Hvor høy bør grunnrenteskatten være?

Regjeringen har nå foreslått en grunnrenteskatt på 35 % for havbruksnæringen. I tiden fremover vil skattesatsen prege Stortingsdebatten, for SV vil ha 48 % og kanskje vil Venstre, MDG og sågar Høyre gå med på en lavere sats.

Fra før har vi 45 % grunnrenteskatt på vannkraft og 56 % på utvinning av olje og gass på sokkelen. Men hvorfor akkurat disse satsene? Hvorfor ikke 10 % eller 90 %? Hva sier fagfolk om den rette satsen? Svaret er fint lite. I Havbruksskatteutvalget fra 2019 hevdes det at man fra et samfunnsøkonomisk ståsted bør skattlegge mest mulig av grunnrenten ettersom det er fellesskapet som eier ressursen. Utvalget ender likevel opp med å anbefale 40 %. Hvorfor? Mye taler for en lavere skatt enn 35 %.

Effektivitet og fordeling

Samfunnsøkonomer er opptatt av to forhold i økonomien når de tenker skatt: Effektivitet og fordeling. Ettersom man ikke kan dele noe uten å skape noe først skal politikk som deler helst ikke dempe skaperevnen (effektiviteten). Skatt som bare berører den delen av havbrukets avkastning som overstiger det du kan forvente å få på investeringer andre steder i næringslivet, vil «i teorien» ikke dempe investeringsviljen i denne næringen. Man får fortsatt høyere avkastning. Da påvirkes heller ikke skaperevnen i næringen.

Når Havbruksskatteutvalget ikke anbefaler 100 % skatt er det fordi det er vanskelig å finne det avkastningstallet som sikrer høyere avkastning enn i andre næringer. Settes dette tallet for lavt så risikerer man å få et kraftig fall i investeringene med en skatt på 100 %. Effektivitetstapet blir stort. Men dersom man setter en langt lavere skatteprosent (les 40 %), så gjør det ikke så mye om staten bommer litt på tallet. Slik er logikken til utvalget.

Investorer skyr usikre skatteregimer

Et sentralt poeng som utvalget gir lite omtale er investorenes frykt for at skattesatsen skal endres mye over tid. Forskningslitteraturen viser at investorer skyr usikre skatteregimer og det gir et effektivitetstap. Medisinen mot denne usikkerheten er bred og varig støtte i Stortinget. Med vårt politiske landskap trekker dette i retning av at skattesatsen bør bli noe lavere enn i dagens forslag.

I norsk skattepolitikk er man gjennomgående langt mer opptatt av rettferdig fordeling enn av effektivitet. Ikke engang Frp er uenig i at man skal «bidra etter evne og få etter behov». Rettferdig fordeling er knapt berørt av fagøkonomer i debattene rundt grunnrenteskatt. For vannkraft er det ikke så rart, for her beskatter det offentlige i stor grad seg selv. Innen olje og gass har det historisk vært staten og store utenlandske aktører som har drevet virksomhet. Her har man vært opptatt av å sette en svært høy skattesats, men samtidig passe på at den ikke støter utenlandske selskaper bort eller gir for sterke incentiver til flytting av overskudd ut av landet.

Rettferdighetssynet her i Norge

Når vi nå innfører grunnrenteskatt i havbruksnæringen med mange små og personlig eide bedrifter kommer spørsmålet om rettferdig beskatning langt nærmere oss som innbyggere, både geografisk og sosialt. Mange av de som driver havbruk i dag har en lang historie bak seg med mye slit og tapsrisiko, tydelig evne til innovasjon og sterk tilknytning til lokalsamfunnet. Forskningen viser at rettferdighetssynet her i Norge særlig preges av at innsats skal avlønnes.

Sammenlignet med andre land blir evner og flaks sett på som mindre legitime grunner til høy inntekt. Det mye omtalte årlige bunnfradraget på 70 mill. kroner sikrer at de fleste havbrukspionerene og deres etterfølgere unngår å få høy skatt på innsats og risikovilje. Det gjør nok at mange nordmenn ser på skatten som rettferdig, noe meningsmålingene også viser.

Ville ha grunnrenteskatt i 2014. Nå slakter han regjeringen

Les mer

Men både jurister og samfunnsøkonomer ser store problemer med bunnfradraget. Det gir enorme incentiver til å organisere seg inn i mindre enheter slik at langt mer inntekt blir gitt bunnfradrag. Regjeringen forsøker å hindre dette, men det går ikke i lengden. Det er all grunn til å forvente at bunnfradraget om noen år står for fall. Da vil en samlet skattesats for alle eierne i havbruk på over 80 prosent fort bli sett på som urettferdig fordeling.

Det er fristende å vise tilbake til skattereformene på 80- og 90-tallet som nettopp var drevet av befolkningens motstand mot urimelig høyt totalskattetrykk i næringslivet. En usikker fremtid for bunnfradraget trekker i retning av en lavere skattesats som treffer næringen bredere.

Mindre til lokale investeringer

Fordeling handler også om geografi. Den sterke politiske brytningen i Norge mellom by og land viser sterke preferanser for å sikre at verdier skapt lokalt ikke flyttes ut av distriktet. I regjeringens skatteforslag gis det lovnader om å sikre kystkommunene like store skatteinntekter fra havbruk som tidligere. Samtidig viser beregninger som Menon nylig har utført at eierne i havbruk plasserer over 50 prosent av sine investeringer i andre næringer, og andelen lokale investeringer er svært høy. Med en høy grunnrenteskatt blir det langt mindre penger til slike lokale investeringer. Det kompenserer ikke staten for. Dette påvirker i stor grad den geografiske fordelingen av verdiskaping og taler isolert for en lavere skattesats, særlig sett med Senterpartiets briller.

Salma-produsenten skulle bygge nytt industrianlegg til 400 millionar kroner. No kan tomta enda opp som parkeringsplass

Les mer

Det blir ikke noe rom for fordeling uten et skatteproveny. Det foreslåtte bunnfradraget gir incentiver til å splitte opp selskaper for å slippe skatt. Videre eies mange av oppdrettsselskapene av én eller noen få nærstående personer. Disse kan velge å ta ut arbeidsinntekt i stedet for kapitalinntekt. Da reduseres skatten på overskudd ut over bunnfradraget med cirka 10 prosentpoeng. Det taler isolert sett for en lavere skattesats på grunnrente.

Dette bør grunnrenta ligge på

Samfunnsøkonomer er opptatt av at samme aktivitet skal skattes likt. Å operere med ulike skattesatser på grunnrente i ulike næringer er uheldig. Dersom staten i fremtiden ønsker å utvide skatten til andre næringer som høster grunnrente, så bør man ha en felles skattesats som egner seg. Næringene har ulikt potensial for omgåelse av høy overskuddsskatt, gjennom å flytte inntekt til andre deler av verdikjeden, ut av landet eller over til arbeidsinntekt. Isolert sett taler dette for å operere med en moderat skattesats på grunnrente.

Så hva er da riktig skattesats? Det er ikke mulig å gi et klart og entydig svar på dette, men gjennomgangen over trekker i retning av at grunnrenteskatten bør ligge nærmere 25 % enn 35 %.

Saksopplysning: Menon Economics har nylig utredet konsekvenser av skatt og avgifter i havbruksnæringen for en rekke interesseorganisasjoner, oppdrettsselskaper og offentlige etater. Dette innlegget er skrevet på eget initiativ.