Skrevet av Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt. Østvik er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Nina Santi, seniorrådgiver i Inaq, økonomiprofessor Bård Misund, Dag Sletmo – seniorrådgiver i DNB Seafood, oppdretter Sondre Eide, Øyvind André Haram i Sjømat Norge og Erlend Bullvåg, administrerende direktør i Kunnskapsparken Bodø.
Til tross for at regjeringen har signalisert at den ønsker å sette utvikling av rammevilkår i havbruksnæringa på vent mens den arbeider med havbruksmeldingen, er det påfallende mye aktivitet på den fronten. Denne uken ble kysten fargelagt, og to produksjonsområder har fått rødt lys. I tillegg har vi nylig fått et nytt utslippsregelverk.
Utslippstillatelsene fases ut
Fra og med februar i år er det ikke lenger krav om egen forurensningstillatelse for å drive akvakultur i kystsonen. Eksisterende utslippstillatelser skal fases ut etter en overgangsordning med varighet frem til februar 2026. Kravene som tidligere har fremgått av enkelttillatelser, er nå samlet i akvakulturdriftsforskriften. Statsforvalteren kan likevel bestemme at det er nødvendig med utslippstillatelse dersom vilkårene for dette i forurensningsforskriften er oppfylt.
Bakgrunnen for endringene er blant annet næringens behov for forutsigbarhet. Slik forutsigbarhet skal sikres gjennom mer standardiserte krav fastsatt i forskrift, noe som presumptivt vil føre til mindre enkeltsaksbehandling. Dette er også i tråd med konklusjonene fra Havbruksutvalget.
Videre skal det nye regelverket legge til rette for effektivisering av saksbehandlingen ved at statsforvalteren kan konsentrere ressursbruken om saker som krever en mer inngående behandling, og ellers føre tilsyn med regelverket. Et annet formål har vært å gjøre regelverket mer oversiktlig og tilgjengelig. I tillegg er selvfølgelig ivaretakelse av miljø et grunnleggende hensyn.
Vil forurensningsreglene fungere som forutsatt?
Hvorvidt regelverket er egnet for å oppfylle målsettingene knyttet til forutsigbarhet og effektivitet koker ned til hvordan praksisen hos miljømyndighetene utvikler seg. Statsforvalterne skal fortsatt ta stilling til om det er nødvendig med en egen utslippstillatelse for hver enkelt lokalitet. Et slikt krav skal imidlertid kun gjelde unntaksvis. Dersom vurderingene hos statsforvalteren medfører at den totale saksbehandlingstiden knyttet til lokalitetssøknader forsinkes, vil det undergrave hele det nye systemet med effektivisering gjennom forskriftsbaserte standardkrav.
Vi registrerer at det er utfordringer knyttet til statsforvalterens saksbehandlingstid i enkelte deler av landet. De nye bestemmelsene i forurensningsforskriften legger opp til at det skal foretas skjønnsmessige vurderinger av behovet for egen utslippstillatelse. Det er mye som tilsier at overordnet miljømyndighet bør gripe inn tidlig for å sikre en ensartet praksis langs kysten med hensyn til anvendelsen av reglene i forurensningsforskriften, og at denne utvikles i tråd med forutsetningene for regelverksendringen.
Timingen er spesiell
Forskriftsforslaget ble sendt på høring i 2020 og endringene var ventet. At de ble gjennomført akkurat nå, kort tid etter at regjeringen startet arbeidet med havbruksmeldingen, er likevel spesielt. Regjeringen har understreket at den ønsker å bygge videre på vurderingene fra Havbruksutvalget i NOU 2023: 23, og foreta en grundig gjennomgang av alle de ulike tillatelsene for havbruk. Noen vil kanskje innvende at dette må forstås som rene akvakulturtillatelser. I praksis er det likevel en så nær indre sammenheng mellom de ulike tillatelsene som kreves for å drive akvakultur, at det er hensiktsmessig å behandle dem deretter. Poenget understrekes av at også NOU-en omfatter utslippstillatelser, samt den tematiske innplasseringen av de nye forurensningsreglene i akvakulturregelverket.
I utgangspunktet er det selvfølgelig ingenting prinsipielt i veien for at regjeringen utviser handlekraft og gjennomføringsevne når det gjelder å få på plass nye ordninger. Imidlertid er det merkelig at Fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth samtidig, og under henvisning til at de nettopp skal se på helheten i tillatelsessystemet for havbruksnæringen, avviser implementering av en miljøfleksibilitetsordning før havbruksmeldingen er lagt frem. Temaet aktualiseres ytterligere av det siste nedtrekket i produksjonsområde 3 og 4 – stikk i strid med anbefalingene fra Havbruksutvalget om å kvitte seg med denne ordningen, og med tilhørende behov for fleksible løsninger.
Dette er svært uheldig
Tidspunktet for innføring av det nye utslippsregelverket viser at det er politisk handlingsrom dersom det er politisk vilje. Det er altså ikke nødvendig å vente til havbruksmeldingen er lagt frem og behandlet før regjeringen iverksetter tiltak for å legge til rette for positiv næringsutvikling i alle landsdeler. Enkle grep som å innføre både en miljøfleksibilitetsordning og en miljøteknologiordning, som Stortinget tross alt allerede har bestilt, vil være svært viktig, med mindre den politiske målsetningen er en styrt avvikling av viktige arbeidsplasser langs kysten.
Det hele fremstår som lite konsekvent, og en kan få inntrykk av at regjeringen går selektivt til verks når det gjelder hvilke endringer den vil gjennomføre, og når den vil lene seg på havbruksmeldingen. Dette er svært uheldig – både når det gjelder tilliten i næringa og utslagene dette gir seg i praksis.
