Innlegg

Skrevet av Alte Eide, styreleder i Salmar Aker Ocean og mangeårig veteran i norsk oppdrett.

Det er en fin balanse mellom retorikk, kunnskapsløshet og usannheter i dagens politiske ordskifte. Selv føler meg nesten naiv, som politisk lekmann, når jeg fremdeles tror at det er viktig å få frem faktum og at politikere er valgt for å lytte til alle parter mer enn de snakker. Søke kunnskap før de beslutter.

Jeg sliter med å forstå hva ansvarlige politikere, som man må anta at Karianne Bråthen ønsker å være, vil oppnå med utspill som det hun kom med i Intrafish onsdag. At jeg mener det er usaklig, er jo min subjektive oppfatning. At det er direkte feilinformasjon og en tendensiøs fremstilling er mye mer alvorlig. Vi snakker jo om folk som sitter på Stortinget her.

Atle Eide Foto: Arkivfoto Ellen Fossbakk

For både faktum og historien Bråthen, er lett tilgjengelig og jeg skal raskt oppsummere:

Enorme finansielle ressurser som over de siste to tiår er skapt i en rekke lokalsamfunn flyttes, om 40 % tilleggsskatt nå vedtas, fra lokal eierkontroll til sentral styring i «Oslo».

Det handler altså om noe mye mer alvorlig enn lettvinte og feilaktige referanser til Tokyo og Luxembourg. Store midler – skapt over tiår og innflytelse flyttes fra Lovund og til Oslo, samme med verdier som er skapt – ofte over generasjoner – på Skrova, på Stokmarknes, på Bremnes og Byrknesøy – alt skal til Oslo; som noen må mene vet bedre.

Jeg var der da konkursbølgen rammet næringen

Samme med penger tjent på Torsken og Rørvik; til Oslo de også. Inn i de lukkede rom. For det Kongelige Norske Finansdepartement skal styre disse midlene, ikke gründerne og lokalmiljøene.

For dette er faktum når de nye skattene har gjort sitt; revisorbekreftede analyser gjort av lokaleide oppdrettsselskaper over viser at over 85 % – sum effekt av alle skattene – av overskuddene nå skal gå til Oslo. Noen hevder høyere. Ord som tyveri og konfiskering er brukt av disse lokale bedriftene og kommunepolitikere, om det som skjer.

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det? Det jeg kan fortelle er at jeg var i disse lokalmiljøene når oppdrettsbedriftene ikke tjente penger og så hvordan de lokale samfunnene da så ut. Så har jeg sett hvordan overskuddene har skapt levekraftige kystsamfunn; uavhengig av om eierne heter Witzøe eller Møgster og er på børsen, eller om de heter Olaisen eller Ellingen, og eier sammen med familien.

Jeg var der også når konkursbølgene rammet næringen i 1991 og 2003. Ikke mye superprofitt snakk da; når folk måtte gå fra gård og grunn.

AP og SP vil gjenskap den tiden da det ikke var midler til lokale investeringer, ved å flytte inntektene til Oslo og underlegge dem politisk kontroll. Midler og inntekter skapt lokalt langs kysten. Jeg undres hvor mye mer i sum som kommer tilbake til Lurøy kommune som investeringer i næringsvirksomhet: etter at «støvet har lagt seg». Fint lite, om en ser på noen av de analysene som er laget fra uavhengige analytikere. Forstår du konsekvensene Bråthen – av din lettvinte retorikk?

Staten trodde jo tydeligvis ikke på oppdrett den gangen

Kan vi ikke få frem at så langt har det gått mer penger fra Tokyo til Norge, enn andre veien, fordi Staten solgte Cermaq til utlandet. Likedan fra Nederland til Norge, fordi Staten (Norsk Hydro) solgte Hydro Seafood til Nutreco, og fra «ymse land» fordi Staten solgte Ewos til utlandet. Og fra København til Oslo, fordi Staten (Norsk Hydro) solgte Biomar; på billigsalg må sies. Videre må Bråthen få med de verdien og utbyttestrømmer som kommer fra at norske selskaper eier oppdrettsbedrifter i andre og henter ut store utbytter. Det strømmer oppdrettspenger fra utlandet til Norge. Staten har fått sine store milliardbeløp gjennom litt hodeløse salg; de trodde jo tydeligvis ikke på oppdrett den gangen.

Denne saken, kjære Karianne Bråthen er for viktig til at vi kan ha en slik omgang med faktum. 70 % av verdens oppdrettsnæring kontrollers av selskaper med hovedkontor i Norge; nesten alt i Canada, det meste på Island, mesteparten i Skottland og cirka 30 % av Chile. Norge kontrollere nesten alt av teknologisalg og utvikling gjennom Scale Aq, Akvagroup og Mørenot – for å nevne noen – altså et verdensherredømme her. Samme dominerende posisjon for brønnbåtrederier. Mener du vi skal gi det fra oss? Du mener jo tydeligvis at pengestrømmer fra Norge og ut er veldig ugreit; da mener du vel det om pengestrømmer som går andre veien? Eller?

Flotte milliardselskaper som er motorer i sine miljøer

Og eierskapet? Vel, John Fredriksen eier en minoritet i Mowi. Men glemmer du at samme Fredriksen var den som kjøpte Hydro Seafood (og derved Mowi) tilbake fra utlandet etter at staten hadde solgt og cashet inn? Og som faktisk skapte verdens største oppdrettsselskap, i med stolt hovedkontor i Bergen.

Fredriksen eier cirka 13 % av Mowi, kun 5 % mer enn Staten (Folketrygdfondet). Ser vi på Lerøy Seafood er det majoritetseid av Møgster familien på Austevoll – ikke mye utenlandsk over det. Salmar av er majoritetseiet av Witzøe på Frøya, med Staten (Folketrygdfondet) som stor medeier. Nordlaks – en gigant skapt av Inge Berg på Stokmarknes, Nova Sea – av Olaisen familien på Lovund, Bremnes Seashore av Svendsen familien på Bremnes, Alsaker Fjordbruk av Alsaker på Tysenes – alle er flotte milliardselskaper som er motorer i sine miljøer.

Jeg kunne fortsatt; og til retorikken – dette er ikke «småoppdretterer» – det er kjempestore sjømatbedrifter, mange av dem med egne operasjoner i en rekke land. Så har vi – det må ikke glemmes – Japan-eide Cermaq – som Staten selv solgte og hentet penger hjem fra utlandet; og hvor ny eier ikke har tatt en krone ut av Norge.

Hva vil du egentlig Bråthen – hva er ditt poeng?