Skrevet av daglig leder i Arnøy Laks og Styreleder i Sjømatbedriftene, Håvard Høgstad.
Til tross for at den pågående debatten om formuesskatt på oppdrettskonsesjoner har vart lenge og har vært nok så tilspisset, så synes ikke problemstillingen å være klart definert. Slik jeg vurderer saken, kjøres det to parallelle debatter, der den ene er for eller imot formuesskatt, og den andre er hvilken verdi man skal legge til grunn for konsesjoner tildelt uten vederlag.
Selv etter åtte år med Høyre- og FrP-regjering klarte man ikke å avvikle formuesskatten. For eller mot formuesskatt er uansett en helt annet debatt, og som vi får ta en annen gang.
Gale tallstørrelser
For havbruksnæringens del handler det om å etablere et rettferdig verdsettelsesprinsipp for verdien av oppdrettstillatelser i ikke-noterte selskap. Så langt synes forståelsen av de økonomiske sammenhengene i havbruksnæringen å svikte. Mest av alt klarer man ikke å se de urettferdige utslagene det tenkte verdsettelsesprinsippet medfører, i disfavør av lokalt eide havbruksselskap. Mange har pekt på at dette vil akselerere konsolideringen av eierskapet havbruksnæringen.
At oppdrettskonsesjoner har en verdi, er vanskelig å underslå. Feilen som begås her, er at oppdrettskonsesjonene skattemessig skal verdsettes til auksjonsprisen under trafikklysordningen. Uten kjennskap til de økonomiske mekanismene i havbruksnæringen, er dette tilsynelatende lett tilgjengelige data. Det er imidlertid mange argumenter som tilsier at dette er gale tallstørrelser.
De børsnoterte selskapene har på langt nær slike balanseverdier på sine konsesjoner. Her skattes aksjonærene for dagskursen 31. desember. Essensen i denne debatten er at eiere av ikke-noterte aksjer i havbruksselskap skal skatte for et langt høyere grunnlag enn det konsesjonene er priset inn i balansene til de noterte selskapene.
Ingen nyetableringer
All vekst under trafikklysordningen er kjøpt av eksisterende oppdrettere. Selv om auksjonene har vært tilgjengelige for alle, er det ingen nye aktører som er kommet til i næringen. Det er også slik at veksten som er kjøpt i stor utstrekning ikke utgjør en vesentlig andel av konsesjonsvolumet til oppdretterne som har handlet på auksjon.
Næringen i snitt har kjøpt 6 prosent vekst. Noen har kjøpt kun 1 prosent og har ikke sett det som hensiktsmessig og by på ytterligere volum. Dette er kanskje det viktigste beviset på at man ikke kan bygge selvstendig virksomhet med grunnlag i auksjonsprisen for laksekonsesjoner. Hvis det motsatte var tilfelle, skulle auksjonene gitt grunnlag for nyetableringer langs hele kysten. Dette betyr vel at det ikke er attraktivt å etablere og drive selskap, der hele konsesjonsporteføljen er kjøpt til auksjonspris?
Etter mitt skjønn har man kjøpt vekst med utgangspunkt i en marginalkostnadsbetraktning. Innenfor en slik ramme, med svært få unntak, er det kun noen få kostnader som følger med en slik vekst. Man kan ta ut veksten uten kjøp av annet enn slakting, fôr og forsikring. Man trenger i utgangspunktet heller ikke å kjøpe settefisk for å ta ut veksten, ettersom seks prosent i de fleste tilfeller kan tas ut som ytterligere tilvekst på eksisterende fisk.
Verdsettelse av en konsesjon
Med utgangspunkt i Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse for 2020, finner vi alle data som skal til for å gjøre en enkel overordnet betraktning. En enkel tommelfingerberegning viser at verdien på et tilleggsvolum som vi her snakker om, gir fire ganger så høye marginer enn det eksisterende drift gir. Det betyr også at den kjøpte veksten kan betjene en konsesjonspris som er fire ganger høyere enn hovedstolen man bygger veksten på grunnlag av.
Beregningen kan gjøres som følger:
Kostprisen – altså marginalkosten – gitt forutsetningene over, er med på om lag kr 20,83 per kilo sløyd vekt. Da inngår slaktekostnaden på 4,05 kroner, fôrprisen på kroner 16,62 og forsikringskostnaden på kroner 0,16. Salgsprisen i 2020 var på om lag 47,21 kroner per kilo. Etterspørselen etter tilleggsvolum er altså skapt med utgangspunkt i en margin på kr 26,38 ref. utledningen av marginalkostnad.
Til sammenligning er kostprisen – full tilvirkningskost – til oppdretter på hele volumet, på om lag kroner 40,15 per kilo samme året. Marginen på hovedstolen av produksjonen er betydelig lavere, ettersom man her må ta alle kostnadene knyttet til driften. Marginen er her kun på kr 7,06 per kilo sløyd vekt. Altså bare 26,76 prosent av bruttomarginen på det marginale volumet.
Fastprisen på én prosent trafikklysvekst i 2020 var kr 156.000 kr pr. tonn, mens gjennomsnittet av auksjoner var noe høyere. Hvis sammenhengen er 100 prosent lineær, ville prisen på hovedstolen i 2020 kunne verdsettes med kroner 41.741 per tonn, der dette følgelig er 26,76 prosent av utropsprisen på auksjonen samme år. Er ikke dette en like korrekt verdsettelse av en konsesjon?
Står opp for de privateide selskapene
Det er mulig at matematikken min er for enkel, men etter mitt skjønn er det i hvert fall urimelig at hovedstolen av konsesjoner som man bygger vekst med utgangspunkt i, skal beskattes med et skattegrunnlag fastsatt etter pris på vekst som er kjøpt ut fra en marginalkostnadsbetraktning.
Man kan gjerne føre motargumenter basert på handel av havbruksselskap utenfor auksjonene. Det er riktig at hele selskap omsettes for kjøpesummer som reflekterer samme nivå som auksjonsprisene. Da er det imidlertid ikke små selskap som kjøper andre små selskap. Slike transaksjoner skjer alltid der et stort nasjonalt selskap kjøper en liten lokalt eid oppdretter. På denne måten integreres konsesjonene inn i stordriften til den nasjonale aktøren, og på samme måte må også slike transaksjoner fortolkes som kjøp gjort ut fra et marginalkostnadsperspektiv.
Sjømatbedriftene er den næringsorganisasjonen for sjømatnæringen som tydeligst har stått opp for de privateide selskapene, og som hele veien har kjempet for en rettferdig verdifastsettelse som også i fremtiden gjør det mulig å opprettholde privat eide havbruksselskap langs hele kysten. Derfor har Sjømatbedriftene invitert finansminister Vedum til bordet for å diskutere hvordan man kan finne en mer rettferdig måte å beregne omsetningsverdien på.
Tok stor risiko
Det som ikke er nevnt, er at konsesjonene som er tildelt uten vederlag i tidligere tider, har vært selve grunnlaget for utviklingen av denne næringen. Gründerne som startet opp i den spede begynnelse tok store utviklingskostnader og stor personlig risiko. Ingen skal fortelle at de tidlige konsesjonene kom gratis. Har vi virkelig glemt de som måtte pantsette hus og hjem for å løse ut kreditt stor nok til å lønne de ansatte?
Denne anerkjennelsen gis kun i festtaler der man skal framheve gründerånden langs kysten.
I realpolitikken er det ikke lenger plass til de som ga grunnlaget for ny næring og felles velferd. I stedet for rigger man arenaen for at de store nasjonale selskapene skal overta.
