Skrevet av Finn H. Eriksen i Fishmail Norway AS.
I den seneste tiden har saken nærmest ført til en avisfeide mellom professor Steinar Holden og Lier-Hansen, Ystmark fra sjømatnæringen i DN. Saken har sin opprinnelse i NOU 2019:18 om skattlegging av havbruksvirksomhet.
Les også:
Mange fallgruver
Professor Steinar Holden kom inn på saken i sin kronikk 13. august i Dagens Næringsliv der han anser grunnrenteskatt som relevant ekstraskatt for havbruksnæringen; til fordel for statskassen.
Holden avslutter sin kronikk med at det må gjøres inngrep i havbruksnæringens avkastning som de seneste år har hatt meget god inntjening regnet i kroner. Dette skyldes som kjent ikke minst svak kronekurs og utfordringer med mindre produksjon av laks i et sugende marked. Disse utfordringene og eksterne forhold har derfor ført til ekstraordinær inntekt.
På den annen side ligger det mange fallgruver i markedet med flere utradisjonelle konkurrenter, blant annet Russland og land i Østen der markedet har vært stort.
Russland er helt ute som direktekunde selv om en del kommer inn som transittvare. Kina har heller ikke utviklet seg i den grad som ønskelig etter statskompromisset, faktisk mindre delkvantum i 2020 enn i 2019.
Les også:
Risikomarked
Et annet risikomarked er USA. Havbruksnæringen hadde en stygg erfaring derfra på 1990-tallet som varte i nærmere 15 år med høy straffetoll og minimal eksport som resulterte i store usolgte lagre og følgende konkurser.
Likeså har EU tidvis vært utfordrende også med straffetoll. Dette viser stor risiko i havbruk og samtidig perioder med høye priser som avgjort ikke vedvarer. Havbruksnæringen er dessverre ikke vaksinert mot slike markedsendringer. Dette har sosial-/samfunnsøkonomene dessverre ikke helt fått med seg.
De fokuserer, som i NOU-en, på at ekstraordinære inntekter må staten effektivt inndra med høye skatter i den teoretiske tro at næringens nåværende høye inntekter er faste og vedvarende.
Ikke relevant
En annen faktor som NOU-en tar opp er en ikke-relevant sammenligning med vannkraftindustrien. Etter mitt skjønn, og likeså hos en rekke andre, er dette en nærmest håpløs sammenligning i grunnrentetenkning.
Det samfunnsøkonomene tenker er at begge typer industri er immobile, altså at de ikke kan flyttes og at det forbrukes naturressurser. For kraftverkene er dette en realitet samtidig som denne industrien er nærmest irreversibel i forhold til endringer i naturen.
Havbruket er avgjort mobilt. Det kan med letthet flyttes til annet sted og landanlegg kan brukes til annen aktivitet uten å skade naturen. Altså er begrepet grunnrenteskatt ikke relevant uttrykk i denne konteksten. En viktig faktor er således at havbruksnæringen ikke forbruker naturressurser. Det må følgelig ikke blandes ressursforbruk og negativ miljøpåvirkning. En slik påvirkning kan og må ryddes opp fysisk, også av havbruksnæringen.
Betalte innsatsvarer
Denne næringen benytter en varig ressurs, hav-/fjordvannet optimalt for å foredle innsatsfaktoren smolt til et verdifullt produkt, nemlig laks og ørret. Flertallet i utvalget peker på petroleum- og vannkraftindustrien og suksessen der med grunnrenteskatt.
De unngår å se den viktigste faktoren som ikke er omtalt i NOU-en, nemlig at i de nevnte råvareindustrier finnes ikke innsatsvarer for å få ut en naturressurs. Havbruksnæringen er helt avhengig av innkjøpte og betalte innsatsvarer for å få ut et salgbart, men konkurranseutsatt produkt, og videreutvikling og investering i bedre bruk av slike varer.
Å betrakte havbruk som ressursbrukende naturinngrep faller på sin egen urimelighet. På den annen side er det rimelig at lokalsamfunnet, altså vertskommunen, skal få del i næringsinntekten da de flyttbare merdene dog opptar et fysisk rom i kommunens areal der innbyggerne ikke direkte har tilgang.
For dette må kommunen ha en kompensasjon for bruken som lokalsamfunnet har fordel av, også for næringen selv. En økonomisk sterk kommune er til fordel for alle.
Urettferdig og urimelig
Den av regjeringen bestemte produksjonsavgift til kommune og fylke er både foreslått og akseptert av næringen. Grunnrenteskatt til staten vil jeg hevde både er urettferdig og urimelig overfor kommune og fylke i forhold til havbruksnæringen.
Høringssvarene til dette skatteutvalget var rimelig klare i sine svar. Det er sjelden at høringsrunder har 130 svar fra alle impliserte parter. Det fremkom at hele 78,5 prosent uttrykte en klar motstand mot grunnrenteskatt, mens 6,9 prosent var avgjort for, mens 14,6 prosent var nøytrale i sin oppfatning. Et par av de direkte impliserte aktørene ga et overbevisende argument for sin motstand på godt objektivt grunnlag.
Resultatet ble en produksjonsavgift på 40 øre per produsert kilo laks og ørret til deling mellom kommune og fylke. På den annen side vil regjeringen angripe Havbruksfondet og kreve at staten får en betydelig større andel av dette enn tidligere.
Også landfast produksjon
På den måten har regjeringen unngått å bruke grunnrentebegrepet, men har altså kompromisset til alle sider. Denne nyordningen fører til at kommunene får en mer avklart og oversiktlig inntekt, ikke nødvendigvis mer enn tidligere, men et incentiv til at havbrukskommunene legger til rette for større produksjon som er politisk er ønskelig.
Da navnet på avgiften blir satt til produksjonsavgift, er det sannsynlig at avgiften også vil gjelde for landfast produksjon. Med navnet arealavgift kunne dette like sannsynlig bare gjelde for merdeproduksjon. Altså nok et kompromiss.
Vi skal ikke glemme at staten allerede får over 20 milliarder skatt- og avgiftskroner årlig fra denne næringen.
Sentralistisk tendens
En hale på NOU 2019 -18 var spørsmålet om skjev skattlegging. Flertallet mente at:» … markeds- og forskningsavgiften virker også som en bruttoskatt, og dette flertallet mener at den også bør fjernes. Avvikling av avgiften i seg selv gir ikke provenyvirkning ettersom den er holdt utenfor statsbudsjettet.»(sic!) (pkt10.8.1). Videre sies: «Markeds- og forskningsavgiften har … egenskaper som en sektoravgift. Sektoravgifter innebærer en ekstra skattebelastning for en særskilt næring eller gruppe, og enkelte virksomheter som betaler avgiften, vil kun i begrenset grad nyte godt av tjenestene avgiften skal finansiere. Det bør derfor utvises tilbakeholdenhet med bruk av denne finansieringsformen.» (pkt. 10.8.3)
Dette viser uttrykk for en sentralistisk tendens hos utvalgsmedlemmene og liten kunnskap om fiskerinæringens virksomhet. Mindretallet sa heldigvis at dette måtte evalueres på selvstendig grunnlag. Flere av de store aktørene kunne sikkert tenke seg frafall av denne avgiften, men en statsavgift er den avgjort ikke.
Tolletaten behandler heller ikke denne avgiften etter lov og forskrift. I forskriften om fiskeeksport står at avgiften skal belastes FOB-prisen. Tollvesenet aksepterer, av egen erfaring, bare CIF eller DDP-verdien som avgiftsgrunnlag. En eksportmengde på over 2,6 mill. tonn fisk med eksportverdi over 107 mdr i 2019 til hele verden vil markedsavgift på transporten trolig utgjøre flere millioner kroner som feilbelastes næringen.
Denne summen vil kunne bidra til å betale mye av produksjonsavgiften for havbruksnæringen og ikke til fondsavsetning i Sjømatrådet som heller ikke bør være statseid.
Les også:
