Alle analyser av fremtidens matbehov slår fast at «havbruk» blir vinneren. Alle verdens næringsråd sier at folk må spise mer sjømat. Samtlige som diskuterer CO2 og klimaendring slår fast at produksjon av rødt kjøtt er en av de store CO2 «synderne». Samtidig vet vi at fangst av villfisk går ned. Konklusjon er klar; produser og spis mer oppdrettet sjømat.

Investorer, politikere, vitenskapsfolk og praktikere. Ja, til og med deler av miljøbevegelsen peker på bærekraftig oppdrett som fremtidens spiskammer. En sunn, global og fornybar ressurs. Så; hvem stiller seg i front for å bygge et slikt selskap; på tvers av mange globale oppdrettsarter?

Atle Eide Foto: Ellen Fossbakk

Lønnsomheten innen lakseoppdrett har nådd nivåer få trodde var mulig for 10 år siden. Konsolideringen skjer raskere enn hva politikerne evner å følge med på. Og vi har bare sett begynnelse av konsentrasjon av eierskap. Strukturen innen tradisjonelt oppdrett i Norge vil etter hvert bli som i Canada, Skottland og Chile. De store volumene er kontrollert av svært få, store aktører.

Tilbudseksplosjon i vente

Men pass opp; noen år frem i tid lurer en tilbudseksplosjon fra landbasert oppdrett; da med et helt annet eierskap? Den veksten kommer utenfor Norge og kan lett skape en helt annen prisdynamikk. Men først får vi flere år med superprofitt for dagens kystnære oppdrett; drevet av grunnleggende ubalanse mellom tilbud og etterspørsel.

Den langvarige sterke inntjeningen gir en solid finansiell grunnmur for ny strategisk satsing.

Vi vil se en helt ny utvikling innen bærekraft for sikre at oppdrett møter den moderne konsumentens ønsker. En rivende utvikling innen teknologi, forbedringer innen biologi og fokus digitalisering som vil snu den negative kost-spiralen er et annet forhold som vil prege den globale oppdrettsnæringen.

Så skjer det store strategiske endringer rundt oss. AgroSuper; en global kjøttgigant er allerede største oppdretter i Chile. Brasilianske JBS – verdensleder på rødt kjøtt – har overtatt Huon Aquaculture i Australia. Cargill går inn i landbasert laks. Dette er store proteinselskaper med en dyp kompetanse om internasjonal merkevarebygging og innsikt i den globale konsumentens behov og adferd. At fokuset deres nå er oppdrett av sjømat; fremtidens proteinkilde, er naturlig.

Mulighetene er der

Det er et marked for oppdrettet sjømat der ute som skriker etter å bli utviklet. En rekke attraktive arter står klare til å bli konsolidert. Spørsmålet er om dette er en utvikling som kan bygges omkring den omfattende oppdretts-kompetansen og den sterke inntjeningen bransjen har i Norge.

Reker er som laks, en stor global råvare og et verdifullt produkt som selges hånd i hånd med laksen i mange markeder og distribusjonskanaler. Tilapia har synergi mot vår laksekompetanse innen genetikk, teknologi, biologi, oppdrettsledelse og distribusjon. Et globalt produkt med betydelig potesiale for vekst og utvikling av lønnsomhet. Til stede i spennende markeder som Asia, Afrika (det glemte markedet), Sør-Amerika og USA. SeaBass og Bream har sitt «episenter» omkring Middelhavet. Igjen synergier mot laks og et stort utviklingspotensiale. Vi finner den side om side med laks i fiskediskene i Spania, Italia og Frankrike.

Så langt gjelder uttrykket «skomaker bli ved din lest» for Norske oppdrettsselskaper; selv landbasert laks – som ville gitt et brohode i de globale markedene, holder de store seg borte fra.

Hvorfor er det slik?

Vel, hadde oppdrettsbransjen vært svensk, ville globalt herredømme vært «top of the agenda». Det ligger ikke i vår kultur å bygge global videreforedlingsindustri, og særlig ikke konsumentorient.

Norsk industri er ofte råvare- og eksportorientert; det er nå en gang «slik vi gjør det her». Som vi skal være stolte av. Vill fisk, laks, olje og trevirke går ut fra Norge som råstoff. Vi overlater som regel «finpussen» og den globale tilstedeværelsen, det som bygger de langsiktige verdifulle markedsposisjonene til andre. Vi liker oss best hjemme vi nordmenn; og jobber helst herfra. Noen ganger har det manglet kapital, men oftere er det fravær av risikoappetitt og global «vekst-vilje» som er hinderet. Det finnes noen unntak vi kan lære av; Yara er ett.

Nå har vi en kapitalrik, risikovillig næring med store, kraftfulle aktører innen oppdrett av laks som har ubegrensende vekstmuligheter inn i den globale oppdrettsbransjen. Vi kan spille på vår kjernekompetanse og legge til andre arter enn laks; samtidig som en går dypere nedstrøms.

Med målrettet innsats, kapital og kompetansebygging kan det skapes oppdrettskonsern med hovedkontor og eierskap forankret i Norge. Det kan skapes betydelige ringvirkninger og arbeidsplasser i det Norske «havbruksklusteret»

Verdens rekeindustri, bass/bream og tilapia er «up for graps» og det kan skapes en eventyrlig vekst og enorme aksjonærverdier – om kompetansen bygges systematisk opp og disse artene videreutvikles. Man kan ta tunge posisjoner forankret inn mot videreforedling i alle kontinenter og etablere en fullintegrert verdikjede på tvers av mange arter.

Eller skal vi overlate til Agro Super, Cargil, JBS og andre å ta slike posisjoner?

Vi kan gjøre den konsentrasjonen vi nå ser av kapital, kompetanse, eierskap og innflytelse i oppdrettsnæringen til en styrke.

Norske selskap kan gripe denne muligheten til å ta verdensherredømmet innen oppdrett.