Fremtidens bærekraftige og klimavennlige fôr

Hurdalsplattformen har som mål at Norge skal lede an i utviklingen av verdens mest produktive og miljøvennlige havbruksnæring med produksjon av matressurser til et voksende verdensmarked. Regjeringen har satt som mål at alt fôr til havbruksnæringen skal være fra bærekraftige kilder innen 2030. Samtidig peker de på at klimaregnskapet i næringen også vil påvirkes om vi får dette til. I tillegg sier de at næringsaktivitet knyttet til tang og tare og nye marine ressurser, skal prioriteres.

Dagens utfordringer innen oppdrett knyttet til fiskehelse og fiskevelferd, utslipp av næringssalter og fremmedstoffer, tilgang til bærekraftige fôrressurser og godt og egnet areal, må håndteres. I Norge har vi gode forutsetninger for å kunne bidra inn i dette «blå skiftet» på en effektiv måte. Hva er mulighetsrommet; hvilken kunnskap har vi og hva mangler vi for å nå målet om at alt fôr skal komme fra bærekraftige kilder innen 2030, og hva kan vi om lavtrofiske kilder som skjell, tang og tare, er det et potensial som fôr, eller mat?

Status per i dag er at over 90% av fôrråvarene importeres, noen av disse kommer langveis fra, eks soya fra Brasil, nettopp fordi man har funnet leverandører som garanterer at deres soya ikke er genmodifisert. Kan vi gjøre oss uavhengig av soya i fôrproduksjonen? Den lange transporten sier seg selv at gir et rimelig stort fotavtrykk og er ikke klimavennlig. Kortreist må være en bedre løsning, men da må vi ha andre kilder.

Innenfor begrepet sirkulær økonomi har vi god kunnskap om hvordan vi kan bruke insekter til å knaske karbohydratrike restråstoff og produsere protein. Tidlige studier har vist at disse proteinkildene er gode, og vi får tilnærmet tilsvarende vekst og fôrutnyttelse hos laks som ved bruk av fiskemel. Bruker man tang og tare som en del av maten til insektene, har studier vist at både jod og langkjedede fettsyrer anrikes, og insektene blir gode kilder til mer enn bare protein. Her er også flere små næringsaktører i gang i Norge med produksjon av denne type råvare. Det som begrenser i første omgang er kanskje oppskalering, og tilgang på restråstoff til insektsproduksjonen som må tilfredsstille kravene i fôrregelverket.

Blåskjell som ressurs

Forskning har vist at man kan lage encelleprotein med utgangspunkt i våre skogressurser; treverket blir maten til encelle-organismer (eks gjær; Foods of Norway, NMBU, 2019), som omdanner karbohydratene til protein; det har likevel en liten hake fordi encelle-organismen sine cellevegger også fungerer som immunstimulanter; likevel vil en tilpasning i mengde kunne effektivt og trygt brukes og vi får et optimalisert innhold som vil stimulere og kanskje øke fiskens velferd og helse.

Det vil også være bærekraftig å finne ressurser som er lavt i næringskjeden i havet; eksempelvis mesopelagiske arter, tang & tare, og skjell. Dersom det blir aktuelt å ta ut store ressurser fra lavere trofiske nivå, eller øke dyrkingsvolumene på skjell, må vi ha kunnskap om hvordan dette påvirker økosystemenes balanse. Spesielt er blåskjell pekt på som en ressurs med stort potensial.

Her har Havforskningsinstituttet en del aktivitet og kunnskap som viser at blåskjellmel er meget godt egnet i fôr til laks. Blåskjellmel har høy proteinkvalitet, høyt nivå av langkjedede omega-3 fettsyrer (EPA + DHA), og er rike på mikronæringsstoffer (Blue mussel meat | Seafood data | hi.no). Et moment her er også at vi har en kyst som kan trenge økt blåskjellproduksjon; blåskjell er typiske «rensere» av næringsstoffer som slippes ut fra land, og potensial for økt produksjon er en lavt hengende frukt.

Vi trenger likevel å etablere mer kunnskap om hva det kan bety for økosystemene dersom vi dramatisk øker blåskjellproduksjonen. En «blåskjell-boom» for en tid tilbake viste jo også at det må kunnskap til for at dette skal gjøres riktig og bli bærekraftig. Høy tetthet og produksjon viste seg å gi dårlig matkvalitet på skjellene; de ble tynne (lav fyllingsgrad), og man hadde ikke god nok kontroll på toksiner og mikrober som i perioder akkumulerte i skjellene. Med kunnskap om økosystemenes påvirkning og oppdrettsarealenes bæreevne kan vi tilpasse produksjonen, enten det er i fjordene våre eller til havs sammen med energiproduksjon.

Algetoksiner i blåskjellmel

Bruk av store volumer av skjell kan benyttes både til mat og som råvare i fiskefôr. Her kan store volumer av mindre skjell eller skjell med lavere kvalitet, som ikke egner seg til matmarkedet, inngå i fôrkjeden. Dersom fisken i tillegg tåler noen av toksinene som vi ikke tåler, vil blåskjell ha et stort potensial. Blåskjell kan tidvis inneholde algetoksiner. Det kan høstes blåskjell med lavt innhold av slike toksiner, men det er likevel et behov for å undersøke forekomsten av algetoksiner i blåskjellmel.

Algetoksiner produseres av alger eller fytoplankton, og akkumuleres i hepatopankreas i skjell. Algetoksiner deles inn i grupper basert på deres kjemiske struktur, men kan også deles etter deres effekter i mennesker. Typiske grupperinger er diarétoksiner (DSP-toksiner) og paralyserende toksiner (PSP-toksiner). Symptomer på forgiftning med DSP-toksiner er diaré, kvalme, oppkast og magesmerter. Diaretoksiner består av okadasyre og dinophysistoksiner (DTX 1-3), som er metabolitter av okadasyre. I 2016 ble det gjennomført et fôringsforsøk med laks i sjøvann eksponert for okadasyre (fra ingen tilsetning (0-gruppen) og opp til 1 mg/kg fôr) i seks uker, og deretter en elimineringsperiode på fire uker. (Amlund, Duinker, Berntssen 2017).

Innhold av okadasyre påvirket ikke vekst eller tarmfunksjon hos laksen. Okadasyre ble heller ikke overført fra fôr til muskel, hvilket indikerer at tilstedeværelsen av okadasyre i fôr ikke er et problem for mattryggheten. Okadasyre ble funnet i laksens lever og speilte nivåene i fôrene, men man fant ingen negativ effekt på leverfunksjon. Tilsvarende forsøk må selvfølgelig gjentas dersom man skal kunne bruke utkastskjell som kan inneholde denne diarégiften, men det tyder på at det er et potensial der.

Krever fellesinnsats

Oppbygging av skjelloppdrett i den størrelsesorden som skal til for å bidra til fôr innen 2030 vil kreve en stor felles innsats fra alle aktørene (myndigheter, forskning og næringen). Vi må etablere kunnskap om faktorer som er viktige for skjellhelse, ivaretar områdenes bæreevne, sikre god kunnskap om økosystemet og hvordan det påvirkes, og kjenne forutsetningene for produksjon av trygt fôr, og trygg mat.

Sukkertare og butare dominerer den norske produksjonen av makroalger, begge disse artene kan inngå i fôr- og matkjeden. For fôrkjeden er det en forutsetning at man får kontroll på hvordan håndtere høye nivå av ufordøyelige karbohydrater, og ha full kontroll på nivå av tungmetaller og jod. Innholdet av jod i brunalger varierer etter årstid, alder, art og hvor den vokser. Selv om både sukkertare og andre brunalger kan være høye i jod, trenger vi mer data for å identifisere variasjonen av både mikronæringsstoffer og tilgjengelig protein, samt hvordan karbohydratene i tang og tare påvirker fiskens helse, og spesielt tarmhelse. En del kartlegging er gjort, og vi er kommet et stykke på veg slik at man kan skille arter og sankingsområder hvor biomassen kan brukes som fôr og fôringredienser, alternativt i industriell produksjon av andre produkter som alginater, fortykningsmidler o.l. (Norderhaug et al., 2020).

Bedret fotavtrykk

Dersom vi lykkes innen egen produksjon av kortreiste fôrvarer, vil fotavtrykket, og bærekraft dramatisk øke i vår produksjon av oppdrettsfisk. På matområdet er vi på området fisk selvforsynt, både fra vill- og oppdrett, som vist i rapport fra VKM, 2022 (Det grønne skiftet i matproduksjon: behov for tverrfaglig kunnskap - Vitenskapskomiteen for mat og miljø (vkm.no). På fôrområdet er det langt igjen, og for å nå Hurdalsplattformens mål, må det stor innsats til, og det haster.

Får vi til kortreist fôr, vil dette styrke Norges posisjon som klimavennlig produsent av sjømat, dette kan vi få til gjennom et blått skifte, og vi vil kunne imøtekomme en del av målene i Hurdalsplattformen. Med en helhetlig innsats og dialog mellom myndigheter og aktørene innen forskning, forvaltning og næring kan vi lykkes med satsningen om «selvberget innen fôr til fisk», bl.a. med bruk av lavtrofiske organismer som blåskjell og makroalger. Satsningen vil også bygge på samarbeid med relevante nasjonale og internasjonale konsortier, og kan være nøkkelen til å nå målene innen 2030.