halvert og det er også logisk for selskapene å legge store investeringer midlertidig på is i påvente om endelig avklaring om særskatten i Stortinget, noe som skjer på vårparten neste år.
Spørsmålet ingen har svart på
Særskatten som foreslått er ikke nøytral og vil føre til vridninger. Innretningen på særskatten avviker fra en ideell nøytral kontantstrømskatt som kirurgisk treffer en ressursrente. Det er for mange kilder til vridninger til å gi en full gjennomgang her. Vridninger vil ha en samfunnsøkonomisk effekt gjennom å påvirke næringens produktivitet og investeringsbeslutninger.
Noen ganger er vridninger ønsket. En korrekt utformet miljøavgift vil føre til redusert forurensning, sukkeravgifter vil redusere sukkerforbruk osv. Slike vridninger vil være samfunnsøkonomisk gunstige.
Andre vridninger er uønsket og kan føre til det som økonomer kaller velferdstap.
Når samfunnet vurderer å innføre en ny skatt vil det være både fordeler og ulemper. Den åpenbare fordelen er at det hentes inn penger til samfunnet som kan brukes til å finansiere velferdstjenester. En ideell nøytral skatt vil også ha den fordelen at nivået på andre vridende skatter kan senkes, som reduserer velferdstapet som disse skattene kan ha. Fordelene må vurderes opp mot skattens samfunnsøkonomiske kostnader. Hvis fordelene overstiger ulempene taler dette for innføring av skatten, mens det motsatte er tilfelle hvis kostnadene er for høye. En skatt som overfører verdier fra oppdretterne til samfunnet kan forsvares hvis samfunnet som helhet tjener på det.
Spørsmålet som ingen har gitt svar på ennå er om dette er tilfelle med forslaget om særskatt i havbruk.
Jeg har ikke sett noen beregninger som sammenstiller fordelene med ulempene. Regjeringen forventer et skatteproveny på 3–4 milliarder per år, som tilsvarer en nåverdi på 40–60 milliarder kroner. Kostnadene hittil er tapte konsesjonsverdier på kanskje 100 milliarder kroner og redusert proveny fra fremtidig salg av MTB.
Økt politisk risiko vil også ha en samfunnsøkonomisk kostnad, men er vanskelig å kvantifisere. Vridningseffektene er heller ikke beregnet. En tre ganger høyere skattesats i matfiskleddet enn i andre deler av verdikjeden vil gi økonomiske incentiver til skattetilpasning, som vil ha samfunnsøkonomisk kostnader. Miljøkonsekvensene av skatten er også ukjente da de ikke er blitt utredet.
Uten at disse beregningene blir gjort er det vanskelig å si noe konkret om de samfunnsøkonomiske konsekvensene av forslaget om en ny særskatt i havbruk. Slike beregninger er viktig for legitimiteten til en omlegging av skattesystemet i havbruk.
Bård Misund jobber på forskningsprosjekter finansiert av NFR og FHF. I tillegg deltar Misund tidvis på utredningsoppdrag finansiert av havbruksaktører og -kommuner.
