Forsøk på avsporing fra Sjømat Norge

Menons rapport bygger på etablert fagkunnskap om sammenhengene mellom dødelighet og velferd. Nå må vi diskutere hvordan, og ikke hvorfor, oppdrettsnæringens dødelighetsproblem skal reguleres.

Menon Economics har i samarbeid med Nofima utarbeidet en rapport om dødelighet hos oppdrettslaks, på oppdrag fra Dyrevernalliansen. Rapporten ble lansert på et seminar denne uken. I denne rapporten har Menon vurdert hvordan myndighetene kan redusere fiskedødeligheten i oppdrett gjennom regulering, og hvorvidt dette vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Sjømat Norge kjemper mot redusert fiskedødelighet

Vi registrerer at Sjømat Norge har dedikert sin innsats til å angripe utgangspunktet for rapporten, altså at tiltak som bidrar til lavere dødelighet også vil føre til bedre velferd for laksen. Dette burde være relativt ukontroversielt. I fagmiljøene er det nå bred enighet om at dødelighet, helse og velferd henger tett sammen. Norges ledende forskningsmiljøer har for lengst konkludert med at den høye dødeligheten er tegn på et underliggende velferdsproblem.

Det er ikke uventet at Sjømat Norge fraråder myndighetene å regulere næringen med utgangspunkt i dødelighet. Som lobbyister for næringen gjør de simpelthen jobben sin på en pliktoppfyllende måte. Det som imidlertid skuffer oss, er at protestene mot regulering begrunnes med at det ikke finnes tydelig sammenheng mellom dødelighet, velferd og helse. Denne argumentasjonen er ikke bare ufaglig, men bidrar også til å avspore fra å iverksette reelle forbedringer for fisk og næring.

Den debatten vi har ønsket å løfte med denne rapporten, er ikke hvorfor myndighetene skal ta grep for å bedre fiskevelferden i oppdrettsnæringen, men hvordan. Uavhengig av hva Sjømat Norge sier, er det en udiskutabel dyrevelferdsutfordring at en av fem oppdrettslaks dør før de ender opp på tallerkenen. Vårt synspunkt er at denne utfordringen i langt større grad både kan og bør adresseres med målrettede virkemidler fra myndighetene.

Hvorfor dør så mange laks?

Næringen fremhever ofte at det er i lakseoppdretterens egeninteresse å begrense dødeligheten på sitt anlegg. En død fisk representerer tross alt tapt salgsinntekt. Men hvorfor har da den høye dødelighetsraten stått på stedet hvil i lang tid? Hvis det er så lønnsomt å sikre at flere fisk overlever, hvorfor gjør ikke næringen fremskritt?

Svaret kan ligge i at det finnes flere andre hensyn som oppdretteren må ta. Dødelighet er bare én av flere utfordringer som må løses. Eksempelvis vil det under dagens system være mer lønnsomt å redusere lusepåslaget enn å redusere dødeligheten, fordi lave lusetall påvirker selskapets muligheter for vekst og høyere inntjening.

Et fåtall med høy dødelighet

Menon og Nofima har gjennomført en omfattende analyse av alle gjennomførte produksjonssykluser med oppdrettslaks i årene 2012 til 2021. Flere faktorer som kan tenkes å påvirke fiskedødelighet er studert i sammenheng. Denne analysen avdekker at mekanisk avlusing, sykdommene PD og ILA, størrelse på utsett og lokalitetsstruktur alle har signifikante effekter på dødelighet.

Mellom 60 og 70 prosent av oppdretterne hadde dødelighet under gjennomsnittet. De aller fleste produsenter gjør altså en bedre jobb for å ta vare på fisken, og kan vise til lavere dødelighetstall. Et fåtall har gjennomgående høyere dødelighetstall og trekker gjennomsnittet opp.

Det finnes dermed gode muligheter for alle oppdrettsselskapene som sliter med høy dødelighet til å lære av de som er best i klassen. Men disse selskapene trenger utvilsomt et spark bak.

Regulering av dødelighet vil bety vekst for de fleste

Det er et ufravikelig faktum at incentiver virker. I valget mellom pisk eller gulrot, mener vi at det vil være hensiktsmessig å vifte med begge deler. Menon har derfor utarbeidet en modell der hver produksjonssyklus reguleres med «trafikklys» basert på dødelighet. Er dødeligheten i forrige produksjonssyklus over et bestemt nivå, får oppdretteren rødt lys og påfølgende nedtrekk i neste syklus. Men dersom oppdretteren kan vise til tilstrekkelig lav dødelighet, gis det grønt lys for vekst i neste produksjonssyklus.

Et slikt virkemiddel vil gjøre det lønnsomt for lakseoppdretteren å sikre bedre overlevelse. Det vil gi resultater. Med utgangspunkt i faktiske produksjonssykluser, har Menon vurdert de samfunnsøkonomiske konsekvensene av ulike tilpasninger til en slik regulering. Modellen viser at dødeligheten vil reduseres i 20 prosent av produksjonssyklusene. Over halvparten, 60 prosent, vil ha tilstrekkelig lav dødelighet til å kvalifisere for vekst.

Rapporten vi nå har overlevert til Nærings- og fiskeridepartementet viser at det er mulig å redusere dødeligheten hos oppdrettslaksen, samtidig som næringen gis gode vilkår for fortsatt vekst. Konklusjonen vår er at det ikke er noen direkte motsetning mellom å gi oppdrettslaksen bedre velferd og å tjene penger på lakseoppdrett. Det må da være et godt utgangspunkt?