Skrevet av administrerende direktør i Sjømatbedriftene, Robert Eriksson.
Skjæran vil vente flere år med å løse problemet. Det er det ikke tid til – det må løses nå.
Stortingsrepresentant Sivert Bjørnstad (Frp) stilte for kort tid tilbake spørsmål til fiskeri- og havminister, Bjørnar Skjæran (Ap), om han deler næringens bekymring over manglende egenproduksjon av lakserogn, og om statsråden ville legge til rette for snarlig forbedringer i stamfiskordningen, slik at næringen kunne sikres forutsigbarhet for videre vekst og økt biosikkerhet.
I svaret til Bjørnstad svarer statsråden at det er tilstrekkelig kapasitet i rognproduksjonen til å dekke Norges behov for rogn, og at det er rom for vekst i næringen. I tillegg mener han dagens produksjon viser at det burde være en god sikringskapasitet ved sykdomsutbrudd.
Både Sjømatbedriftene og Benchmark Genetics har tidligere tilkjennegitt sin sterke bekymring over at Norge ikke er selvforsynt med lakserogn, og at vi er avhengig av å importere rogn. Vi mener dette vil kunne bli en trussel mot videre vekst, og leveringssikkerhet i norsk lakseproduksjon. Vi er derfor svært glade for at Sivert Bjørnstad har tatt opp denne problemstillingen i Stortinget.
Vi er derimot skuffet over statsrådens svar. Skjæran skriver: «Det blir i begrunnelsen for spørsmålet hevdet at Norge, som verdens største lakseprodusent, er avhengig av import av lakserogn. Dette er en virkelighetsbeskrivelse jeg ikke uten videre deler». Det interessante er hvilken virkelighet statsråden befinner seg i. Det er åpenbart at han lever i en helt annen virkelighet enn hva vi som aktører i næringen gjør. Det er direkte urovekkende at vi har en statsråd som ikke ser problemet.
Fiskeri- og havminister Skjæran skriver videre i sitt svar: «Det er per i dag gitt om lag 30 stamfisktillatelser til laks i Norge. Ved tilsagn stilles det krav om at en tillatelse skal produsere minst 35 mill. rognkorn. Det skal med andre ord produseres minst 1 milliard rognkorn hvert år i Norge, dersom vilkårene for tillatelsene overholdes. Som vist til i begrunnelsen av spørsmål blir bare 500 millioner rognkorn, altså om lag 50 pst, av dette solgt hvert år.»
Statsrådsbom
Her mener vi statsråden direkte bommer. Det er verdt å understreke at mesteparten av tillatelsene Skjæran referer til er sesongbasert rognproduksjon hvor fisken landsettes samme år som den strykes. Dette er en forutsigbar leveranse av rogn fra november til april (in season), men for å kunne levere rogn i vinduet mai til oktober (off season) så trenger man å holde stamfisken mye lengre på land. Dette skjer kun på landbaserte stamfiskanlegg og ikke på tradisjonelle strykestasjoner. Da nytter det ikke å bare gange antall tillatelser med kravet om 35 millioner rognkorn per tillatelse når disse kun er tilgjengelig i sesong. Norge er helt avhengig av import noe som vises tydelig i et år som i år da store deler av norsk «off season» produksjon er satt ut på grunn av sykdom.
Det er ikke gjort store endringer i forvaltningen av stamfisktillatelser siden dagens regelverk trådte i kraft i 2008. Sjømatbedriftene mener tiden er overmoden for en revidering av rammebetingelsene slik at Norge får en tidsriktig stamfiskordning som kan fremme innovasjon og bærekraft.
Dette er helt nødvendig om næringen skal imøtekomme de ambisiøse politiske målene om en femdobling av lakseproduksjonen frem mot 2050. Dagens ordning med stamfisktillatelser på 780 MTB i sjø gir sterke incentiver for lisenshavere å opprettholde den tradisjonelle sesongbaserte rognproduksjonen som kun leverer i sesong. Dette henger ikke med utviklingen som vi ser i andre deler av næringen. RAS anlegg har gjerne 4–6 innlegg av rogn i Norge mot 2–3 i tradisjonelle gjennomstrømningsanlegg og denne type anlegg har gått fra cirka 10–12 stk. i 2010 og frem til nærmere 100 i dag, noe som utgjør cirka 50 prosent av samtlige settefiskanlegg i Norge.
Har ikke tid til å vente
Selv om vi har en fiskeri- og havminister som ikke deler bekymringen for at Norge skal være selvforsynt med rogn, er det positivt at han setter døren på klem for å se nærmere på stamfisknæringens rammebetingelser. Problemet er bare at han ikke vil foreta seg noen verdens ting før det offentlige utvalget for en helhetlig gjennomgang av tillatelsessystemet i havbruksnæringen har levert sin innstilling, og rapporten har vært på høring. En mer defensiv holdning skal man lete lenge etter.
Tar vi utgangspunkt i at rapporten blir levert innen utgangen av mars 2023. Vil høringsfristen, mest sannsynlig, bli satt til 1. juli 2023. Så skal statsråden og departementet foreslå hvordan et fremtidig tillatelsessystem skal se ut. Dette vil mest sannsynlig bli lagt frem i en stortingsmelding. Den vil tidligst bli fremmet for stortinget i vinteren 2024, og med Stortingets vedtak våren 2024.
Deretter skal det utarbeides en proposisjon. Den vil tidligst bli lagt frem til jul 2024, og ferdigbehandlet på vinteren/våren 2025. Deretter skal det utarbeides forskrifter. Det betyr at nytt regelverk ikke er på plass før 2025–2026. Deretter skal næringen søke om tillatelser. Disse skal innvilges, og man kommer da ikke i gang før tidligst 2026. Om statsråden mot formodning velger å gå direkte på en proposisjon med en meldingsdel, så vil fortsatt ikke tillatelser være tildelt før i løpet av 2025.
Hverken vi eller næringen har tid til å vente til 2025 før vi får gjort noe med dagens ordning – en ordning som ikke forholder seg til virkeligheten og oppdretternes behov for rogn. Dette vil kunne hemme veksten i norsk havbruksnæring. Det er synd for norsk sjømatnæring at vi har en statsråd som har tatt pause, og satt seg selv og næringen på vent frem til tidligst 2025.
