Skrevet av advokatfullmektig Sigrid Ratvik Østvik i Advokatfirmaets Schjødts fiskeri- og havbruksgruppe. Hun har tidligere arbeidet i kvalitetsavdelingen i Salmar.
Oppdrettsnæringen er en av de mest risikofylte næringene å jobbe innenfor. Arbeidsdagen til en driftsleder eller røkter består av krevende arbeidsoperasjoner, hvor sannsynligheten for at noe skal gå galt er høy, og hvor konsekvensene dersom en ulykke inntrer kan bli alvorlige for den enkelte arbeidstaker. I verste fall kan det også gå liv.
Innspillsmøte
Nærings- og fiskeridepartementet arrangerte forrige uke et møte for å få innspill i arbeidet med å få på plass et nytt regelverk for HMS ved havbruk til havs. Tidlig avklaring av rammebetingelsene er avgjørende for å komme videre i arbeidet med etableringen av nye produksjonsområder utaskjærs. At næringsaktørene får anledning til å komme med sine synspunkter tidlig i prosessen, vil også redusere mulighetene for svakheter i regelverket.
Særlige utfordringer når havbruket går ut til havs
Selv om aktørene i oppdrettsnæringa er vant til å operere under røffe forhold med mye vær og stor sjø, vil dette bli enda tøffere når man flytter produksjonen lenger ut fra kystsonen. Det vil oppstå nye risikomomenter som ikke er til stede under kystnær produksjon. Og videre vil risikoen knyttet til eksisterende forhold og operasjoner bli forhøyet. Det er snakk om store installasjoner og store avstander. Sistnevnte vil blant annet få betydning for beredskapen på anlegget og tilgang til hjelp fra nødetatene på land. I tillegg kan beredskapen bli vanskeliggjort som følge av uvær og bølger.
Et generelt og viktig hensyn knyttet til HMS i oppdrettsnæringen er effektivisering i vid forstand. Hovedformålet er å unngå skader på folk og større ulykker. Det er ingen automatikk i at omfattende dokumentasjonskrav og rapporteringer bidrar til økt sikkerhet. Regelverket må legge til rette for en dypere risikoforståelse og -erkjennelse i hele organisasjonen, og stimulere til en selskapskultur hvor sikkerheten til arbeidstakerne tas på alvor. HMS-kravene må ha en tydelig forankring, fra øverste leder og til de som skal praktisere regelverket på anlegget. Nestenulykker må registreres og analyseres slik at man får mulighet til å lære i ettertid, og ikke minst sette inn tiltak som hindrer at ulykken faktisk oppstår i en tilsvarende situasjon. Det må også etableres en klar ansvarsfordeling, slik at dette ikke pulveriseres – hverken internt i selskapene eller mellom departement og forvaltningsorganer.
HMS i petroleumssektoren
Det er etter mitt syn naturlig å se hen til HMS-reguleringen for andre næringer som opererer utaskjærs, og kanskje særlig innenfor olje og gass. Over lengre tid har man gjort seg erfaringer knyttet til personsikkerhet på plattformene som havbruksnæringen kan dra nytte av. Påse-plikten er et eksempel på slik intern ansvarliggjøring som bør adopteres.
Det totale risikobildet
HMS-regelverket for arbeidstakere ved havbruk til havs bør ikke vurderes isolert fra de andre risikomomentene som gjør seg gjeldende i produksjonen. Selv om sikkerhet for folk veier tyngst, og er en grunnleggende forutsetning for all annen produksjon, må regelarbeidet ta høyde for et annet vesentlig aspekt ved driften – nemlig biologi.
Det er snakk om produksjon av levende dyr, hvor hensynet til fiskevelferd og -helse er av sentral betydning for driften. De fysiske installasjonene er bygget for å hensynta dette, samt en ikke ubetydelig risiko for rømming. En ulykke inntrer sjelden alene, og et avvik i tilknytning til en arbeidsoperasjon vil typisk kunne få uheldige følger for både personsikkerhet, fiskevelferd og forurensning. HMS-regelverket må derfor ta høyde for det totale risikobildet, og selve konstruksjonen av anleggene.
Den rettslige reguleringen
I forlengelsen av dette, er det verdt å bemerke at rettstekniske hensyn og hensynet til et enhetlig regelverk kan tale for å innarbeide reglene ved havbruk til havs i det eksisterende akvakulturregelverket.
Samtidig bør de juridiske konsekvensene ved å gravitere mot bestemmelsene som gjelder for båter eller petroleum undersøkes grundig. En vesentlig forskjell mellom et oppdrettsanlegg til havs og et skip er at en oppdrettsrigg ikke nødvendigvis vil kunne fraktes for egen maskin, og i all hovedsak skal utgjøre en fastmontert konstruksjon. Dette i motsetning til båter, som primært brukes til å frakte ting fra ett sted til et annet. Dersom oppdrettsanlegget skal anses som en båt, vil det oppstå juridiske problemstillinger i lys av sjøretten. Dette regelverket er ment å ivareta de særlige hensynene som gjør seg gjeldende for båter, uten at de nødvendigvis passer så godt for en fastmontert oppdrettsrigg.
Et annet sentralt moment i regelutviklingen, og særlig i lys av det som ovenfor er sagt angående helhetlig regelverkstenkning, er at også HMS-regelverket utformes slik at det er teknologinøytralt. Dette er viktig, fordi utformingen av konstruksjonene i dagens planlagte offshoreprosjekter er ulik, men ikke minst for å ta høyde for en fremtidig teknologiutvikling som helt klart vil komme.
