I en fersk rapport kommer det frem at lukkede oppdrettsanlegg i sjø bør få like tildelingsvilkår som oppdrett på land. Bakgrunnen er at dagens regler ikke motiverer til å satse utradisjonelt i sjø. Utviklingen i bransjen bærer også preg av at den formes av en lukket kapitalsterk klubb, hevdes det i rapporten. Den trenden har vi dessverre sett helt siden utviklingskonsesjonene ble lansert. Er det realistisk å snu denne trenden nå?
Bedre rammevilkår
Rapporten er skrevet av professor Ragnar Tveterås, på oppdrag fra Stiim Aqua Cluster. Hovedkonklusjonen er at det må legges bedre til rette for lukkede oppdrettsplaner i sjøen. Han viser til utviklingen på land, og at rammevilkårene for lukkede prosjekter i sjø må sidestilles med prosjekter på land. Dette tror Tveterås og hans kolleger vil kunne gi fortgang i produksjonen lukkede prosjekter, noe han kan ha helt rett i.
Bakgrunnen er at lukkede anlegg i sjø passer bedre inn med de stadig tøffere miljøkravene som stilles for å få vekst, siden slike anlegg hindrer spredning av blant annet lakselus. Fremdeles gjenstår en del innovasjonsarbeid før lukkede anlegg i sjø kan realiseres, men dagens regler legger heller ikke til rette for at slik utviklingsarbeid blir satset på, mener professoren i Stavanger
Landbaserte anlegg, som tildeles vederlagsfritt, stimulerer derimot til nytenking. Bedre rammevilkår i sjø kan være tilsvarende positivt. I det bildet bør vi imidlertid ikke glemme at utviklingskonsesjonene, som ble lansert for noen år siden, faktisk la til rette for slike prosjekter. Problemet var at industrien i svært liten grad var villig til å satse i den retningen.
Satset med småpenger
Ser vi tilbake på prosessen rundt utviklingskonsesjonene, så var det en rekke prosjekter som i mer eller mindre grad var lukkede sjøprosjekter. Knapt noen av dem er blitt realisert. Hvorfor det ikke har skjedd, er det kun næringen som kan svare på.
Siden har utviklingen gått i en annen retning, og av en eller annen grunn mener næringen lykken er på land.
Sett utenifra kan det virke som om industrien i svært liten grad har hatt troen på sjøen. Det kan illustreres med det nesten knuste «Egget». Lite eller ingenting er blitt ut av det fremtidsrettet prosjektet til verdens største oppdrettsselskap, Mowi. De har i ettertid selv argumentert med at de har mest troen på tradisjonell kystoppdrett.
De såkalte utviklingskonsesjonene ble også utlyst for småpenger, slik at argumentet om å gi gratis konsesjoner nå virker litt hult. Hva har endret seg siden sist? Når bransjen ikke benyttet seg av muligheten da, hva tyder på at de vil handle annerledes denne gangen?
Kanskje har Tveterås rett, når han indirekte påstår at næringen er for konservativ til å ta steget fullt ut. Kanskje må det nytenkende aktører fra andre bransjer inn, slik Tveterås hevder. Da vil næringen utvikle seg også i sjøen.
Gammel kritikk
Professoren peker også på utfordringene med at det kun er en liten finansiell klubb som driver prosjektene fremover. Det er ikke noe nytt. Det skjedde i stor grad med utviklingskonsesjonene også.
Det var gigantene som stakk av gårde med tillatelsene. Dette var imidlertid en villet politisk utvikling, siden vilkårene var sterkt knyttet til viljen til å satse på dyre prosjekter. En rekke prosjekter ble skrotet for de var for lite revolusjonære. Og det var i realiteten ensbetydende med dyreste og største prosjektene ble valgt.
Dette ble det også mye kritikk mot, og flere av de mellomstore selskapene følte de ikke ble gitt muligheten til å tenke nytt. Denne utviklingen blir bare forsterket trenden vi nå ser.
I disse dager er det også dannet en organisasjon for å presse mer oppdrett inn i lukkede anlegg. Det er lenge før dette blir politisk innfridd, men legges vilkårene til rette er det kanskje mulig å få et naturlig skifte. Med bedre rammevilkår vil næringen bli like kreativ til vanns som til lands.
