Sjømatnæringen er vår nest største eksportnæring. Fiskeri og havbruk skaper trygge arbeidsplasser og livskraftige lokalsamfunn langs hele kysten vår, og viktige inntekter til fellesskapet. Og vi kan skape mer, og bidra med mer klimavennlig mat til ei voksende verdensbefolkning! Derfor er noe av det viktigste regjeringen jobber med å øke verdiskapingen og eksporten fra kystsamfunnene. Det er selvsagt ei forutsetning at veksten i havbruksnæringen skjer på en bærekraftig måte.
Dette innlegget er skrevet av fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran. Innlegget er et tilsvar på Robert Eriksson kommentar om rognproduksjon i Norge publisert tidligere i sommer.
Ett av flere grep er å sikre at næringen har tilgang på nok rogn i framtida – og at produksjonen økes i takt med behovet. Et viktig poeng er likevel at vi i dag ikke har mangel på lakserogn i Norge. I dag produseres bare halvparten av den potensielle mengden rogn det er gitt tillatelser til. Jeg har likevel startet arbeidet med å sikre at tilgangen er god nok også inn i framtida – og i tråd med de naturgitte forutsetningene produksjonen må forholde seg til.
I en kronikk datert 18. juli mener likevel Robert Eriksson i Sjømatbedriftene at jeg ikke gjør nok for å legge til rette for at rognproduksjon er tilpasset behovet til norske fiskeoppdrettere. Dette er jeg uenig i. Som havbruksdirektør Jon Arne Grøttum i Sjømat Norge sier til IntraFish: «- Eriksson etterlyser at noe må skje, men vi har jo allerede startet.»
Det er korrekt. Jeg har et offentlig utvalg i arbeid, som jobber med en nødvendig gjennomgang av næringens rammebetingelser for å se om det er behov for å gjøre større endringer. Stamfisktillatelsene er en del av denne gjennomgangen. Dagens tillatelsessystem for stamfisk trådte i kraft 1. januar 2008. Til tross for at næringen har utviklet seg voldsomt gjennom de snart 15 årene, er det kun gjort små endringer siden den gang. Det vil jeg gjøre noe med.
Eriksson har selv erfaring som statsråd. Han burde derfor vite at grundige utredninger nødvendigvis må ta noe tid. Han burde også kjenne til at grundige utredninger og gode demokratiske prosesser – der næringsorganisasjonene og de ansattes organisasjoner får bidra med sin kunnskap og erfaring - er helt nødvendig for at beslutningene vi fatter skal være gode, og for at vi skal ha et tillatelsessystem som står seg over tid.
«En mer defensiv holdning skal man lete lenge etter», mener Eriksson. Selv er jeg opptatt av å sørge for en ansvarlig og trygg framgangsmåte som gir forutsigbarhet for, og involvering av, næringa.
Samtidig vurderer jeg selvsagt handlingsrommet vi har innenfor gjeldende tillatelsessystem. Og det gjør jeg i god dialog med næringen selv, fordi jeg av erfaring vet at det er klokt å lytte til de som har støvlene på.
I 2016 ble det åpnet for at det kunne søkes om stamfisktillatelser også på land. Jeg håper at aktørene vil benytte seg av også denne muligheten. Vi må sammen finne ut hvordan vi kan legge bedre til rette for det, innenfor dagens tillatelsessystem.
Selv om statistikken tilsier at det ikke er et problem med tilgangen på rogn i Norge, kan det være forskjeller innad i næringa. Enkelte aktører kan komme i situasjoner der det blir behov for import av rogn. Men det betyr ikke at dette er et generelt problem i næringa, slik Eriksson velger å framstille det.
Fram til nå har innenlandsbehovet vært styrende for produksjonstillatelser. Det gis i dag ikke tillatelser dersom noen satser på å skape en overproduksjon som kan brukes enten til buffer eller til eksport. Praksisen er uendret fra den regjeringen Eriksson selv var en del av.
Departementet behandler for tiden fire klagesaker på avslag på søknader om stamfisktillatelser. Spørsmålet om behov for økt rognproduksjonskapasitet er en del av vurderingsgrunnlaget i flere av disse klagene. Uten å gå konkret inn på hver enkelt sak, kan jeg si at det kan være aktuelt å gjøre en politisk vurdering av om innenlands behov for rogn fortsatt skal tillegges like mye vekt. Jeg har aldri avvist å legge til rette for eksport, og jeg er åpen for at næringen selv kan vurdere risiko for eventuell overproduksjon. Samtidig skal ikke en stamfisktillatelse være en billig inngang til å produsere matfisk. Vi må ha rettferdige spilleregler.
Prognoser tilsier at det er tilstrekkelig kapasitet til vekst i settefisknæringen også med dagens rammebetingelser for rognproduksjon. Får vi utnyttet den nåværende kapasiteten i markedet, vil det ikke være noen fare for at vi i umiddelbar framtid gjør oss avhengige av import av rogn.
I hele mitt politiske virke har jeg erfart at vi oppnår de beste resultatene når næring, ansattes organisasjoner og myndigheter jobber godt sammen. For meg er det en grunnleggende ledetråd, og jeg har siden jeg tiltrådte som fiskeri- og havminister i fjor høst forsøkt å arbeide etter det. Samarbeidet med organisasjonene opplever vi som godt, og vi har jevnlig møter der organisasjonene påvirker dagsordenen. Utvalget jeg har i arbeid for å gjennomgå tillatelsessystemet var nedsatt av Solbergregjeringen, men noe av det første jeg gjorde var å endre sammensetningen av det – nettopp for å imøtekomme Sjømatbedriftene og de ansattes organisasjoner. De nådde ikke fram overfor min forgjenger.
Når jeg utformer framtidas politikk for oppdrettsnæringen, gjøres det i nært samarbeid med de organisasjonene som ønsker det – og som bidrar med konstruktive innspill.
Sjømat Norge har selv nedsatt et utvalg for å analysere behovene knyttet til rognproduksjon i framtida, slik at de er godt rustet til å foreslå tiltak. De har tatt direkte kontakt, og vi har avtalt å møtes litt senere i høst – når både de og vi har grunnlaget klart for å gå dypere inn i problemstillingene.
Det er en arbeidsform jeg har tro på, og som jeg er overbevist om vil gjøre regjeringens politikk bedre. Om Eriksson og Sjømatbedriftene vil bidra på samme måte når han er ferdig med utspillene og utskjellingen sin, er de også hjertelig velkommen til å bidra.
Landet vårt ble ikke bygd gjennom å rope i skogen. Politikk som står seg bygges gjennom samarbeid.
