Denne kommentaren er skrevet av Audun Iversen, forsker ved Nofima. Iversen er fast gjesteskribent hos Fiskeribladet, hvor denne kommentaren første gang ble publisert.
For drøye tre uke siden sprang det som norsk oppdrettsnæring oppfattet som en aldri så liten bombe: regjeringen vil innføre 40 prosent grunnrentebeskatning på oppdrett av laks.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Børsverdiene raste, investeringer for flere milliarder ble satt på vent, og bedriftene gikk fra avtaler om å kjøpe ny MTB. Fra noen blir det hevdet at næringen overreagerer, og at næringen vil fortsette å investere og vokse.
Betaler allerede grunnrenteskatt
Jeg tenkte å benytte anledningen til å belyse noen av de prinsipielle og praktiske utfordringer innføringen av en mer generell grunnrenteskatt vil ha. For det er jo ikke slik at næringen ikke betaler grunnrenteskatt i dag.
For de konsesjoner som har vært auksjonert ut til høystbydende er grunnrenteskatten i prinsippet på 100 prosent. Auksjonsprisen reflekterer nemlig det oppdretterne oppfatter å være verdien av den ekstraavkastning som er mulig å oppnå ved å få love til å produsere litt mer.
Som alle skatter vil grunnrenteskatt ha både effektivitets- og fordelingsvirkninger. Effektivitetsvirkningene handler i denne omgang om i hvilken grad skatten henter inntekt til staten uten å skade næringens produktivitet, og uten å endre investeringsatferd og vekstmuligheter i næringen. Fordelingsvirkningene handler om hvem som skal omfattes av denne skatten, og om hvem som skal få inntektene. La oss se litt på effektivitetsvirkningene først.
En nøytral skatt?
Et viktig utgangspunkt i høringsutkastet er at en grunnrenteskatt skal være nøytral, slik at en investor som vurderer investeringen vil ha samme avkastning med eller uten skatt. «Går det an», vil man kanskje spørre seg. Det kan gå an, når man som her legger til grunn en kontantstrømsbasert beskatning.
Det vil si at man får redusert avkastningen med 40 prosent, men også at man får redusert investeringen med 40 prosent, og dermed lik avkastning i prosent. Staten kommer med andre ord inn som en påtvunget, «stille partner», og tar både en del av risikoen og en del av avkastningen av investeringene.
Dette er en skatteform som er mindre vridende enn mange andre skatter, både formuesskatt, eksportavgift og produksjonsavgift må jo betales uavhengig av om næringen tjener penger. Men er den like nøytral som høringsutkastet vil ha det til?
Vil det bli investert like mye?
En slik skatt kan nok være nøytral når man ser på sjøfasen av oppdrett isolert sett. Det er i prinsippet også et godt argument at det er i matfiskleddet superprofitten skapes, og det er her man får anledning til å bruke fellesskapets ressurser, fjordene.
Men i en industriell virkelighet er det ikke bare å isolere en enkelt del av verdikjeden. Mye av investeringene siden næringen begynte å få spesielt høy lønnsomhet fra 2016, har kommet i resten av verdikjeden. Vil det bli investert like mye i smoltanlegg, slakterier og videreforedling om superprofitten i matfiskleddet skattes hardere?
Det er også grunn til å spørre om grunnrenteskatt vil få investorer til å foretrekke investeringer i utlandet eller på land. Selv om investeringen i matfiskleddet vil gi samme avkastning, så vil en investor som har en milliard å investere nå få høy avkastning bare på 600. Vil det da være mer gunstig å investere en milliard i utlandet? Eller i annen oppdrettsteknologi enn den merdbaserte i Norge?
Skattetilpasning
Fordelingsvirkningene i skatteforslag er, som så ofte ellers, preget av politiske valg like mye som faglig innretning av skattene. Oppdrettsnæringen har hele tiden vært forventet å bidra til utvikling i distriktene (og det gjør de: 55.000 hadde direkte og indirekte jobb i oppdrettsnæringen i 2020, når vi straks er ferdig med ringvirkningsanalysen for 2021 blir det med enda større tall).
En viktig del av dette forslaget om grunnrenteskatt er at de minste bedriftene, bedrifter som produserer mindre enn 4–5 tusen tonn, skal slippe denne skatten. En slik skjerming gir imidlertid store insentiver til skattetilpasning, noe som også er kort drøftet i høringsnotatet.
Men selv om man kan hindre de enkleste skattetilpasningene med oversikt over eierskapet, står man likevel igjen med det enkle faktum at en konsesjon vil være mer verdt i et lite selskap enn i et stort. En konsesjon som i dag er verdt 200 millioner, og som med grunnrenteskatt kanskje vil være verdt 120 millioner, den vil (kanskje) fortsatt være verdt 200 millioner om man selger den til et selskap som bare har to konsesjoner.
Det kan godt være stor nok forskjell til at det vil være rasjonelt å splitte opp mange av de store og mellomstore selskapene man ser i dag. Det kan dermed være vanskeligere å oppnå stordriftsfordeler i næringen, og vanskeligere å bygge merkevare, foredlingsvirksomhet osv. Selv om en del nettverksorienterte samarbeid har vist at man kan oppnå noen stordriftsfordeler, for eksempel på innkjøp.
Konsentrere aktiviteten
Å skjerme de minste bedriftene kan se ut til å være begrunnet i at de små oftere er lokalt eid. Men ville det vært enklere og bedre å differensiere på eierskap direkte, om det er dét det som er målet? Her bør man også spørre seg om det er grunn til å tro at små og store selskaper har ulik investeringsatferd?
Store selskaper har jo også investert mye i distriktene, og handler også mye lokalt. Mye av overskuddet fra driften har blitt reinvestert, for å legge til rette for ny vekst. Om vekst ikke lenger er mulig, vil investeringsnivået falle, men det vil nok gjelde for både store og små selskaper.
På den annen side er det mulig at lokalt eide selskaper i mindre grad enn større selskaper vil konsentrere aktiviteten, i form av større slakterier for eksempel. Den store forskjellen mellom lokalt eide selskaper og de store med institusjonelt eller utenlandsk eierskap ligger kanskje heller i bruken av overskuddet fra oppdrett.
Mens børsnoterte selskapers utbytter spres over «hele verden», vil lokale eiere oftere investere lokalt, også i andre ting enn oppdrett.
Fortsatt mange spørsmål
Nå foreligger det et forslag som skal på en høring, og dermed er det rom for mye politikk, og for å justere forslagene. Og det er ikke minst rom å hente inn kunnskap, det er fortsatt mange spørsmål som kan og bør besvares før man eventuelt innfører grunnrentebeskatning.
Det gjelder både utformingen av skatten, skattesats, hvilke kostnader som kan tas med, utforming av bunnfradrag, prising av smolt og laks om man vil isolere matfiskdelen osv.
Og det er ikke minst et spørsmål om hvordan en eventuell grunnrenteskatt bidrar til det samlede skattetrykket på næringen, som fort kan bli veldig høyt, blant annet med en formuesverdsetting basert på høye auksjonsverdier.
Grunnrentebeskatning er kanskje den beste måten å beskatte næringen på, men tar man litt for mye Møllers tran? Bør skattesatsen være lavere? Bør man finne bedre måter å skjerme norsk, lokalt eierskap på? Og bør man først sørge for at formuesskatten ikke tar knekken på de små?
