Gjestekommentar

Skrevet av styreleder i Salmar Aker Ocean,, Atle Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, økonomiprofessor Bård Misund og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

En fin solklar høstdag fløy jeg over hjembygda mi. Der så jeg to oppdrettsbedrifter med fire lokaliteter, ett smoltanlegg, ett videreforedlingsselskap, ett tareoppdrett, ett slakteri under bygging utpå ei øy, ett smoltanlegg innerst i ei vik under bygging, ett hotell, to kunstgressbaner, en idrettshall, og sist, men ikke minst en lekebutikk i det lille sentrumet vårt. Tenk å være så heldig å få bidra til alt dette. Bidra til aktivitet, arbeidsplasser, kultur og glede på et lite sted med et folketall under 5000 innbyggere. Jeg vet hva det betyr, for jeg bor her selv.

På fritiden har jeg mulighet til å følge små fotballføtter over en ny kunstgressbane. Dette på grunn av samspill mellom kommunen og bidrag fra lokale bedrifter. Det gleder meg at vi kan bidra til fysisk aktivitet, lek og samhold i alle aldersgrupper. De samme små fotballføttene har mulighet til å se sine helter spille i gult hvor dem vinner hver en kamp. På brystet spiller de med lakselogo og bærekraftsnummer 14; «livet i havet».

Ser nærmeste lokalitet fra stuevinduet

Antall arbeidsplasser, et engasjert lokalsamfunn og løpende investeringer er gode tegn på et samfunn i vekst. Vår hjemplass er en av mange langs kysten i Norge, hvor et lokalt og aktivt næringsliv er én av flere kritiske suksessfaktorer for videre vekst. I 2019 kunne vi være stolt over å ha bidratt med 45 millioner kroner i skatt til hjemkommunen min og nabokommunen. Jeg gleder meg over at det vi skaper lokalt skal kunne gagne kommunen, fylket og landet vårt økonomisk, så lenge vi kan levere positive resultater.

Som lokal oppdretter har jeg en spesiell nærhet til matfiskproduksjonen vår og hvordan denne påvirker omverden rundt meg. Nærmeste lokalitet kan ses fra stuevinduet. Herifra kan jeg se hva slags investeringer som er gjort og som bør gjøres for å sikre en langsiktig og bærekraftig produksjon. Iveren og investeringsviljen til å bidra til «det grønne skiftet» er stor.

Flere risikofaktorer

Til lunsj serveres sunn, kortreist og god laks, samtidig som at andre og tredje generasjonen kan nyte utsikten over fjorden. Gleden av å være sammen med far og bror er stor. Sammen skal vi føre bedriften gjennom gode og dårlige tider. De dårlige tidene er enda friskt i minne og corona-året minnet oss igjen på at vi må ha et rasjonelt forhold til verdensmarkedet og ruste oss for at kriser og uforutsette hendelser kan oppstå.

Oppdrettere står ovenfor biologisk risiko, markedsrisiko og nå også politisk risiko. I statsbudsjettet ble det foreslått en ny metode for verdsettelse av konsesjoner. Konsesjoner, eller tillatelser om du vil, som vi er avhengige av å ha for å kunne produsere sunn mat til verdens befolkning. Den foreslåtte måten å sette formuesverdien på konsesjoner ervervet før 1.1.1998 er å benytte oppnådd pris i produksjonsområde ved siste auksjon. Dersom det er manglende salg i din bedrifts produksjonsområde, skal prisen i nærliggende område benyttes. Dersom vi tar utgangspunkt i område 8 vil det si en verdsettelse på 200 millioner kroner per konsesjon.

Regjeringens forslag betyr nært en tredobling av formuesskatten – hvor mye av den går i statskassen. Konsekvensene av dette er stor. Forslaget rammer i all hovedsak små, familieeide selskap langs hele den norske kyst. Verdien av konsesjonen kan kun realiseres ved et salg, noe som jeg tror de aller færreste små, familieeide bedriftene ønsker å gjøre. Med andre ord er ikke dette penger som gjemmer seg i «safen» hjemme, det er penger man ikke har før man eventuelt selger.

Fra et tredjegenerasjonsståsted blir jeg nervøs av tanken på at bedriften må prestere godt for å kunne levere utbytte slik at jeg kan betjene skatten inn til staten. Bedriften har ikke engang råd til å gå i null, dette fordi at formuesskatten ikke tar hensyn til resultat. Misforstå meg rett; jeg ønsker å bidra til storsamfunnet og lokalsamfunnet, men da hadde det også vært fint at det ikke gikk på bekostning av at jeg må sette hus og hjem i pant.

Konsekvensene

Så hva kan vi, små familieeide selskaper gjøre? Jo- vi må være sikre på at vi ruster bedriftene våre godt, i gode og dårlige tider, og det kan gjøres ved å minimere investeringstakten og, – eller sponsorater. Det kan bety at det ikke blir flere gule drakter med bærekraftsmerke nr. 14. Det kan bety stopp i investeringer som bidrar til det grønne skiftet, noe som igjen vil kunne gi negative ringvirkninger til leverandørindustrien. Og kan det også bety at Norge går glipp av kunnskap og teknologi som kunne ha bygget ny industri i Norge?

Jeg er en stolt lokal oppdretter og jeg ønsker å bidra og gi tilbake til lokalsamfunnet. Det er ikke gitt at det kan fortsette.