Årets navn: – Fiskerinæringa fikk en smekk på fingrene. Det trengte den jo.

I oktober 2021 skrev Susanne Mortensen kronikken som tvang norsk fiskerinæring til å ta oppgjør med «seksuell trakassering». Nå er fiskeren og samfunnsdebattanten kåret til Årets navn i norsk sjømatnæring, sammen med initiativtakerne bak Kvinner i havet - Monica Langeland, Mariann Frantsen og Kathleen Mathisen.

Det er 20. gang Fiskeribladet og Intrafish arrangerer den nasjonale kåringen (se faktaboks lenger nede).

– Det finnes også sjarmerende vitser om hall. Det handler om måten det blir sagt på. Vitsene trenger ikke involvere de i rommet, sier Mortensen når Fiskeribladet er på besøk for å snakke om innsatsen bak prisen.

Mortensen holder pusten, som for å understreke alvoret. Hun tar seg tid til å tenke før hun prater videre, og senker øyenbrynene for alvorsordene som skal komme. Men så løsner ansiktet i et stort smil. Øyenbrynene spretter opp og blikket faller ned på jenta hennes som kom til verden i august. Lille Sansa har snudd seg fra rygg til mage på lekematta si og er storfornøyd.

En liten, men viktig støttespiller

Enn så lenge er det verken gode eller dårlige vitser som underholder hjemme i stua på fastlandssida av Tromsø. Derimot er det nysene til mamma som får dattera på fire måneder til å flire mest. Mortensen ble gravid kort tid etter at kronikkinnlegget ble publisert, så lille Sansa har vært med på debatten og kampen for likestilling så godt som hele veien.

Sansa har vært den minste, men største støttespilleren.

– Folk har jo støttet meg, men å virkelig stå opp for saken, det er bare noen veldig få, som lederen i Norges Kystfiskarlag og hovedtillitsvalgt i Havfisk. Jeg har også fått mange meldinger.

Hetsen som har vært i kommentarfeltene, den så ikke Mortensen komme.

– Jeg tenkte at fiskere sier ikke så mye, de holder kjeft. Men nå skjønner jeg at folk velger å ikke si ifra, for det kan få konsekvenser.

- Alltid et "men"

Mortensen føler seg ikke «så godt likt» i fiskerimiljøet lenger. Hun sier det handler om måten hun blir omtalt på.

– Det er alltid et «men» når det kommer til meg. Jeg får mye pepper som ikke er fortjent. Jeg har passet på at båtnavn ikke har kommet ut. Jeg kunne sagt «dette hendte, på det og det skiftet, med den og den skipperen». Jeg kunne gjort det, men gjorde det ikke. Jeg ville gå mer bredt ut, ta problemstillinga mer enn personen. Når menn vil ha noe du ikke vil gi dem, så får du negativ oppmerksomhet. Du kommer i en alder hvor det betyr noe, så jeg måtte si ifra.

Sansas tannløse glis har fått Mortensen til å nyte øyeblikkene og glemme kommentarfeltene. Våkenetter har økt behovet for energidrikker, men levnet liten tid å gruble over hva som skulle vært sagt, eller gjort annerledes.

– Mye større enn meg

I tillegg har Sansa gitt mammaen sin et nytt perspektiv på kampen mot seksuell trakassering.

– Likestilling er mye større enn meg. Skal jeg la Sansa vokse opp i det dumme samfunnet vi har i dag?

Mortensen tar en slurk av boksen som reklamene hevder gir ekstra energi før hun fortsetter å fortelle.

Da Mortensen hadde sendt inn kronikken til NRK dro hun på jobb på havet.

– Jeg vet ikke om jeg ville gjort det på samme måte igjen. Kanskje skulle jeg gitt beskjed til arbeidsgiver om at kronikken min kom ut. Det gjorde jeg ikke. Men alt i alt var det mest positivt. Fiskerinæringa har fått en smekk på fingrene. Det trengte den jo.

Et travelt år

I etterkant gikk det slag i slag. Som gravid ble hun automatisk permittert fra jobben på snurrevadbåt, noe som ga tid til å stille opp på alle initiativ og invitasjoner som kom i kjølvannet av kronikken. For å holde debatten gående har hun sagt ja til det meste. 2022 har vært heftig, til tross for at Mortensen har vært mest hjemme.

– Sansa og jeg har reist mye. Det har vært viktig for at debatten ikke skal dø ut. Jeg føler jeg ikke har gjort noe som helst, men jeg har jo gjort ganske mye. Og jeg har gått langt ut over egne grenser, på det personlige plan. Til vanlig ville jeg aldri utlevert meg selv så mye som jeg har gjort.

For det har vært både tungt og flaut å fortelle.

– Men det har gått bra. Det har vært mye å gjøre, sier Mortensen.

Mortensen har stilt opp på møter, intervjuer, konferanser, debatter, hun har svart og forklart. Og hun har holdt tilbake for å unngå å eksplodere.

– Provoserer meg

To uker etter at datteren kom til verden hadde Mortensen sagt ja til å holde innlegg på en konferanse. Et videoinnlegg skulle lages i forkant, og da kommer «det mest ufyselige mennesket» Mortensen har møtt hjem til henne. Mens Mortensen er proppfull av hormoner etter fødselen har kameramannen en egen strategi for å få det han mente var «bra TV».

– Han sitter og provoserer meg. Er det ikke din feil at du blir seksuelt trakassert, er det ikke du som oppfører deg stygt, spurte han. Han mente det ble bedre TV om du blir engasjert, om han klarte få en reaksjon fra meg. Bestillingen som jeg hadde sagt ja til var å lese opp kronikken min mens han filmet. I stedet hadde jeg det fælt i to timer. Han tråkket over mine grenser og jeg måtte passe på å ikke eksplodere.

– Ledelsesproblem

Til tross for at det har vært et travelt år for den nybakte mammaen, er hun ikke fornøyd. Organisasjoner, arbeidsgivere og fiskere som kolleger må fortsette å jobbe for å få bukt med seksuell trakassering, for å fremme likestilling og toleranse i næringen.

– Det er så mange forskjellige, små private aktører. Det er et ledelsesproblem over hele linja, og jeg tror ikke fiskeriminister Skjæran er sterk nok til å endre det. Kvinnekampen har foregått i mange, mange hundre år. Jeg føler at mannfolkene i stor grad motarbeider kvinnfolkene. Om damene hadde sluppet lettere inn og hadde fått vært med å bestemme, så ville det vært mer effektivt og generert mer penger. I stedet blir man motarbeidet, noe som koster mer penger, sier Mortensen.

En del av framtida

Mortensen nevner også FNsbærekraftsmål, som Norge har skrevet under på skal være nådd innen 2030.

– Punkt nummer fem omhandler akkurat dette, likestilling. Og det gjelder også fiskeriene.

Norge har kommet langt i forhold til andre land. Selvfølgelig, sier Mortensen.

– Vi er jo verdens rikeste land og har hatt en enorm utvikling siden sekstitallet. Da er det forventet at vi har kommet lenger på alle punkt. Men så tenker jeg at for ti år siden var det ikke en eneste kvinnelig snekker. Nå ser vi dem støtt og stadig, sammen med kvinnelige rørleggere. Jeg tror kvinnelige fiskere vil bli mer normalt etter hvert.

Prisvinneren er glad for å ha vært del av «me too»-bevegelsen i fiskerinæringa.

– Jeg er dritstolt av meg selv. Tenk at jeg sendte det innlegget til NRK.

I kronikken som sparket det hele i gang skrev Mortensen «Vi kvinner blir ofte bedt om å holde kjeft, fordi dette er det kun mannfolkene som kan. Vi blir sett på som annenrangs og med ett mål i livet: å føde barn.»

Etter selv å ha født, har hun fått enda flere tanker – og kampsaker.

– Det er idiotisk. Regjeringen sier at vi må lage flere barn, men Norge er ikke lagt opp til at du skal det, og i hvert fall ikke for at en fisker med nyinnkjøpt båt skal få barn. Det lønner seg vente lengst mulig før du får unge, sier Mortensen, som selv er halvveis til femti.

Fullammende på vinterfisket

Da fødselspengene skulle beregnes, måtte Mortensen visstnok brette opp ermene nok en gang. Som ansatt på en nybygget båt som ikke hadde kommet helt i gang med fisket, kom Mortensen uheldig ut når det gjaldt permisjonspenger. Etter det hun beskriver som «flere runder med NAV» har hun akkurat fått innvilget at som fisker med lott, skal permisjonspengene beregnes på samme måte som for selvstendig næringsdrivende – et gjennomsnitt basert på de tre siste årene.

– Dette er et resultat av at det ikke er så mange kvinnfolk som er fiskere som får barn. Da har jeg gått opp løypa. Den neste kvinnelige fiskeren vil ikke sitte der og ikke få det hun har krav på.

Selv om Mortensen ikke er redd for å kjempe for det hun mener er rett, er hun realistisk.

– Jeg kan ikke jobbe for at fiskere skal få to timer ammefritt, slik som en kommunalt ansatt. Det er vanskelig å tilrettelegge for det på en fiskebåt, medgir hun.

Dersom normale regler for foreldrepermisjon gjaldt i Mortensens tilfelle, skulle hun dratt på havet igjen i mars.

– Da ville jeg vært fullammende under vinterfisket …

Datteren er ny sjef

Når Mortensen skal tilbake i jobb blir derfor helt opp til datteren.

– Det kommer an på hvor lenge hun vil ammes. For min del tenker jeg at jeg enten blir lengst mulig hjemme – eller bare begynner på an igjen.

På hjemmebane har likestillinga kommet langt og Sansa synes tilsynelatende det er like godt med flaske med morsmelkerstatning som å ammes.

– Hun lager akkurat de samme, godlydene når hun får flaske. Og Sansa har jo en pappa som er veldig, veldig engasjert, så jeg trenger ikke være primæromsorgspersonen. Han tar ansvar slik at jeg kan gjøre mine ting. Jeg føler at livet mitt har blitt annerledes etter at jeg har fått unge. Men jeg er fremdeles meg.

– Hvem er så Susanne Mortensen?

– Jeg føler jeg kan holde på med akkurat det samme som før. Med hund og hest, trene og gå tur. Jeg liker det ikke noe mindre. Jeg liker kanskje barnet mitt mer enn de tingene der. Før var det mest hund og hest og trening, nå kommer det på andreplass.

Dama som har jobbet på tråler, garn- og linebåt, vært på selfangst i Vestisen og fortsatt er ansatt på snurrevadbåt, nevner ikke ordet «fisker» når hun skal definere seg selv.

– Mitt eget liv

– Jeg var fisker i mange år. Det var det jeg gjorde. Inntil jeg fikk barn. Nå føler jeg at mamma er mer meg.

At det å være fisker ikke er det viktigste i hennes liv, er årsaken til at hun valgte stå opp mot behandlingen hun mente fiskere fikk om bord på mange båter.

– Jeg hadde ingenting å tape. Jeg har jobben min og kan dra tilbake hvis jeg vil. Men jeg trenger ikke jobbe som fisker. Jeg har gode karakterer og kan studere hva jeg vil. Dersom jeg vil. Hadde fiske vært den eneste muligheten min, så hadde jeg ikke stilt opp på nasjonal TV og sagt at herrene i Fiskarlaget var mannssjåvinister! Jeg risikerte jo å aldri få jobb på en fiskebåt igjen.

Mortensen får stadig høre at hun nå har noe å bevise. At hun må «stå i det», hun må tilbake til jobben på havet. Mortensen senker øyenbrynene og hever stemmen. Datteren Sansa holder ufortrødent på med sitt på lekematten, hun lar seg ikke forstyrre av mammaens engasjement.

– Jeg må ikke en drit. Det er mitt eget liv. De kan ikke diktere at jeg må bevise at man kan ha barn og være fisker. Jeg mener at du kan ikke være fisker og ha barn på den måten de driver på, på den båten jeg jobber på. Hva andre mener er deres business.

– Det er mange, mange kamper å ta for oss kvinner, sukker Mortensen. Hun har aldri før tatt del i det som kan kalles for «kvinnekamp».

– Jeg er egentlig ikke sånn. Ingen er nok overrasket over at jeg tok kampen. Men jeg pleier å si ifra til den det gjelder. Ikke til hele Norge. Men jeg visste ikke at det var et så stort problem før jeg så tallene på det.