Innlegg

Skrevet av Forskningssjef Fiskehelse i Nofima, Gunn Berit Olsson.

I mer enn 10 år har det blitt rapportert om årlige dødelighetstall på omkring 15 % i laksenæringen. Alle har vært enige om at tapstallene må reduseres, og det har det vært enighet om gjennom de samme 10 år. For noen av økonomiske hensyn og for andre av dyrevelferdsmessige hensyn. Begge deler er viktige.

Gunn Berit Olsson Foto: Audun Iversen

Gjennomgangstema for næringens aktører, bransjeorganisasjoner og myndighetene har vært at de tar tapstallene og dyrevelferden på høyeste alvor. Til tross for dette fortsetter dødelighetstallene å ligge på 15 % år etter år. Hva er det vi gjør feil, og hva er det som er feil når dødelighetstallene ikke rikker seg nedover?

Det er positivt med alle debatter som kommer i kjølvannet av ferske rapporter om dødelighet og velferd hos oppdrettsfisk. Nå i februar har det vært oppmerksomhet rundt lanseringen av Havforskningsinstituttets Risikorapport for 2023, det pågår en debatt etter Dyrevernalliansens lansering av rapporten «Virkemidler for reduksjon av dødelighet i fiskeoppdrett», og det blir høyst sannsynlig debatt når Veterinærinstituttet legger fram Fiskehelserapporten for 2022 i mars. Debatt bidrar til å belyse utfordringer fra flere sider og bringe oss fremover. Vel, dette er en sannhet med modifikasjoner. Debattene har bidratt til å belyse utfordringer ja, men bringer de oss fremover?

Min påstand er at vi går oss bort i debatter om hvem som har rett tilnærming, rett metode, «hva vi skal kalle barnet», hvilken metode som gir best reguleringseffekt, hvilke premisser skal gjelde, hvilket system skal anvendes osv. Og mens vi fortsetter å diskutere og argumentere er det fortsatt 15 % av fisken som dør før livssyklusen er unnagjort.

Jeg er ikke tvil om at intensjonene i alle leire er gode, men når vi år etter år ser at disse ikke har hatt den ønskede effekt, så er det på tide å vise vilje til å tenke nytt. Jeg har tidligere påpekt at det er et delt ansvar å få til endring i oppdrettsnæringen. Vi må ikke se oss blinde på kompleksiteten i utfordringene og la det bli en hvilepute for handling. Det er noen som lykkes og disse må vi lære av.

De fleste av anleggene har heldigvis dødelighetstall som ligger under 15 %. Hvorfor ikke løfte frem suksesskriteriene for de som lykkes og ta i bruk de beste indikatorene vi har til nå? Det vil ikke være ett grep som passer for alle, men la oss få de ulike tiltakene frem på aksjonsplanen. Dødelighetstallene må ned, først da kan en samlet bransje si at vi lykkes med å ta dødeligheten på alvor.