Gjestekommentar

Skervet av Nina Liland og Ikram Belghit, forskere Fôr og Ernæring ved Havforskningsinstituttet. HI er en av våre faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, oppdretter Sondre Eide, Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, Sigrid Ratvik Østvik i advokatfirmaet Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgiver i DNB Seafood, styreleder i Salmar Aker Ocean, Atle Eide og Øyvind André Haram i Sjømat Norge.

Det er en konflikt mellom hva vi behøver fra matproduksjonen og hva den faktisk gir oss. Vi trenger mer, sunnere, og mer bærekraftig mat, helst produsert lokalt. Hva vi har i dag er matproduksjon med stor påvirkning på økosystem og høye klimagassutslipp, i tillegg mister vi mye av maten som avfall i prosessen.

Ved å imitere måten naturen håndterer utnyttelse og nedbrytning av materiale, kan vi også bli bedre på å maksimere utbyttet fra det vi høster og minimere matsvinn. Ved å øke utnyttelsen av vår matproduksjon, vil vi kanskje ikke trenge å beslaglegge mer landareal eller øke ressursbruken i sektoren.

En av løsningene kan være å se på hvilke organismer det er som henter ut næring og energi fra de ulike stedene i nedbrytningskjeden. Ved å simulere den nedbrytningen som skjer i naturen og bruke spesialiserte organismer på riktig sted i prosessen, kan en komme nærmere en utnyttelse av det fulle potensiale av et råstoff. Dette er hvor lavtrofiske og encellede organismer kommer inn.

For mange av dem er deres plass i næringsnettet nettopp i å utnytte delvis nedbrutte stoff. Eksempel på dette er detritus-etere som børstemark, sopp, og mange insektarter. For eksempel kan larven til den svarte soldatfluen spise organisk avfall som bryggeriavfall, biprodukter fra matproduksjon eller avfall fra oppdrettsnæringen (som oppdrettsslam). Larven kan så males opp til en fullverdig erstatning for fiskemel eller soyamel i dyrefôr.

Marine fettsyrer, som EPA og DHA er idag en begrenset ressurs. Mesteparten av disse hentes fra marine fiskerier og fiskeolje. Det som er interessant er at disse helsebringende fettsyrene ikke i hovedsak er produsert i fiskene, men de kommer fra noe mye mindre. Marine mikroalger er spesialisert på å hente ut overskuddsnæring fra vannet, og er primærprodusenten av EPA og DHA. Dyreplankton og fisk spiser mikroalgene og så akkumuleres disse fettsyrene opp i næringskjeden.

Idag kommer nesten all vår omega 3 fra fisk og fiskeoljer. Men vi kunne også ha hentet dem direkte fra mikroalgene. Ved hvert steg opp i næringskjeden mister vi energi og næringsstoff, så det er klare fordeler ved å lære seg å bruke organismer på et lavere trofisk nivå i vår matproduksjon.

Det vi nå ser innen forskning og utvikling er at vi kan bruke det vi vet om naturen og implementere det i våre egne matproduksjonssystemer. Det er et stort fokus på lære mer om dyrking og høsting av arter lenger ned i næringskjeden. Lavtrofiske arter er nemlig nøkkelen til å forsinke prosessen fra produksjon og restråstoff og oppnå en mer fullstendig nedbrytning.

Å øke vår produksjon og bruk av lavtrofiske arter vil være et riktig steg på vei til en mer bærekraftig matproduksjon. I forskningens verden er lavtrofisk mat allerede et stort satsningsområde, og i både fôr og mat ser vi nå produkter som inneholder små mengder med dette og andelen kommer til å øke betydelig i årene som kommer. En strategisk bruk av lavtrofiske arter vil kunne hjelpe oss å forbedre våre eksisterende matsystem uten å putte mer press på allerede stressete økosystemer.