Skrevet av styreleder i Salmar Aker Ocean,, Atle Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, økonomiprofessor Bård Misund og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
Lavere volumer, økt etterspørsel har de siste ukene gitt laksepriser på over 100 kroner kiloet. Manglende tilgang på areal over mange år for å øke den tradisjonelle lakseproduksjonen har ført til en fundamental ubalanse i markedet. For lav tilførsel av laks til markedet over tid, vil sette utviklingen av laksebransjen i fare. En omfattende videreforedlingsindustri i EU, USA og Asia trenger mer råstoff for å fortsette sin utvikling av nye produkter, til priser som gir grunnlag for lønnsomhet i alle ledd i verdikjeden. Vi må se helheten.
Den kjernekompetansen som er utviklet i Norge over mer enn 30 år, må brukes til å skape vekst på nye måter.
Norsk oppdrettsnæring har en globalt ledende posisjon, basert på et kompetanse, myndighets- og næringskluster ingen andre bransjer i Norge kan fremvise. Summen av disse forholdene er vår kjernekompetanse og våre konkurransefortrinn.
Hertil kommer at oppdrett av sjømat tilbys en sterk, global og varig vekst. Hvilken annen fornybar bransje, hvor Norge er ledende, har slike fremtidsutsikter?
Skapt og kontrollert av mennesker som bor langs kysten
Men la oss begynne med å se på eierskapet i laksebransjen fordi det er en viktig forutsetning for den unike posisjonen som er utviklet i Norge. Laksenæringen er skapt og kontrollert av mennesker som bor langs kysten. Salmar sin majoritetseier Gustav Witzøe er bosatt på Frøya; Helge Møgster som kontrollerer Lerøy, har sin adresse på Austevoll, familien Olaisen som kontrollerer Nova Sea bor på Nordlandskysten, og Ellingsen-eierskapet bor i Lofoten. Gerhard Alsaker finner vi på Tysnes, Jeg kan fortsette og liste opp alle de aktive eierne som bor i de lokalmiljøene sine – små og store – selskap er skapt.
Så var det denne John Fredriksen da; Kyprioten som noen ynder å kalle minoritetseieren i Mowi. Han, som når alle andre kapitaleiere i Norge så en annen vei, kjøpte fallerte PanFish ut av et bankeierskap. Han reetablerte selskapet og skapte det som nå er Mowi. Gjennom Pan Fish kjøpte Fredriksen tilbake det som da var verdens største selskap Marine Harvest. Et selskap bygd på Hydro Seafood, som det statskontrollerte Hydro solgte til utlandet.
Det var Fredriksen som hentet Ole Eirik Lerøy, en av landets fremste sjømatledere til å videreutvikle Mowi og sammen sikret de at hovedkontoret i det som i dag er verden største oppdrettsselskap, er solid lokalisert i Bergen.
Har vi glemt at det eneste oppdrettsselskapet i Norge som har rent utenlands eierskap; Cermaq, ble solgt ut av sitt Norske eierskap av staten? Som også solgte industrilokomotivet og fôrgiganten Ewos ut av Norge. Som statskontrollerte Hydro i sin tid solgte den andre fôrgiganten Biomar ut av landet. Men fundamentet, det Norske private eierskapet har «stått an av» og bygd opp et unikt kompetansekluster – sten på sten, gjennom å reinvestere overskudd over tid.
Et ubegrenset vekstpotensial
Så, fra eierskap tilbake til hovedsaken; hvordan kan vi bruke bransjens kjernekompetanse og konkurransekraft for å sikre at Norge forblir «laksestormakten»? Omkring bransjen og det lokale eierskapet er det bygd opp et omfattende kompetansekluster. Vi har FoU miljøer; offentlige og private. Vi har en komplett klynge av leverandører av teknisk utstyr, service og kompetanse – som ikke bare støtter den norsk næringen, men leverandører som er markedsledende globalt. Vi har internasjonal eierskapskompetanse. Ikke minsthar vi tilgang på kompetent arbeidskraft, støttet og utviklet av et omfattende skole og universitetssystem. Og politisk ønskes bærekraftig vekst og industriutvikling.
Ser vi mot markedet har laks et ubegrenset vekstpotensial. Alle; med FAO i spissen er enige om at verden trenger mer sjømat. En vekst kun oppdrett kan levere. Skal laks ta sin andel av denne eventyrlige vekstmuligheten kreves det nytenkning, det fordrer en akselerert teknologiutvikling og vilje til å redusere den økende biologiske kostnaden gjennom investeringer i mer avansert og kostbar teknologi som beskytter mot lus og andre biologiske utfordringer, og som ytterligere forbedrer flere bærekraftindikatoerer.
Heldigvis er inntjeningen i laksebransjen slik at en forsterket teknologiutvikling og økt capex kan finansieres. Over tid vil ny teknologi, i samspill med oppdrettskompetanse, skape økt vekst og sterk inntjeningen.
Landbasert oppdrett vil bli konkurransedyktig
I dag har de fleste lakseprodusentene bygd seg opp med produksjon på land. Gjennom de siste årene er det bygd omfattende kompetanse tilknyttet til resirkuleringsteknologi. Så oppdrett er allerede på land. Fire prosent av all biomasse i Norge i 2021 var produsert på land; tilsvarende hele 70.000 tonn. Så langt mest smolt og postsmolt. Men det vil forandre seg etter hvert som kunnskapen øker og kostnaden relatert til lakseproduksjon på land faller. Utvikling av teknologi og relatert kompetanse tar tid; men bransjen har vist at de beste får det til.
Selvsagt er åpne merder billigere enn landbasert om en ser på kun selve investeringen. Men med den produksjonskost-utviklingen vi har sett de siste årene i sjø, vil landbasert produksjon om noen år bli konkurransedyktig. Produksjonsformen vil bli kostnadsleder i oversjøiske markeder; frakten hensyntatt. Men landbasert vil også over tid være konkurransedyktig også i EU og selv i Norge.
Av CO2-årsaker og areal-årsaker bør nok lokaliseringen – over tid, når kompetansen er bygget opp og teknologien testet, skje nærmere markedene. En sik utvikling blir støttet av megatrender knyttet til kortreist mat og behov for forbedret selvforsyning.
Alternative områder for oppdrett må etableres
Hoveddriveren for nye produksjonsformer er manglende tilgang på areal i kystnære strøk. I 2021 var netto vekst i lokalitets MTB rekordlave 1.5 prosent. Over mange år har arealveksten vært lavere enn produksjonsveksten. Slik kan det ikke fortsette. Det er neste umulig å få nye arealer langs kysten, og forsetter denne tiårs trenden vil veksten stoppe opp og laks bli en parentes i et sterkt voksende globalt sjømatmarkedet.
Vekst i nye områder, basert på ny teknolog er helt nødvendig når fjordareal ikke gjøres tilgjengelig. Alternative områder for oppdrett må etableres om vi skal ta ut det potensial markedet tilbyr oss, og om vi skal kunne utvikle vår unike kompetanse og konkurranseposisjon videre.
Basert på Norsk kjernekompetanse, konkurransekraft og eierskap kan vi fremover sikte mot tre forsyningsvertikaler; hvor HAV og LAND om 10 til 20 år vil tilby de største volumene
Tradisjonelt fjordoppdrett:Åpne nøter, men etter hvert i større grad lukkede/semilukkede merder. De lukkede systemene vil blir svært lønnsomme og bærekraftig på lokaliteter som i dag er marginale når de drives med tradisjonell teknologi.
Oppdrett i det åpne havet: Offshore vekst står sentralt i regjeringserklæringen. Denne annonserte endringen vil gi tilgang på uendelig store, nye arealer i områder hvor det i dag ikke er oppdrett, og med «plass til alle». Veksten kan bli omfattende. Det kreves en helt ny teknologi for å drifte i eksponerte områder sammenlignet med hvor det drives oppdrett i dag. Omfattende investeringer, som vil skape tusenvis, om ikke titusener av norske industriarbeidsplasser og ny kjernekompetanse knyttet til Norsk ingeniørkunst.
Landbasert oppdrett: Det vil si vi tar laksen fra dagens postsmoltnivå – til «storlaks» her hjemme og vil se storstilt utbygging i andre land, nærmere markedene. Her kan Norsk kompetanse, teknologi og eierskap stå sentralt.
Så må vi sikre at eierskap inn i de nye vertikalene, som det er for dagens tradisjonelle oppdrett, forblir på norske hender. Slik vil vi fremdeles være en oppdrettsstormakt og utvikle et helt unik kompetanse og eierkluster. Som ikke trenger begrenses til laks.
Dette gjesteinnlegget fra Atle Eide ble publisert 2. mai med en annen persons byline først, IntraFish beklager feilen så mye.
