Ikke overraskende endte valgkvelden med et politisk skifte, noe som også er sunt for demokratiet vårt. Det trengs å luftes regelmessig i regjeringskorridorene, og åtte år i posisjon er for de fleste regjeringsparti lenge nok. Det var sunt med skifte for åtte år siden, og det er sunt med et skifte nå.
Ny sjef, ellers lite nytt
Selv om norsk sjømatnæring får ny sjef, er det lite som tyder på at sjømatpolitikken vil endre dramatisk karakter. De lange linjene ligger fast. Det er viktig for dem som driver næring på kysten.
I havbrukspolitikken må en ny regjering holde fast på de lange linjene, selv om både SV og MDG vil lukke ned all åpen oppdrett. De rødgrønne må sikre at veksten fortsetter gjennom trafikklysordningen, kombinert med økt satsing på ny teknologi.
En ny fiskeristatsråd må derfor legge til rette for flere lukkede anlegg, men rammevilkårene må bedres. Fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) ville ha markedspris for konsesjonene. Det betyr trolig bare at det kun er de største oppdretterne som satser på slike prosjekt.
De rødgrønne kan legge om konsesjonsstrategien, noe som kan sikre at også de mindre og mellomstore blir med på utviklingen. Det kan sikre en fortsatt differensiert oppdrettsnæring på kysten.
Det vil bli mer skatt
Da regjeringen la frem perspektivmeldingen tidligere i år viste den at staten har behov for flere inntekter for å drive velferdsstaten. Derfor må både fiskerne og oppdretterne regne med tøffere skattlegging.
Det er derfor ikke vanskelig å spå at det blir nye politiske runder om grunnrenteskatt. Heller ikke fiskerne kan forvente å gå fri. Spørsmålet om ressursavgift for flåten vil kunne fort bli aktualisert igjen, ikke minst av det nye skatteutvalget som skal vurdere fremtidens skattesystem.
Men kanskje er det bare rett og rimelig at de som har fått konsesjoner og kvoter på billigsalg eller gratis, må betale mer enn det de gjør i dag. Denne gangen vil det ikke hjelpe å true med utflagging.
Ny fiskeripolitikk?
Det er spesielt kvotefordelingene i flåteleddet som SV, og deler av venstresiden i Arbeiderpartiet, vil justere. De ønsker å omfordele deler av kvotene fra hav- til kystflåten, men dette er trolig mer symbol- enn realpolitikk. Kritikerne av havflåten glemmer fort hvilken rolle disse båtene har.
De skaper både norske arbeidsplasser om bord og på land, og de fisker i områder og på tider av året som kun de store båtene kan håndtere. Alt dette bidrar til helårig sysselsetting på land. Derfor bør fordelingen mellom de ulike flåtegruppene ligge fast. Det er ingen grunn til å snu opp ned på noe som fungerer.
Samtidig må de mindre båtene sikres gode rammevilkår, men en ny rødgrønn regjering vil neppe åpne opp for økt strukturering. Dermed har mange sjarkfiskere rett når de mener den minste flåten ofres.
Hva skjer på land?
Mens fiskerne og oppdretterne håver inn penger, er det knapt penger til omstilling og utvikling på land. En ny regjering bør derfor gripe fatt i industripolitikken. En fersk Menon-undersøkelse viser hvor ille det står til for industrien på land.
Mens fiskerne i Finnmark i perioden 2005–2019 økte driftsmarginen fra 11 til 17 prosent, ble industriens margin redusert fra én til minus to prosent. Dagens fiskeripolitikk er kun en politikk for flåteleddet, ikke industrien.
Politikerne må ikke lenger sette likhetstrekk mellom fiskeripolitikken og industriens behov. Det er «fiskerpolitikk» som føres, ikke «fiskeripolitikk». En ny regjering må tenke mer helhetlig, noe Sp-ordfører i Båtsfjord, Ronald Wærnes, også påpeker.
NB! Og dersom noen skulle være i tvil: I utenrikspolitikken er det helt avgjørende at EØS-avtalen videreføres. Det er naivt å tro at vi kan forhandle oss til nye og bedre avtale. Slik gambling er ingen i sjømatnæringen tjent med.
