Skrevet av Bjørn Gillund, veterinær i oppdrettsnæringa.
Hva er årsak til at jeg, og kanskje du, fokuserer på uenighet og det som skiller oss, fremfor felles oppfatning og enighet i debattene om havbruksnæringa? Hvorfor, kloke som vi er, søker vi den svarte eller kvite siden? I gråsona finner vi sammenfallet mellom min egen og motpartens overbevisning. I beltet mellom det svarte og det hvite ligger alternative løsninger på dagens problem; de nye perspektivene.
I gråsona skapes ikke vinnere og tapere, men felles forståelse. En kilde til mer varig tilfredshet enn seier på den svarte eller hvite siden. I alle tilfeller med komplekse miljø- og samfunnsproblem er vi avhengige av å forstå andre for å løse en sak eller uenighet.
Vi velger ofte kilder og fellesskap som reflekterer vår egen overbevisning. Vi ekskluderer andre som har interesse av saken, som kan bringe inn ny og viktig kunnskap. Vi skal jo vinne frem – og vi skal finne en løsning raskt!
Vi er ikke nysgjerrig på andres mening, «gråsona», og søker heller mer bekreftelse på vår egen overbevisning. Vi vil ha svaret, og ikke nyansene.
Alle finner sin legitimitet
Innen havbruk er vi mange som går frem på denne måten. Motstandere finner legitimitet i en overbevisning om at de kjemper de svakes kamp (eks.: miljøet, villaksen eller rekefiskeren) mot ei sterk næring, og får kritikk for at de bygger sin sak, uten hensyn til annen kunnskap enn den de forfekter. Aktører i havbruket finner sin legitimitet i at næringa er så viktig for landet, og får kritikk for at de drifter uten hensyn til miljø eller dyrevelferd.
Det er liten vilje til dialog eller å finne løsning i «gråsona». Begge partene forfekter sine meninger, og slår hverandre i hodet med respektive begrep som «føre var» og «næringsutvikling». Begge bruker mye ressurser for å vinne frem, uten at vi løser de reelle problemstillingene. Det gagner hverken samfunn, miljø eller næringa på lang sikt.
La meg ta to eksempel: Det første gjelder bruk av temperert vann i behandling av lakselus. Denne metoden ble godkjent av Mattilsynet, og brukes som et verktøy i kampen mot parasitten. Forskere mener nå at laksen opplever smerte ved denne behandlingen. Mattilsynet har fulgt opp og vil forby metoden innen kort tid.
Oppdrettsselskapene vil ikke være dyreplager, men er samtidig rådvill da de har krav på seg til å holde lusenivået under 0,5 hunnlus per fisk. På den ene siden har vi forskeren og forvaltningsorganet som mener termisk avlusning truer dyrevelferden. På den andre står oppdretteren og forsvarer metoden, og vil ha ny forskning. Det går med mye ressurser. Begge sider forsvarer sine interesser uten å nærme seg den egentlige kjernen. Som trolig finnes en plass i, ja nettopp, gråsona: Er metoden som brukes dyrevelferdsmessig akseptabel? Hvis ikke, hva er alternativene? Kan metoden videreutvikles til å bli akseptabel? Eller må den stanses? Kan forskerne, forvalterne og næringa i felleskap finne det ut?
Kommune i villrede
Det andre eksempelet er en rapport om tåleevnen til en fjord. Det var en kommune som etter påtrykk fra Fylkesmannen bad et forskningsorgan om å lage en rapport om bæreevnen for oppdrett i fjorden. En villaksforsker takket ja til oppdraget og begynte å skrive. Ikke om fjordens bæreevne, men om mulig skadevirkning av oppdrettslaks på villaks og sjørøye. Forskeren skrev at fjorden hadde nådd si tåleevne, og at det var kun lukkede merder som kunne gi vekst i næringa. Han grunngav dette med andre rapporter, og hentet inn ulike referanser som underbygget fare for villfisken i fjorden med åpne merder.
Rapporten ble raskt offentliggjort, slik forskningsorganisasjoner ofte gjør. Det hefter stor usikkerhet med mange av påstandene. Og lukket teknologi er ikke uten sine problemer, men for kommunen blir det nå vanskelig å gå utenom denne rapporten. Miljøengasjerte og forvaltere kritisk til oppdrett kommer til å bruke dokumentet som bekreftelse på sin egen overbevisning. Næringa kommer til å si imot for å forsvare sin virksomhet i fjorden. Partene vil forfekte meningene sine, istedenfor å se etter nyansene og mulighetene hos hverandre i gråsona. Tilbake sitter kommunen, som bestilte rapporten, redd for at dette vil kunne være starten på slutten for satsinga på oppdrett som de sårt trenger.
Rettssikkerhet og demokrati blir satt på prøve
Det finnes mange liknende eksempler, også i andre sammenhenger enn oppdrett. Fremgangsmåten nyttes både åpent og skjult, bevisst og ubevisst. Fordelen med åpne og bevisste fremgangsmåter gjør at en eventuell «motstander» er klar over dette, og har mulighet til å mobilisere tilsvarende. I mange sammenhenger er det sunt med en slik friksjon for å bevege samfunn og utvikle oss videre.
Den skjulte og mer kompliserte varianten, er når en ubevisst eller bevisst skjult går inn i en prosess på denne måten. Det har etablert seg en kultur der man uten hensyn til samfunnsoppgaven man er satt til, starter med egen overbevisning og arbeider videre med å bygge oppunder denne. Slike kulturer kan etablere seg i alle organisasjoner; både offentlige og private. Det er spesielt alvorlig hvis slikt får etablere seg i organisasjoner som arbeider på vegne av felleskapet. Organisasjoner som forvalter rammeverk for samfunnsutvikling enten i form av regelverk, forskning eller ivaretakelse av felleskapet sine midler. I slike tilfeller, der enkeltpersoner får drive «privatpraksis» i organisasjoner og bryte med forvaltningsrettslige eller forskningsetiske prinsipp, blir rettssikkerhet og demokrati satt på prøve. Og det kan gjøre stor skade.
Dyrebar tid går vekk i spillet
Det er ikke naivt å tro på at partene i havbruket sammen kan finne felles løsning i «gråsona». Å fortsatt dyrke den svarte eller kvite siden bidrar til meningsløs ressursbruk. I vårt postfaktuelle samfunn blir vi drevet inn i polariserte debatter. Alle som vil bli hørt må spisse budskap og plassere seg ytterst på flankene. I dette spillet går det vekk dyrebar tid og ressurser for å vinne over en motstander.
Sannheten er at for å finne helhetlige løsninger, må vi se på hverandre som medspillere, på tross av ulike perspektiv. Jeg ønsker meg et utvidet felleskap med miljøengasjerte oppdrettere, oppdrettskritiske forskere og forvaltere. Det er gjennom samhandling og dynamikk i «gråsona» vi kan utvikle de store fremskritta for menneske, miljø og næring i kystsonen.
