Det er ikke uten grunn at det er satt ned et utvalg som skal se på hvordan tillatelsessystemet for akvakultur bør innrettes for fremtiden. Dagens tillatelsessystem er fragmentert og komplekst, og legger ikke i tilstrekkelig grad til rette for bærekraftig utvikling. Det ville heller ikke miljøteknologiordningen gjort slik den opprinnelig ble fremlagt. Men er det riktig å sette ordninger som kan sikre innovasjonstakten på hold i påvente av lange prosesser og større utvalgsarbeid?

INNLEGG:

Skrevet av Lisa Marie Opdahl, partner i BAHR, og Senad Saric, advokat i BAHR.

Det endelige svaret på om det var et fornuftig grep å sende miljøteknologiordningen videre til Havbruksutvalget vil avhenge av flere ting; blant annet hva utvalget ender opp med å foreslå og om utvalget leverer sin utredning uten ytterligere utsettelser. Det viktigste for aktørene er en tillatelsesordning som treffer godt, men tidsaspektet er også av stor betydning. Flere aktører jobber med å utvikle teknologiske løsninger som kan bidra til å løse utfordringer knyttet til lakselus og andre utslipp fra tradisjonelle oppdrettsanlegg, men de har manglet tilstrekkelige incentiver og et treffende regelverk for å kunne å iverksette slike prosjekter i stor skala.

Lisa Marie Opdahl er partner i BAHR. Foto: BAHR

Uforutsigbarhet bremser innovasjon

I seg selv er uforutsigbarhet og opplevd økt politisk risiko en effektiv stopper for investeringer i ny teknologi, blant annet fordi det er krevende å hente kapital med så vaklende rammer som det næringen for tiden er prisgitt. Derfor er det fullt forståelig at havbruksnæringen også mottar beskjeden om utsettelse av miljøteknologiordningen med skuffelse – det har gått over ett og et halvt år siden forslaget ble lagt frem, og flere ganger har det blitt kommunisert fra Nærings- og fiskeridepartementet at ordningen er «rett rundt hjørnet».

Til slutt ble det tilsynelatende for vanskelig for departementet å presentere en løsning som i tilstrekkelig grad stimulerer til utvikling av miljøvennlig havbruksteknologi, og sikkert litt for fristende å la Havbruksutvalget se på en slik løsning i kontekst av sitt vide mandat. Dette kunne man likevel ha innsett og kommunisert for lenge siden, fremfor å komme med misvisende uttalelser. For øvrig kan vi ikke se at det hadde vært nødvendig med et tilleggsmandat for at Havbruksutvalget skal vurdere en tillatelsesordning som nettopp ivaretar hensynet til bærekraftig utvikling og vekst – er ikke dette i kjernen av det utvalget allerede ser på? Og hvorfor binde utvalget til å se på en miljøteknologiordning innenfor rammene av trafikklyssystemet – utvalget må vel stå fritt til å vurdere om trafikklyssystemet i seg selv er et egnet verktøy for å regulere vekst i næringen?

Senad Saric er advokat i BAHR. Foto: BAHR

Hvorfor er miljøteknologitillatelser så viktig?

I prinsippet kan en ordning med miljøteknologitillatelser være nøkkelen til å «redde» oppdretterne i røde produksjonsområder fra nedjusteringene som finner sted etter trafikklyssystemet, samt gi oppdrettere i gule og grønne produksjonsområder rom for å øke produksjonen raskere.

Noe av problemet med det opprinnelige forslaget til miljøteknologiordning, som ble sendt på høring høsten 2021, er at ordningen ikke i tilstrekkelig grad vil løse dagens miljøutfordringer eller bidra til vekst av særlig betydning:

  • For det første fordi det kun var snakk om nye tillatelser som kom i tillegg til allerede tildelte, og det manglet incentiver til å ta i bruk ny produksjonsteknologi med allerede tildelte tillatelser.
  • For det andre gjaldt forslaget kun tildeling av tillatelser tilsvarende opptil 15 000 MTB, som ville gitt en marginal økning på det totale produksjonsvolumet i næringen.

Selv om forslaget ikke traff spikeren på hodet, åpnet det for gode diskusjoner rundt hvordan man kunne bygge ut ideene i forslaget slik at ordningen mer effektivt kan løse eksisterende utfordringer i enkelte kystnære områder. Flere har tatt til orde for en konverteringsordning hvor ordinære tillatelser kan konverteres til flere miljøteknologitillatelser. Tanken er at man skal få oppdrettere til å velge produksjon med strengere miljømessige driftskrav (som i tur leder til at produksjonen har en mindre påvirkning på miljøet, inkludert villaks), samtidig som oppdretterne får økt sitt produksjonsvolum. Med andre ord en vinn-vinn-situasjon.

For å sikre vekst i oppdrettsnæringen bør vi i Norge satse på å øke produksjon på bærekraftig vis både i «nye» områder og kystnært. Nøkkelen til å lykkes med å øke produksjonen i kystnære områder kan ligge nettopp i en miljøteknologiordning med tilstrekkelig avsatt volum og hvor det på basis av gode nok incentiver bygges bro mellom tradisjonell produksjonsteknologi og det vi kan kalle miljøteknologi. En slik utvikling kan vi ikke vente med.

Miljøteknologiordningen slik den ble foreslått opprinnelig ville nok ikke være tilstrekkelig virkningsfull til at den hadde vært verdt å innføre, men det er ingen god løsning å utsette innføringen av en forbedret utgave av den heller. Både tillatelsesordning og skatteregime må innrettes slik at bærekraftig utvikling i næringen kan skje uten ytterligere forsinkelse.