Skrevet av Bård Misund, professor ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger og forsker i Norce.
I en rekke innlegg skriver Arbeiderpartiets Reidar Staalesen og Frode Jacobsen om effektene av Regjeringens særskatteforslag på verdiskaping i havbruk. Dessverre er argumentene basert på feil bruk av bedrifts- og samfunnsøkonomisk teori, og innleggene fremstår mer villedende enn opplysende.
Skatter er viktige redskaper i et samfunn for å kunne finansiere vår felles velferd. Men hvordan bør en innrette skatter på best mulig måte med minst mulige kostnader for samfunnet? Sentralt i design av et godt skattesystem er hensynene til fordeling og effektivitet, som jeg utdyper i en nylig kronikk i Fiskeribladet.
For å kunne si noe om Regjeringens lakseskatteforslag er bra for næringen og verdiskapingen er det et minstekrav at skattens bedrifts- og samfunnsøkonomiske konsekvenser utredes grundig. I mandatet til NOU 2022:20 står det i retningslinjene til utredningsinstruksen at en skal « … vurdere økonomiske og administrative virkninger av forslagene. Utredningen skal analysere hvordan endringer i skattesystemet påvirker økonomiske beslutninger og dermed ressursbruk, arbeidstilbud, skatteinntekter og fordeling både på kort og lang sikt. Utvalget skal herunder vurdere hvordan endringene påvirker verdiskaping og vekst.»
Slike konsekvensvurderinger er ikke gjort, hverken i NOU 2019:18, 2022:20 eller i Prop. 78 LS (2022-2023). Vi har derfor lite kunnskap i dag om hvilke økonomiske konsekvenser «lakseskatten» har på sikt, utover at det kan gi 3–4 milliarder kroner i skatteproveny som deles mellom stat og kommunesektor.
Flere bekymringer er reist
Politikere har en krevende jobb og må balansere ulike hensyn, blant annet å få statsbudsjettet til å gå opp. Men det er rimelig åpenbart at beslutningen om å hasteinnføre en grunnrenteskatt i havbruk handler for det meste om hente inn skatteproveny til fellesskapet (fordeling), og lite om verdiskaping (effektivitet). Eksempelvis er det reist bekymringer om mulige:
1. Negative effekter av utelatelsen av offshore havbruk fra «lakseskatten» på insentivene til å investere i teknologi for å utnytte nye oppdrettsarealer.
2. Negative effekter som skyldes bunnfradragets sterke økonomiske insentiver tilendring av selskapsstrukturer.
3. Negative effekter andre former for skattetilpasning som innføringen av en egen skattesone gir. Kombinasjonen av 35%-poeng høyere skatt i en isolert del av verdikjeden kombinert med høy grad av vertikal integrasjon og heterogene innsatsfaktorer kan gi betydelige internprisingsutfordringer.
4. Negative effekter på investeringsinsentivene til prosjekter i utviklingstillatelsesordningen.
5. Negative effekter som skyldes forskjellig skattemessig behandling av positiv og negativ grunnrenteinntekt. Dette kan skape skattemessige inngangsbarrierer for selskaper som ønsker å investere i ny oppdrettsteknologi
6. Negative effekter på investorenes syn på fremtidige skatteendringer i havbruk (politisk risiko). Brå endringer i skatteregimer kan endre investorenes vurdering av politisk risiko, avkastningskrav og dermed investeringsinsentivene.
7. Negative effekter på investorers syn på fremtidige skatteendringer i andre næringer, med marine arter og tarehøsting som noen eksempler.
8. Negative effekter på selskapenes insentiver til å holde lusepresset nede i produksjonsområdene. «Vekstgulroten» som trafikklyssystemet gir undergraves av at bunnfradraget. Sistnevnte gjør at verdien av MTB vil variere sterkt med selskapsstørrelse. Som igjen reduserer de mellomstore og største oppdrettsselskapenes betalingsvillighet i MTB-auksjoner da markedsprisen av MTB vil nå bestemmes av de minste selskapene.
Dette er effekter som kan redusere investeringsinsentiver i næringen og på den måten redusere verdiskapingen. Forfatterne mener at «lakseskatten» vil gi investeringssubsidier for lukkede anlegg, og dermed motivere økte investeringer i denne teknologien. Dette er en myte, som jeg har tilbakevist tidligere. Nåverdien av investeringer i lukkede anlegg vil bli lavere med økt skattesats. Dette er udiskutabelt. «Lakseskattens» utforming skaper ingen investeringsinsentiver for lukkede anlegg, heller tvert imot (se bl.a. punkt 5 over). Hvis forfatterne ønsker en vridning i retning økte investeringer i lukkede anlegg bør de vurdere andre alternativer, f.eks. konverteringsordninger eller andre mekanismer for å stimulere investeringer og gjøre de mer bedriftsøkonomisk lønnsomme. Dette kan forsvares hvis det er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Ryddejobb
Det er vanskelig å se at «lakseskatten» skal bidra til å øke verdiskapingen i havbruk. Det vel heller ikke det som er intensjonen bak skatteforslaget. Regjeringen har derfor en stor ryddejobb foran seg, for å gjenopprette forutsigbarheten for arbeidsplasser og kapital i verdikjeden for havbruk, og dermed legge grunnen for økt fremtidig verdiskaping.
For ordens skyld: Misund er involvert i forskningsprosjekter finansiert av Norges forskningsråd og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering. Han utfører tidvis utredningsoppdrag for havbruksnæringen.
