Med vilje og råskap ble landet bygd

«Vi ble boende lengst nord i verden. Mellom oss og isen er der ingen. Men vi odlet dette landet. Vi dyrket dets jord, og der den tok slutt pløyet vi opp havet.», skrev pressemannen og politikeren Hermann Smitt Ingebretsen. Sitatet beskriver godt den viljen og råskapen som bor i oss nordmenn. Disse egenskapene, i samarbeid med kapital, fremsynte lokalpolitikere og stabile rammevilkår, har gitt oss lav ledighet, lønnsomme jobber, bosetting over hele landet og en verdensledende havbrukssektor som produserer millioner av måltider, hver dag. Nå er det derimot full brems i veksten.

I skyggen av oljenæringa ble oppdrettsnæringa startet av bønder og fiskere langs kysten tidlig på 70-tallet. Med belånte hus og oppsparte midler finansierte de smolt-leveranser i plastposer med sjøfly. I hjemmesnekrete merder forsøkte de å få laksen til å vokse og trives. Regnskapene gikk så vidt i pluss, men ønsket om å skape ei ny, usubsidiert og lønnsom kystdistriktsnæring var så sterk at arbeidet fortsatte. Utover 80-tallet var det flere som fikk øynene opp for næringen, og i statsminister Gro Harlem Brundtlands nyttårstale i 1987 ble oppdrettsnæringen trukket frem som en god vekstfaktor i mange kystdistrikt.

Siden den gang har næringen falt og reist seg flere ganger, men i dag er norsk havbruksnæring verdens største produsent av atlantisk laks. Millioner av måltider produseres hver eneste dag, og på land jobber tusenvis med å bearbeide fisken til smakfulle måltider. Havbruket har gjort fraflyttingskommuner til tilflyttingskommuner. Ungdommen blir værende i distriktet, og begravelsesbyråer vippes ned fra Gaselle-pallen kysten rundt. Optimismen er tilbake, og næringen har gått fra å kun investere i egne arbeidsplasser til å også investere i annet næringsliv langs kysten. Vinn-vinn, vil mange si.

Denne optimismen og veksten er ikke skapt av politikere alene, selv om mange i sine festtaler tar mye av æren for den. Den er skapt av arbeidsfolk som står opp om morgenen. Av gründere, småsparere, utenlandske kapitalister, fremsynte lokalpolitikere og bedriftseiere som skaper arbeidsplassene, og av ungdom som tør bli værende igjen og satse innenfor nye næringer. Nå er det derimot bom stopp. Regjeringens forslag om å tredoble skatten på havbruket, økt formuesskatt og økt totalskattetrykk har resultert i at planlagte investeringer for over 40 milliarder kroner er enten satt på hold, blitt utsatt eller kansellert innenfor havbruket. Flere arbeidsfolk er blitt permittert. Kontraktsmarkedet for norsk bearbeidet laks ligger nede for telling, og vekst til salgs har forblitt usolgt. Den subsidiefrie vekstmotoren langs kysten er skudd av.

Gjennom regjeringens foreslåtte skattemodell skal staten inndra vekstkapital fra kysten for å dekke offentlige utgifter eller begrense uttak fra oljefondet. En slik nedbygging av vekstkraft, investeringer og innovasjon på kysten vil i neste omgang også redusere skatteinntektene. Ved å skape mindre blir det også mindre å fordele. Offentlig kapital kan aldri erstatte privat kapital. Det har historien vist oss. Vi trenger sulten ungdom, dyktige arbeidsfolk og kapitalsterke miljøer også utenfor Oslo. Miljøer som gjør at ikke kysten står i kjeldressen med lua i hånda, men med vilje, stolthet og råskap bygger bygdene kysten rundt.