Norge er ikke lengre selvforsynt med rogn

For all matproduksjon av dyr er det vesentlig å ha kontroll med hele generasjonssyklusen til dyret. For avl av laks innebærer dette syklusen fra rogn til rogn.

Norsk rognproduksjon har tradisjonelt sett fulgt laksen sin naturlige kjønnsmodningssyklus og biologi. Denne produksjonen har historisk tilfredsstilt settefiskanleggenes behov som da var noen få innlegg av rogn i året. Slik er det ikke lengre. Det har vært en eksplosiv utvikling i antall resirkuleringsanlegg (RAS anlegg) for settefisk i Norge, hvor disse har typisk seks til åtte rogninnlegg gjennom året.

Norge er i dag netto importør av rogn med et særlig nasjonalt underskudd i perioden mai til oktober. Det er et paradoks at verdens fremste lakseproduserende nasjon er avhengig av import av rogn når vi burde være i en posisjon til å eksportere. Myndigheter må snarest revidere rammebetingelsene for avlsnæringen i Norge slik at vi får en stamfiskordning som kan fremme innovasjon og bærekraft i motsetning til dagens som er utdatert og til hinder for utvikling. Dette er helt nødvendig om næringen skal imøtekomme de ambisiøse politiske målene om en femdobling av lakseproduksjonen frem mot 2050.

Et rognmarked i sterk endring og utvikling

I dag preges rognmarkedet i Norge av fire aktører hvorav to er rendyrkede avlsselskaper, mens de to andre er lakseprodusenter som også har sin egen stamme og avlsprogram. AquaGen og Benchmark Genetics er rendyrkede avlsselskaper og de største på rogn til det åpne markedet. Hver av oss har mellom 30-40 prosent markedsandel i Norge hvorav Benchmark sin andel også inkluderer import fra produksjonen vår på Island.

Det norske rognmarkedet utgjorde i 2021 ca. 500 millioner rognkorn. Dersom en regner ca. 3 kilo slaktet fisk per rognkorn vil det med 2,3 millioner tonn slaktfisk i 2030 tilsvare nesten 2,9 millioner tonn rund laks og nesten 1 milliard rognkorn. Tilsvarende vil regjeringens ambisjoner om 5 millioner tonn slaktet fisk i 2050 utgjøre nesten 2 milliarder rognkorn i 2050.

Avlsarbeid og rognproduksjon er langsiktig arbeid og det tar tid å øke kapasiteter i tilførselen. Dette gjelder ikke minst for den sesonguavhengige produksjonen som krever store og komplekse landbaserte stamfiskanlegg. Den tradisjonelle produksjonen utgjør fortsatt en stor del av tilførselen, men trenden er tydelig at det er stadig mer rogn som må levers off season i perioden mai til oktober.

Hvorfor skal det være så vanskelig å få til landbasert stamfiskproduksjon i Norge?

I Benchmark Genetics har vi gjennom vårt selskap på Island produsert stamfisk på land siden tidlig 90-tallet. Der har anleggene de høyeste statusene for biosikkerhet og sykdomsstatus i bransjen og kan, gjennom dette, eksportere til over 20 land noe som representerer et vesentlig bidrag til global lakseproduksjon samt eksportinntekter og arbeidsplasser på Island.

Vi var også først ute med etableringen av helsyklus landbasert produksjon i Norge i 2019 gjennom Benchmark Genetics Salten i Kobbelv, en investering som da utgjorde over 430 M kroner. I dag er vi utsolgt for rogn fra Salten og vil samtidig importere langt mer enn vanlig fra produksjonen vår på Island da ILA har slått ut vesentlige deler av norsk rognproduksjon. I et normalår er import av rogn fra Island mellom 20 til 30 millioner rognkorn. Som følge av et presset rognmarked i Norge i år anslår vi at tallet for 2022 blir nærmere 70 millioner rognkorn.

Vi ser dessverre at vi Norge er i en for dårlig posisjon i dag med tanke på kapasiteter på land. Regulatoriske rammebetingelser er ikke til stede for å oppnå tilfredsstillende kapasiteter på kort sikt. Dette er i sterk kontrast til hva vi opplever i forhold til Islandske myndigheter som har en langt mer offensiv holdning til etablering av produksjon og arbeidsplasser for landbasert stamfisk.

Dagens stamfiskordning er konkurransevridende og hemmer fremtidig vekst

I Norge inngår stamfisklisensene under kategorien «Særtillatelser for produksjon av laks», og har vært gjenstand for flere revisjoner gjennom tidene. Stamfiskordningen ble opprinnelig innført for å redusere avhengighet mellom matfiskprodusent (som gjerne også produserte rogn), og settefiskprodusent da sistnevnte aktør måtte forholde seg til samme part både som kunde og leverandør.

I dag er det en stor skjevhet mellom avlsprogrammene med hensyn til antall lisenser og det er heller ikke tildelt nye de siste årene. Stamfisktillatelser på land behovsprøves før de gis som er et paradoks all den tid Fiskeridirektoratet rundhåndet deler ut vederlagsfrie tillatelser til matfiskproduksjon på land for både 10, 20 og 30 000 tonn. En stamfisktillatelse i sjø gir grunnlag for å produsere nærmere 1000 tonn laks i året. Dette representerer en stor verdi og inntekt for stamfiskselskaper samtidig som det «sponser» rognprisene. Den skjevheten som eksisterer i dagens fordeling mellom avlsselskapene er derfor både konkurransedrivende i tillegg til at det bidrar til avhengighet til lisensprodusenter.

Etterspørselsmønsteret er endret og bransjen investerer i fremtidig vekst både i sjø, lukket systemer, off-shore og på land. Norges potensiale til eksport av rogn og det faktum at ILA slår ut deler av den norske produksjonen hvert år blir heller ikke tatt inn i behovsvurderingen. Norge løper en risiko for å gå tom for rogn, og det vil ikke være rom for vekst uten at det importeres ytterligere volumer fra Island. Det er derfor på høy tid med en revisjon av dagens stamfiskordning, tildelingskriterier og konkurranseforholdene.

Vårt innspill til endringer

Det er myndighetenes plikt til å sikre at Norge er selvforsynt med rogn, at avlsselskapene får incentiver til å investere i kapasitet for biosikker produksjon, og FOU. Myndighetene skal også legge til rette for at bransjen kan posisjonere seg globalt gjennom eksport. Dette er i tråd med den opprinnelige hensikten med stamfiskordningen, og de uttalte politiske ambisjoner fra tidligere og nåværende regjering. Med det nylige vedtaket om en nasjonal bekjempelsesplan for ILA stilles det nye krav til stamfisknæringen for å oppnå ILA fri status, som kun kan etterleves ved å flytte stamfisken på land. Da må det tildeles nye lisenser for stamfisk i henhold til disse kriteriene. I tillegg må avlsselskapene får lisenser i sjø for å kunne foreta registrering av avlskandidater produsert i kommersielle forhold, og som backup i tilfelle det skulle oppstå havari eller sykdom på stamfisken i det landbaserte systemet.

En samlet bransje må kreve endringer fra myndighetene

Det har vært flere gjennomganger av stamfiskordningen de siste 10 årene. Herunder NOFIMA sin rapport 2014 (unntatt offentlighet), BDO sin rapport fra 2019 og Fiskeridirektoratets egne utspill til Næring og fiskeridepartementet (unntatt offentlighet). Samtlige har tatt for seg forslag til endringer, men så langt har det ikke medført endringer, til tross for at det gjentatte ganger har oppstått kritiske situasjoner med ILA-tilfeller som har slått ut store deler av norsk rognproduksjon.

Norge er ikke tjent med en ordning som medfører at vi er avhengig av import for å dekke vårt nasjonale rognbehov, og som dessuten virker innovasjonshemmende og konkurransevridende.

Som Havminister Bjørnar Skjæran sa under Sjømatdagene på Hell nylig;

På tross av utfordringer så går sjømatnæringen godt med nye rekorder. Vi trenger mer mat og svaret er mer sjømat. Det er ikke bare spørsmål om forretning, men også mat og forsyningssikkerhet. Regjeringen vil legge til rette for videre vekst i sjømatnæringen.

Vi ber nå om at havbruksnæringen krever at myndighetene gjennomfører umiddelbare tiltak tilknyttet stamfiskordningen. Naustbakkenutvalget, som den forrige regjeringen nedsatte for å revidere særtillatelsene, har et tidsperspektiv som strekker seg over mange år og som ikke bare skal evaluere tildelingsregimet for stamfisktillatelser. Dessverre har bransjen ikke tid til å vente på en slik prosess om det skal tilrettelegges for sikring av nasjonal selvforsyning av rogn, og videre vekst for norsk lakseproduksjon.