Skrevet av Bård Misund, professor ved Universitetet i Stavanger og forsker på Norce. Misund er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: advokat Halfdan Mellbye, oppdretter Sondre Eide, advokatfullmektig Sigrid Ratvik Østvik i Schjødt, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
Mens vi venter på Godot er et fransk teaterstykke skrevet av Samuel Beckett. Skuespillet handler om to landstrykere som venter på en viss Godot som aldri dukker opp. Stykket dreier seg i stedet om alt det som skjer mens de venter. Mens vi venter på Godot kan like godt handle om innføringen av miljøtillatelser i havbruk.
Lukkede eller semi-lukkede anlegg for oppdrett av laks i sjø er ikke noe nytt. Som ung hovedfagsstudent i havbruk ved Matre Havbruksstasjon besøkte jeg Gigamerden i Masfjorden på midten av 1990-tallet.
Allerede på slutten av 80-tallet hadde Matre havbruksstasjon begynte med forskning på lukkede sjøanlegg. Gigamerden var trolig et av de første forsøkene på oppdrett av laks med lukkede PVC-poser i sjø i Norge. Vannet ble hentet fra ulike dyp og med systemer for oppsamling av feces, fôrspill og dødfisk fra bunnen av merden. Prosjektet ble etter hvert avviklet.
Har vært et enkelt valg
Det har siden vært sporadiske forsøk på lukkede anlegg i sjø, men uten at det ble en kommersiell suksess. Økonomi er den viktigste årsaken til den lave interessen for lukkede anlegg i lakseoppdrett.
Åpne merder har lenge vært den mest kostnadseffektive måten å drive lakseoppdrett på. Grovt forenklet var alt en trengte plastikkringer, nøter, tauverk o.l. som er relativt billig. Senere kom fôrflåter og mer avansert fôringsteknologi som økte investeringskostnadene noe.
Ser en bort fra biomasse, har investeringskostnadene i havbruk vært veldig lave. Veldig grovt regnet kan en si at åpne merder koster kanskje en tiendepart av semi-lukkede anlegg. En vet en ikke helt sikkert hva det koster siden det finnes veldig lite offentlig tilgjengelig informasjon og kunnskap om investerings- og driftskostnader i lukkede anlegg. Men uansett har åpne merder hatt en formidabel økonomisk fordel, og for en oppdretter som står overfor valget mellom å investere i lukkede merder eller åpne merder er valget enkelt.
Økte kostnader gir strekk i laget
Ting er i ferd med å endre seg til fordel for semi-lukkede anlegg. Som følge av strengere miljøreguleringer i Norge og i andre produsentland har det blitt mer lønnsomt å drive med lakseoppdrett. Den sterke produksjonsveksten vi så mellom 80-tallet og 2010 har avtatt, både i Norge og andre land. Når etterspørselen har fortsatt å vokse stiger lakseprisene. Økte laksepriser har gjort at semi-lukkede anlegg har begynt å bli lønnsomt, men kan fortsatt ikke konkurrere med lønnsomheten i de fleste åpne anlegg.
Kostnadene i tradisjonelt havbruk har vært på en oppadgående trend siden 2005, drevet av høyere priser på innsatsfaktorer som fôr, strengere reguleringer og biologiske utfordringer. Spesielt lus har vært en stor kostnadspost. Tall fra Nofima viser en 4–5 dobling av lusekostnader de siste 10 årene. Ikke minst har de høye prisene gjort det lønnsomt å øke kapasitetsutnyttelsen, som også har bidratt til kostnadsvekst. Disse faktorene har slått ut forskjellig for selskapene og gitt en strekk i laget. Ikke bare har kostnadene økt, men også kostnadsforskjellene.
Ifølge en analyse gjennomført av Menon er det er grunn til å tro at driftskostnadene i lukkede anlegg uten lus er lavere enn åpne anlegg med mye sykdom og lus. Kan en holde lusekostnadene nede er mye gjort. Her har lukkede anlegg en åpenbar fordel. Erfaringen så langt tyder på at lusen har problemer med å reprodusere seg i lukkede merder.
Men når det kommer til investeringer i varige driftsmidler er og blir åpne anlegg langt billigere enn lukkede anlegg.
Formidabel økning i konsesjonsprisene
Strengere miljøreguleringene i havbruk de siste 10–15 år har gitt en knapphet på lokaliteter og konsesjoner, og ført til en formidabel økning i konsesjonsprisene. Paradokset er at lukkede anlegg som ikke har de samme miljøpåvirkningen som åpne merder, fortrinnsvis utslipp av lus, må betale de samme konsesjonsprisene som åpne anlegg. Prisen på tillatelser for lukkede anlegg bestemmes da av lønnsomheten i åpne merder. Siden lukkede anlegg er dyrere å bygge blir det ekstra vanskelig å konkurrere med åpne anlegg.
Tillatelsesregimet er i dag det aller største hinderet for videre utvikling av lukkede anlegg.
Av den grunn er det kommet noen forslag til hvordan en kan bøte på situasjonen. Menon har foreslått en konverteringsordning, hvor en oppdretter kan konvertere åpen MTB til lukket MTB. Hvis konverteringsnøkkelen settes riktig vil dette gi økonomiske incentiver for oppdrettere som ønsker å velge å lukke deler eller hele produksjonen sin. Dette kan være spesielt aktuelt i røde PO’er på Vestlandet.
Må vente helt til mars neste år
I tillegg lanserte den forrige regjeringen en miljøtillatelsesordning som nylig har vært på høring. Denne ordningen virker å ha blitt lagt på is av den nåværende regjering i påvente av utredningen til Nøstbakkenutvalget. Det har ikke kommet noe informasjon fra utvalget som ellers virker å holde kortene tett til brystet. En må derfor vente helt til mars neste år før en vet mer. Et innspill til utvalget er at de kan invitere til et offentlig webinar for å fortelle om arbeidet så langt, noe som gi et grunnlag for relevante innspill. Dette er en tilnærming som Klimautvalget 2050 nylig har valgt.
Dessverre er det slik at en prosess med NOU etterfulgt av høringer og stortingsmeldinger kan ta mange år, noe arbeidet med trafikklyssystemet viste. I verste fall kan det kanskje ta så mye som 5+ år før et nytt tillatelsesregime er på plass. Hvis selskapene først skal begynne å investere i lukkede anlegg når et nytt rammeverk er på plass kan det ta lang tid før vi får vi produksjon av betydning fra lukkede anlegg.
Tar tid å lære
Det er viktig å ikke glemme at lukkede anlegg ennå ikke er helt ferdigutviklet. Det finnes minst 20 ulike konsepter, i ulike stadier av utviklingen. Videre trengs driftserfaring og ikke minst kunnskap om potensielt nye biologiske utfordringer. Selv om lusen forsvinner, så vil det fortsatt være risiko for sykdomsutbrudd. En trenger derfor tid og anledning til å lære og innovere.
Å vente på et nytt tillatelsesregime fremstår derfor som en unødvendig forsinkelse. Om fem-ti år kan røde PO’er ha blitt trukket ytterligere 17–27 prosent MTB. Postsmoltproduksjon i semi-lukkede anlegg er også en del av strategien for offshore havbruk. Arbeidet med å legge til rette for lukkede anlegg bør derfor begynne allerede i dag.
Det finnes få gode grunner til at en tilrettelegging for en satsing på lukkede anlegg i sjø bør dra ut i tid. Investeringer i lukkede anlegg er noe som ønskes av både oppdrettere, elvefiskere og miljøorganisasjoner. Interessen, viljen og kapitalen er til stede, men reguleringene og rammeverket glimrer foreløpig med sitt fravær.
En takk rettes til Tom Hansen ved Matre Havbrukstasjon for informasjon om Giga-prosjektet.
For ordens skyld: Bård Misund er professor på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Av relevans for denne kronikken kan det opplyses at han er med på NFR-prosjektet Multitech-salmon. Misund har tidligere vært med på rapporten «Bærekraftig vekst med lukkede anlegg i sjø» finansiert av Stiim Aqua Cluster.
