Sukkertareproduksjon fra A til Å.

Slik dyrkes og høstes sukkertaren ved Ocean Forest.

  • På våren samles «mor-taren» inn, altså stor sukkertare som vokser vilt i naturen.
  • Den blir plassert i kar på land, og deretter lysmanipulert for å få frøene til å modnes omtrent samtidig, til en ønsket tidspunkt.
  • Så induserer et sporeslipp, der morplanten slipper alle frøene samtidig. Det skjer i et ganske lite vannvolum.
  • Vannet, som har alle sporene i seg, og smører det på en male-kost. Frøene blir så smurt over et tynntau på 1,2 millimeter. I år ble det brukt 80.000 meter tynntau.
  • Tynntauet står videre i sylindre som får tilsatt sjøvann, samt noen næringssalter, og blir gitt lys, over en seksukersperiode.
  • I denne perioden transformeres frøene til én mm store stiklinger. Når dette stadiet er nådd blir tynntauet surret det rundt et 12 mm tykktau, som settes i sjøen. I år ble det brukt 50.000 meter tykktau, som består av kveiler på 220 meter som knyttes sammen.
  • Den første delen av produksjonen skjer omtrent i perioden september-november, og taren blir høstet i mai. Området blir så ryddet, og sjøanlegget klargjøres for nytt utsett. Om sommeren er det ingen drift i sjøen.

– Det vi jobber spesielt med nå er å skalere dette opp fra håndverk til industriell produksjon. Og vi nærmer oss, noe vi spesielt ser i år, hvor vi har høstet 177 tonn. Det er rekord, sier Sveier, som er teknisk sjef i Lerøy Seafood.

Det ble lange og harde arbeidsdager for ham og resten av Ocean Forest-teamet ved sukkertarelokaliteten Flatøysundet ved Austevoll i Vestland i mai. Fra soloppgang til solnedgang jobbet gjengen i fem dager med å dra opp tauene som holder på sukkertaren som i denne omgang altså skal til Danmark.

«Yoghurt-metode»

– Denne taren blir fôr for kveg. Det vi gjør nå er å produsere sukkertare som fermenteres ved å tilsette en bakterie. Så faller pH-verdien under 4, på samme måte som i yoghurt, og man får en gunstig bakterieflora i taremassen, sier Sveier.

I år har de brukt 50.000 meter tau som taren vokser rundt. Tauene strekker seg over området utenfor Austevoll.

– Det er flere fortrinn ved sukkertaren: du slipper dyre innsatsfaktorer som fôr, det er ingen kjemikalier og du legger ikke beslag på ferskvann eller landarealer. Det er en veldig bærekraftig produksjon, sier Sveier.

– På toppen av det hele skaper sukkertarenæringen er positivt fotavtrykk, både ved at man fjerner mye mer CO2, fosfor og nitrogen enn man bruker, fortsetter han.

100.000-tonnsambisjoner

Til tross for at han er fornøyd med årets rekordproduksjon forteller Sveier at de samtidig ser en rekke flaskehalser i høstarbeidet:

– Ett eksempel er at vi i år forsøkte oss på en ny avdrager, altså en ny måte å fjerne taren fra dyrkelinjen på. Når det kommer til knuter og andre ting fungerte den veldig fint, men det som ikke gikk helt optimalt var hvordan vi fjernet taren fra linen. Vi ble stående mye og hjelpe til med å fjerne taren, sier Sveier.

Da IntraFish var med for å kikke på høstingen i mai, deltok et stort antall mennesker i selve innhøstingsarbeidet, et arbeid Sveier mener stort sett må automatiseres for å nå ambisjonene hans:

– Ambisjonene er glatt 100.000 tonn i årsproduksjon. Og da tenker jeg ikke på Lerøy isolert, men som en industri i Norge, sier Sveier.

Sukkertaren blir hakket opp kort tid etter at den hentes opp fra sjøen. Foto: Robert Nedrejord

– Paradoks

Og det er samtidig en enda større flaskehals som må løses.

– Per nå er den største flaskehalsen egentlig markedet. Vi må finne ut hva vi egentlig skal bruke denne taren til i Norge. Det er et slags paradoks at tare står for over halvparten av verdens akvakulturproduksjon, sier Sveier.

Det dyrkes årlig rundt 32 millioner tonn makroalger globalt ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk. Tare og andre makroalger har i flere tiår vært dyrket i stor skala i Asia, der over 99 prosent av den globale produksjonen skjer, og mange land har en lang tradisjon for bruk av ulike makroalger i det daglige kostholdet. Sveier presiseres at den taren som dyrkes i stort omfang i Asia skiller seg fra norske typer på to måter:

– Den er i liten grad industrialisert, og det er snakk om helt andre tarearter. Det blir som å snakke om brokkoli og gulrot. Den ene er over jorda, den andre under. Samtidig er begge grønnsaker. Betegnelsen tare er en bred samlebetegnelse, sier han.

Den første konsesjonen for dyrking i Norge ble tildelt i 2014. I 2020 var det gitt 511 dyrkingstillatelser fordelt over 93 lokaliteter, de fleste i Vestland, Nordland og Trøndelag, fordelt på 17 selskap. Kjell Magne Norderhaug er forsker ved Havforskningsinstituttet (HI), og har vært med å skrive rapporten «Mot en ny havnæring for tare?» som kom ut i fjor. Han sier dette om tang og tares status:

– Algedyrkingsindustrien er en havnæring i støpeskjeen. Det finnes stort potensial for algedyrking i Norge, men foreløpig er produksjonen i pilotstadiet, og er liten både i Norge og ellers i Europa, sier han.

Han mener at det er utfordringer både når det kommer til oppskalering av produksjonsanlegg, produkter og marked dersom man skal klare å få på bena lønnsom algedyrkingsindustri i Norge.

Lerøy Seafood har tre tarelokaliteter de høstet fra i år (Trollsøy, Flatøysundet og Flatøyflu III). Bildet viser lakselokaliteten Flatøyflu, som ligger like i nærheten. Foto: Robert Nedrejord

– I tillegg trenger vi kunnskap om hvordan slike anlegg, og spesielt store anlegg som ikke er utviklet enda, kan påvirke miljøet. Alt dette må på plass for en bærekraftig ny havnæring, sier forskeren.

Tørkeutfordring

Sveier hos Lerøy mener vi fortsatt har et godt stykke å gå til å finne gode bruksområder for den mest hyppig produserte taren i Norge: sukker- og butare.

Under høstingen er det fortsatt en del manuelt arbeid. Bildet viser sukkertaren mens den fjernes fra tauene av Sunniva Tangen Haldorsen (bildet), som jobber som produksjonsansvarlig for sukkertarestiklingene, rett før den ferdige taren havner på transportøren. Foto: Robert Nedrejord

– Vi, som mange andre, har også laget tareprodukter til humant konsum, og i praksis er det da krydderblandinger som lages. Det er en del utfordringer rundt det å tørke sukkertare i industriell skala, ettersom taren endrer sine fysiske egenskaper underveis i tørkeprosessen, og på et stadium kleber den seg sammen, sier Sveier.

Sveier forteller at det er én spesifikk og sterk ambisjon de har:

– Vår drøm er å lage en sukkertare som kan erstatte nori, men per nå er dette veldig vanskelig.

Nori er en tørket og spiselig tang som ofte brukes i japansk mat, samt i innpakkingen av sushi.

Holdt på i 8–9 år

Ocean Forest ble startet i det små i 2013, og Lerøy drifter anlegget i samarbeid med miljøorganisasjonen Bellona. Høstingen de gjorde nå i mai er 60 tonn mer enn hva samtlige taredyrkende selskaper, dem selv inkludert, produserte i 2019, ifølge tall fra Fiskeridirektoratet.

– Vi startet i det små, og sammenlignet det vi gjorde da med det vi gjør nå, ser man viktigheten av å ha langsiktige og tålmodige eiere. De har brukt noen kroner for å utvikle denne teknologien, sier Sveier.

I 2019, som er de ferskeste tallene som foreligger, høstet 17 selskaper sukker- og butare til en verdi av 4,4 millioner kroner.

– Selv om vi tjener penger hvert år er det røde tall i regnskapene. Årsaken til dette er at sukkertare i så stor grad fortsatt består av mye forskning og innovasjon, fortsetter han.

Totalt høstes det omtrent 180.000 tonn tare i Norge i året, men det aller meste av dette skjer på et helt annet vis:

– Omtrent 99,5 prosent av dette er stortare som er villhøstet, da ved taretråling, som er en helt annen produksjonsmåte enn det vi gjør. Stoffer fra tare er meget vanlig i en rekke matvarer i dag, ettersom man får alginat fra tang og tare, som for eksempel brukes i is, sier Sveier.

Sukkertarefrøene vokser først på et tynntau, før den blir surret rundt et 12 millimeter tykktau. Foto: Robert Nedrejord

Har distansert seg fra merdene

Ifølge Miljødirektoratet er fiskeoppdrett den største kilden til menneskeskapte utslipp av næringssalter og organiske partikler langs kysten. Ettersom taren liker seg rundt noen av disse arbeidet Ocean Forest først etter prinsippet «integrated multi-trophic aquaculture», der man hadde sukkertarelokaliteter både inne i, samt vegg i vegg med, oppdrett. Men det kom kjapt to utfordringer: livssyklusen til lakseproduksjon er ikke nødvendigvis synkronisert til taren.

– Og på den andre siden trenger sukkertare en stor fysisk installasjon, som gjør det vanskelig å komme til lakselokaliteter med store fôr- og brønnbåter. Selv om det kan funke når sola skinner midt på dagen er det noe annet når det er mørkt og stiv kuling, sier Sveier.

Nå, i samråd med Bellona, jobber de etter massebalanseprinsippet, som Sveier sammenligner med det å kjøpe CO2-kvoter fra Kina.

– Massebalanseprinsippet sier at du ikke trenger å fange opp det spesifikke molekylet som fisken slipper ut, men at man overordnet må ta opp de aktuelle stoffene fra havet. Havet har uansett ingen grenser, sier han.

Peker på rensefiskbruk

HI-forsker Norderhaug nevner også ett spesifikt tareprodukt han anser som «spennende», som er under utvikling, og blant annet gjøres av Seawood Solutions sitt anlegg på Frøya, samt hos Ocean Forest på Austevoll: at en lager «plast» laget av alger.

– Rensefisken, rent spesifikt berggylt og rognkjeks, spesielt sistnevnte, lever naturlig i tareskogen. De «sitter» på tarebladene. For å etterligne dette bruker både vi og andre opprettere plaststrimler som ligner på denne taren. Det gir tonnevis av tareplast i merdene, som rognkjeksen fester seg til. Det vi nå forsøker, er å erstatte dette med ekte tare, og det har hittil vært forbausende bra suksess, selv om mye fortsatt må optimaliseres, sier Sveier.

Han presiserer at en må ta observasjonene deres med en god del forbehold, ettersom det ikke er snakk om vitenskapelige eksperimenter som danner grunnlag for betraktningene.

– Men fisken er definitivt rundt i tareskogene, sier han.

Lerøy eksperimenterer med tareskjul, bestående av ekte tare, ved Austevoll. Foto: Lerøy Seafood

Sveier peker på at et antatt fortrinn ved å bruke ekte tare er at den kunstige må rengjøres hver 14. dag. Ved bruk av levende er det bare til å bytte den ut med ny tare, som i utgangspunktet også er mye billigere.

– Et annet perspektiv er at slimet i tare inneholder noen sterke antibakterielle komponenter, som vi mistenker at fisken benytter seg av når den gnir seg på tarebladene. Vi observerer i alle fall at fisken får mindre sår. Men igjen: dette er ikke vitenskapelige forsøk, men observasjoner, sier Sveier.

– Disse observasjonene ligner på et forsøk som ble gjort for noen år siden, der man la hel tare i sjøvann, og videre vakuumerte den og la pakkene i kjøleskap. Fire måneder senere tok man dem ut, og fant ingen bakterier i prøvene, fortsetter han.

Sakte, men sikkert, fremover

– Innen lakseoppdrett er akvakultur langt ute på havet nå sett på som en fremtidsmulighet. Kan dette funke for tare?

– Vi gjør det innaskjærs per nå, men forskning har vist at det kan være gunstige forhold ute i Nordsjøen, der de store elvene fra Europa sender næringsstoffer nordover med havstrømmene. Jeg tror slike faktorer kan være ganske gunstig, samtidig som at bølger og hardere vært kan gjøre det veldig vanskelig. De fleste har sett bilder av en oljeplattform i storm, sier Sveier.

– For taren, som med laksen, går utviklingen sakte, men sikkert, fremover. Hva vi kan gjøre avhenger av hvordan vi løser de teknologiske utfordringene og produksjonsmessige flaskehalsene vi har, fortsetter han.