Skrevet av oppdrettar Sondre Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgivar i DNB Seafood, ulike bidragsytere frå Sjømat Norge, Nina Santi, seniorrådgivar i Inaq og Erlend Bullvåg, administrerande direktør i Kunnskapsparken Bodø.
Jeg lærte to nye uttrykk for en tid siden: «Zombie-ideer» og «Kakerlakkideer». Opphavsmannen er Paul Krugman. Han er nobelprisvinner i økonomi og spaltist i New York Times. En zombie-idé er en idé «som burde ha blitt lagt død av bevis, men som bare fortsetter å vakle videre mens den spiser hjernene til folk».
Kakerlakkideer er «falske oppfatninger som noen ganger forsvinner for en stund, men som alltid dukker opp igjen». Krugman skriver selvfølgelig om økonomi, ikke om laks. Men det slår meg at det finnes ganske mange zombie- og kakerlakkideer i lakseverdenen også.
Zombie-idé nummer én er at antibiotikabruken i norsk lakseoppdrett er høy. Det har vært beviselig feil siden 1990-tallet. Og ikke bare litt feil. Norsk lakseoppdrett er best i verden av all industriell animalsk proteinproduksjon på dette området. Så bra at eneste gangen norske bønder definerer laks som mat, er i forbindelse med antibiotikastatistikken for kjøttproduksjon og akvakultur. Norge er nummer 1 på den listen. Norske bønder er også superflinke, men tar vi laksen ut av statistikken, faller bøndene til andre plass (bak Island).
Blir ikke syke av fiskebæsj
En annen zombie-idé er at oppdrettslaks er mindre sunn å spise enn villaks. Det er sikkert mange som husker laksepisoden av NRKs «Folkeopplysningen». Og typen som nekter å tro programleder Andreas Wahl når han sier at oppdrettslaksen inneholder mindre miljøgifter enn villaks.
En kraftfull kakerlakkidé er påstanden om at et typisk norsk lakseanlegg slipper ut «like mye kloakk som en mellomstor norsk by». Det er et retorisk sterkt utsagn. Men fisken har alltid bæsjet i havet. Tettheten i Lofoten under skreifisket er formidabel uten at fiskens avføring er et problem. Og menneskekloakk og fiskebæsj er uansett to veldig forskjellige ting. Vanlig kloakk fra mennesker inneholder bakterier vi kan bli syke av (det er derfor vi skal vaske hendene). Dessuten inneholder kloakk fra byer mye annet enn det som kommer fra toalettene: det er alt som kastes i sluk, vask samt utslipp fra industri. Utslipp fra oppdrett er dels bæsj og dels fôrspill. Fôrspill er jo det samme som fôret – næringsstoffer. Bæsj fra fisk er også næringsstoffer, men inneholder ikke bakterier som kan gi sykdom hos mennesker.
Miljø og bærekraft
En litt mer komplisert kakerlakkidé er forestillingen om at lakseoppdrett er dårlig for miljøet. Den er ikke nødvendigvis helt feil – all matproduksjon har et visst miljøavtrykk. Men lakseoppdrett er en relativ vinner i forhold til animalsk proteinproduksjon på land fordi den har lavt klimagassavtrykk, bruker lite ferskvann, og beslaglegger små landarealer.
Det med ferskvann og landarealer er ikke nødvendigvis intuitivt for nordmenn, vi har mye av begge deler. Men globalt er mangel på ferskvann et stort problem, jordbruket er hovedforklaringen. Matproduksjon på land legger også beslag på enorme landarealer, og er den dominerende trusselen mot det globale artsmangfoldet. Derfor er matproduksjon i havet en viktig del av løsningen.
Ikke utdelt gratis laksekonsesjoner på 40 år
En zombie-idé er at oppdretterne har «kommet lett til det» gjennom gratis konsesjoner og at de ikke betaler noe ekstra til samfunnet. Realiteten er at det er mer enn 40 år siden det ble delt ut gratis laksekonsesjoner. Stort sett har de blitt solgt til omtrent det som var markedsverdi på salgstidspunktet. Og det var ikke nødvendigvis slik at prisene alltid var satt lavt. Så sent som i 2006 måtte Staten legge ut tillatelser i Finnmark på auksjon fordi ingen ville kjøpe dem til den prisen myndighetene hadde fastsatt.
I tillegg har det vært en del bransjespesifikke avgifter. Og de senere årene har ny lisenskapasitet vært lagt ut på auksjon som betyr at all forventet fremtidig superprofitt/grunnrente tilfaller Staten i forkant. En idé som er litt relatert til den om at «oppdretterne har kommet lett til det», er en forestilling blant mange byfolk om at oppdrett er en ganske enkel distriktsnæring. Man slipper en fisk ut i et nett i sjøen og så slakter man den halvannet år etter på. Det står i sterk kontrast til professor Torger Reves syn. Han er klyngeteoriens far i Norge. Det er neppe noen som kjenner bredden av norsk næringsliv bedre. Torger sier at «havbruksnæringen er unik i norsk sammenheng fordi det er en sektor hvor vi faktisk er verdensledende på forskningsbasert kunnskapsproduksjon og innovasjon».
Ikke lett å få øye på en overordnet plan
En kakerlakkidé er at oppdrettslaksen spiser mye mer fisk enn den selv produserer. Og at det derfor hadde vært mye bedre om vi spiste fisken som går inn i fôret selv, uten å gå den ineffektive omveien via laksemagen. Realiteten er at går med cirka 1 kilo villfisk til å produsere 1 kilo laks. Men historien stopper ikke der. Den ene kiloen med villfisk består dels av fiskeavskjær mennesker ikke spiser (en liten quiz på et relatert tema – hvor mange okser trenger man for å lage oksehalesuppe?). Og den består av små fisk med mye bein og veldig lite filet – som mennesker ikke spiser. Det er mer lønnsomt å selge fisk til humant konsum enn til fôr hvis man kan, så dette er i praksis selvregulerende. I virkeligheten får man rundt 3 kilo spiselig laks ut av 1 kilo spiselig villfisk.
En standhaftig zombie-idé blant politikere og festtalere er forestillingen om at lakseproduksjonen i Norge skal 5-dobles innen 2050 (eller at verdiskapingen fra sjømat skal 5-dobles, ideen kommer i litt ulike varianter). Strengt tatt er ikke dette en zombieidé – den er ikke beviselig feil siden det enda er nesten 30 år igjen til målet skal nås. Men det er svært få fakta som støtter den visjonen (og mange fakta som taler imot). Og det er ikke lett å få øye på en overordnet plan for hvordan målet skal nås.
