Skrevet av styreleder i Salmar Aker Ocean,, Atle Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, økonomiprofessor Bård Misund og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
Forrige uke var jeg på COP26 i Glasgow (neida, jeg så ikke Greta Thunberg og ankom heller ikke i privatfly). Anledningen var en paneldebatt organisert av Global Salmon Initiative (GSI) om bærekraftige matsystemer og lakseoppdrett. GSI er en global sammenslutning av lakseprodusenter som representerer 40 prosent av verdens produksjon.
Du lurer kanskje på hva en bankmann har å gjøre i Glasgow og på COP? Mobilisering av bærekraftig finansiering er faktisk ett av de fire målene for COP26. En undersøkelse DNB Markets har gjort blant børsnoterte selskaper i Sverige, viser at finansbransjen er den aktøren som har størst innflytelse på bærekraftsbeslutningene deres. Myndighetene kommer ikke engang på topp tre listen. For 5 år siden var det annerledes – da var myndighetene på topp.
Hva er det som har satt finansbransjen i førersetet? Det er tre drivkrefter. Den ene er at banker, som alle andre, har skjønt at de må være med på bærekraftsdugnaden. Både fordi det er riktig i seg selv, og fordi man ødelegger omdømmet sitt, og etter hvert forretningen sin, hvis man ikke omstiller seg og bidrar. Finansinstitusjoner har imidlertid et lavt direkte avtrykk – det dreier seg primært om noen kontorer. Men det indirekte avtrykket er kjempestort gjennom hvem de velger å finansiere.
Grønne og brune lån
Myndighetene ser det samme. Og kommer derfor i økende grad til å bruke finansbransjen som brekkstang for å få til nødvendige endringer. Det ser selvfølgelig finansaktørene, og tilpasser seg i forkant. EU taksonomien er det beste eksempelet. Ordet «taksonomi» betyr bare klassifisering, og det er det EU taksonomien gjør – den klassifiserer hva som er bærekraftig og hva som ikke er det. Men det er ikke noe EU gjør for moro skyld slik en filatelist kan ha glede av å klassifisere frimerkesamlingen sin. EU gjør det for å få et verktøy til å flytte kapitalstrømmene bort fra brune virksomheter over til grønne.
Så det er ikke utenkelig at taksonomien etter hvert vil bli supplert med endringer i bankreguleringene. De kan sette ned kravene til hvor mye kapital bankene må sette av for grønne lån. Det vil gjøre slike lån billigere. Men finansiering i snitt blir selvfølgelig ikke billigere bare fordi vi holder på å koke planeten. Baksiden av medaljen er at annen finansiering vil bli dyrere. Og det kan komme høyere krav til hvor mye kapital bankene må sette av for brune lån. Det vil gjøre disse lånene dyrere for kundene. Politisk drevne endringer i bankreguleringer av andre hensyn enn finansiell effektivitet og stabilitet, kan være skumle. Det er mange som mener såkornet til finanskrisen i sin tid ble plantet av amerikanske myndigheter da de, av sosialpolitiske hensyn, presset bankene til å låne ut mer penger til boligformål til svake grupper. Endringer i bankreguleringer knyttet til grønn og brun finansiering, vil imidlertid være annerledes. Grunnen er at bærekraftsrisiko er finansiell risiko. Sånn sett kan slike endringer fra myndighetenes side i mange tilfeller bare være en tilpasning til hvordan interne kredittvurderinger gjøres allerede.
Ikke helt enig med oss selv
Og det er den tredje faktoren jeg nevne innledningsvis – bærekraftsrisiko er finansiell risiko. Bærekraftige virksomheter vil surfe på positive regulatoriske trender i resten av vår levetid. De vil gå hånd i hanske med positive trender på etterspørselssiden. Og for brune virksomheter vil det være motsatt. Kanskje vi etter hvert vil slutte å snakke om bærekraftsrisiko som en egen risikotype, men bare inkludere det i vanlig finansiell risiko på linje med kredittrisiko, markedsrisiko, likviditetsrisiko, operasjonell risiko osv. Men vi er ikke der enda. Det er to grunner til det.
Den ene er at vi ikke er helt enig med oss selv enda om hva «bærekraftig» betyr siden det er så mange ulike elementer og siden vi er usikre på hvordan vi skal veie dem opp mot hverandre. Hva er viktigst av lakselus i Hardangerfjorden og soya i Brasil?
Dette er ikke bare løs filosofering, vi ser det veldig tydelig hvis vi sammenligner ulike aktørers vurderinger av kredittrisiko og bærekraftsrisiko. Kredittvurderingene som ulike ratingbyråer gjør av bedrifter, har nesten alltid nesten lik konklusjon. Hvis byrå A sier at en bedrift har lav kredittrisiko, sier byrå B det samme. Men når det gjelder bærekraftsrisiko kan byrå A si at en gitt bedrift er kjempebra, mens byrå B sier at den er kjempedårlig. Dette skyldes ikke bare at vi ikke er helt enige om hva bærekraft betyr, det skyldes også at det kan være vanskelig å måle. Det mangler data. Og de dataene som finnes kan ha ulike definisjoner som gjør det vanskelig å sammenligne ulike aktører. Og de kan rett og slett ha lav kvalitet. Et lakseeksempel er usikkerheten knyttet til hva klimaavtrykket er gjennom hele verdikjeden.
Så hva kan bankene bidra med?
En ting er å diskutere disse problemstillingene med kundene på lik linje med annen finansiell risiko. En annen er grønn og bærekraftslinket finansiering.
Grønn finansiering er finansiering av grønne eiendeler til litt gunstigere vilkår. Det er et verktøy som bidrar til å flytte kapital fra brune investeringer til grønne. Bærekraftslinket finansiering er litt annerledes. Det er ikke knyttet til en spesiell eiendel. Men det har krav om at låntageren forbedrer seg i forhold til noen definerte bærekraftsindikatorer (KPIer). Hvis låntageren klarer dette, gir banken en liten rabatt på marginen. Og hvis låntageren ikke klarer det, blir det et tilsvarende påslag på marginen.
Klimagassavtrykk er nok den aller vanligste KPI’en, men i lakseoppdrett kan KPIer også være slikt som redusert dødelighet eller økt ASC-sertifisering. Grønn finansiering går med andre ord til noe som allerede er grønt, mens bærekraftslinket finansiering skal gjøre selskapene mer bærekraftige. Grunnen til å velge slik finansiering kan være at man ikke kvalifiserer til å være grønn. Det er veldig vanskelig for aktører i den fossile verdikjeden for eksempel. Men de kan like vel forbedre seg. Men også «grønne» selskaper kan ønske å ha bærekraftslinket finansiering i tillegg til den grønne – slik flere av lakseoppdretterne har valgt. Den viktigste grunnen er at det ikke er krav om hva pengene skal brukes til, kravene er bare knyttet til KPIene. Det gjør den daglige finansielle styringen enklere enn når man må skille mellom grønne og ikke-grønne aktiviteter internt i virksomheten.
Atlantic Sapphire var først
Utviklingen har gått enormt fort på dette området innen lakseoppdrett. For tre år siden var det så vidt jeg vet ingen slik finansiering i sektoren. Nå har DNB bidratt til å arrangere nesten 50 milliarder kroner i grønn og bærekraftslinket finansiering.
Atlantic Sapphire var førstemann ute, deretter fulgte Mowi med den første grønne sjømatobligasjonen som noen gang er blitt utstedt. Og nå har også Grieg Seafood, Salmar og Lerøy utstedt slike obligasjoner. I tillegg kommer grønne og bærekraftslinkede banklån (informasjon om disse er ikke alltid offentlig).
Vi ser også at lakseoppdrettere, ofte i forhold til grønne obligasjoner, annonserer tallfestede mål for reduksjon av klimagassutslipp. Mange av målene er såkalte «Science Based Targets». Dette er gullstandarden og disse målene er i tråd med ambisjonene i Parisavtalen. Mowi, Cermaq, Lerøy, Grieg og Salmar har satt slike mål. Dette er en stor endring fra situasjonen for bare noen få år siden da norske oppdrettere nærmest ble forvirret når utenlandske investorer spurte om klimaet – inntil da var «bærekraft» i lakseoppdrett nesten bare fokusert på lakselus og lokal marin påvirkning. Mowi sa på kapitalmarkedsdagen sin i mars i år at de sikter mot 100 prosent grønn og bærekraftslinket finansiering innen 2026. På det tidspunktet lå de på 10 prosent. Man må kunne si de er godt i rute – nå er de allerede på 80 prosent.
Mindre «Blah, Blah, Blah»
En viktig sideeffekt av slik finansiering er også at det bidrar til å flytte «bærekraftstyngdepunktet» i bedriftene nærmere der de store beslutningene tas – det vil si i retning av finansdirektøren, konsernsjefen og styret. Det er en effekt som ikke skal undervurderes i forhold til hvilke reelle bærekraftstiltak man faktisk klarer å gjennomføre. Slik finansiering kan også bidra til å gjøre litt luftige men diffuse ambisjoner om til konkrete juridisk bindende klausuler i låneavtaler. Og bærekraftsdataene som inngår i avtalene, skal verifiseres av tredjepart. Bedriftene blir med andre ord holdt til ansvar på en sterkere måte. Som Greta Thunberg kanskje ville sagt – det blir mindre «Blah, Blah, Blah».
Ønsket om slik finansiering kommer normalt fra ledelsen i bedriftene. Men vi ser også eksempler på at eiere eller styret pusher slik finansiering som et verktøy for å akselerere bærekraftsarbeidet hvis de synes det går for tregt. Og vi ser at den sterke økningen i grønn finansiering blant de børsnoterte oppdretterne vekker interesse hos de mindre aktørene, og hos selskaper i andre deler av verdikjeden.
