Debattansvarlig Kjersti Sandvik i Fiskeribladet undrer seg hvorfor folk marsjerer «i fakkeltog for de rikeste», som hun skriver i egen avis 4. november.

Det er mye å si om kommentaren. Først og fremst er det så mye feil og misforståelser at hvis dette var et eksternt leserinnlegg, burde det aldri passert faktakontrollen vi antar redaksjonen har av slike innlegget.

I dette tilfellet er kan hende artikkelforfatter også den som utfører faktasjekken på sin egen tekst.

Det har åpenbart gått galt. Det må være lov å håpe på en langt mer kunnskapsbasert debatt fra sjømatnæringens egen avis.

Høster ikke «gratis»

Tre ganger hevdes det på forskjellige måter at oppdrettsnæringen i dag bruker naturen, lokaliteter og fjordene «gratis».

For flere tiår siden fikk en helt fersk næring sine oppdrettstillatelser uten å kjøpe dem. Den gang var næringen fullstendig risikosport, og mange bukket under i forsøket på å gjøre den lønnsom.

Siden har næringen både vokst og i de fleste årene vært lønnsom. Gjennom det har vi selvsagt bidratt til fellesskapet:

  • De siste 20 årene har tillatelser hatt en stadig økende pris, gjennom både fastpris, auksjoner og andrehåndsmarkedet.
  • I tillegg er det fra 2021 innført en produksjonsavgift på 40,5 øre per kilo laks eller ørret, på all produksjon.
  • Oppdrettsselskapene betaler i de fleste kommuner også betydelig eiendomsskatt både på bygningsmassen på land og på merdene i sjøen.

Arbeidsplasser på land som trues

Sandvik stiller også mange spørsmål om både arbeidsplasser på land, bearbeiding av fisk og hvorvidt forslaget til grunnrenteskatt rammer investeringer. Svarene på disse spørsmålene henger sammen:

Ja, Norge eksporterer fortsatt ut en stor andel ubearbeidet laks. Men andelen bearbeidet fisk har inntil nå økt. I første halvår var den på 24 prosent, det høyeste noensinne. For enkeltselskaper og enkeltmarkeder er bearbeidingsgraden enda høyere.

Norske oppdrettsselskaper ønsker å investere i og bidra til arbeidsplasser på land. Derfor er det planlagt store investeringer i landbaserte arbeidsplasser; slakteri og foredling.

Målsettingen med regjeringens skatteforslag er å beskatte grunnrenten. Altså de investeringer som er knyttet til sjøfasen hvor det ifølge regjeringen er en grunnrente. Dermed er det foreløpig vanskelig å se regjeringens skatteforslag som noe annet enn at det kun er denne typen investeringer som gir fradragsrett.

Investeringene som er lagt på is langs kysten er ikke et resultat av en bransje som sutrer, men en næring uten forutsigbare rammer.

Ønsker å bidra mer

Sandvik stiller også åpne spørsmål om miljøstatusen til norske oppdrettsanlegg. Her kan vi kort si at dette er noe av det bransjen jobber best med, den blir stadig bedre – og Miljødirektoratets status gir fyldige oppdateringer på dette spørsmålet.

Dette er en bransje som ønsker å utvikle seg i takt med naturen og samfunnet rundt. Ikke minst ønsker vi å bidra – særlig til våre nærmeste lokalsamfunn.

Det gjør sjømatnæringen også. En fersk ringvirkningsanalyse sier at den samlede skattevirkningen av næringen var på 34 milliarder kroner i fjor.

De siste årene har oppdrettsbransjens bidrag økt, gjennom både allmenne skatter, kjøp av tillatelser og ny produksjonsavgift.

Havbruksnæringen vil og kan selvsagt bidra mer til fellesskapet. Men det må skje på en måte som ikke bremser bransjens evne og vilje til videre investeringer.

Eller flytter nødvendig kapital fra distriktene, kysten og lokalsamfunnet til de store byene og hovedstaden.

Det trodde vi også Fiskeribladet ville si seg enige i.