Skrevet av veterinær og Fagsjef Miljø og Helse hos Sjømat Norge, Karoline Skaar Amthor.
Dyrevernalliansen lanserte forrige uke sin Rapport om virkemidler for redusert dødelighet i oppdrettsnæringen.
Eller var det bedre velferd? Eller helse? Eller er alt egentlig bare det samme?
Sjømat Norge har gitt sine innspill, da vi som sjømatnæringens største organisasjon er minst like opptatt av etisk og bærekraftig sjømatproduksjon som alle andre, men vi er opptatt av at virkemidler og tiltak er basert på riktige premisser slik at de også treffer mest mulig presist.
Forslaget legges frem som at det med den største selvfølgelighet bare er å innføre tvang for å redusere dødelighet i de regioner, og på de lokaliteter som fortsatt trekker statistikken i feil retning. Her ligger det en sterk implikasjon at dette ikke er noe aktørene selv tar på alvor, og kompleksiteten som blant annet også beskrives i rapporten, hoppes det glatt over i søken etter en rask og enkel løsning.
Kritisk tilbakemelding repliseres med anklager om en organisasjon, og ikke minst en hel næring som ikke bryr seg nok.
En forutsetning for konstruktiv dialog
Jeg vil forsøke å utdype bakgrunnen for vår tilbakemelding, da innsikt og kunnskap er en forutsetning for konstruktiv dialog og gode løsninger fremover.
Det er sentralt at alle, inkludert alliansen selv, holder orden i begrepsbruken, da dette helt klart legger premisset for hvilke krav som skal stilles, og hvordan disse skal bidra til en etisk og bærekraftig sjømatproduksjon. Rapporten presenteres som en plausibel og enkel løsning til tross for at rapporten selv påpeker manglende kausalitet mellom tre helt sentrale forhold, før de konkluderer med at «Dødelighet ikke er en perfekt indikator for velferd og helse, men det er sannsynligvis den mest egnede parameteren for regulering». Bare fordi noe er målbart, gjør det ikke automatisk egnet for regulering.
Det foreslåtte trafikklyset, har som formål å straffe aktører som man mener ikke ivaretar fiskevelferden på akseptabel måte ved å ta utgangspunkt i dødstall. 10 % er foreslått som en grense for å få vekst, og 15 % som akseptabel grense for å fortsette på samme nivå. Hva er grunnlaget for dette? Og hva sier dette om fiskens velferd?
Dersom straffen ikke skal være vilkårlig fordelt, er forutsetningen at det finnes noen få indikatorer som kvantifiserer velferdsstatus på en mer presis måte. Dødelighet er ikke det. Og det bekymrer at ikke dyrevernalliansen selv forstår dette.
Lakselusregelverket
Sjømat Norge har et pågående arbeid med å bidra til redusert dødelighet og til å etablere bedre måter å kvantifisere vedferdsstatus på, slik at Mattilsynet kan iverksette treffsikre tiltak mot virksomhet som er uakseptabel. Velferdsmessig uakseptabel virksomhet kan finne sted også i produksjoner med lav dødelighet.
Sjømat Norge jobber med premissgrunnlaget. Dette gjøres gjennom å aktivt få på plass systemer for ivaretagelse av velferd i sjømatproduksjon, samtidig som arbeid med identifisering av taps- og dødsårsaker vil bidra til å iverksette målrettede tiltak der de har effekt. Det hele må også ses i lys av det til enhver tid gjeldende lakselusregelverket, som også i rapporten påpekes som en bidragsyter til dødeligheten i næringen.
Dette er en viktig diskusjon, og det finnes neppe én perfekt løsning. For Sjømat Norge er det dog viktig at det ikke hoppes til konklusjoner uten at alle aspekter av de biologiske utfordringene er grundig vurdert. Dette er viktig å diskutere. Hvordan skal vi ellers finne de beste og mest konstruktive tiltakene for å nå et felles mål?
