Det nylige møtet mellom oppdrettsindustrien og fiskeriministeren om problemet med stadig rømming av oppdrettslaks, munnet ut i en «rørende enighet» om at noe må gjøres. Dette er ikke noe nytt. Oppdretternes organisasjoner har lovet at noe skulle skje siden Sjømat Norge kom med sin 0-visjon for ni år siden.
Fint lite har derimot skjedd, selv om løsningen på problemet har vært hyllevare de siste 30 årene. Men, istedenfor å satse på gammel og velprøvd teknologi som CWT (Coded Wire Tag) i snuten på fisken, har oppdretterne valgt å gå for en kombinasjon av genetikk og elementanalyse.
Sporbarhet er sikkert spennende for de som skal jobbe med det. Det er fascinerende at man gjennom å kartlegge mineralsammensetningen i lakseskjellene kan spore fisken tilbake til oppvekststedet. Men, prosjektet har ikke tatt helt av. Fortsatt er bare 50% av oppdretterne med på å gi informasjon om sin laks til en felles database. Dette ble også nevnt av oppdretterne som et problem i møtet med fiskeriministeren.
Neppe noe stort økonomisk problem
Oppdretterne var i møtet også mest opptatt av at rømming kostet omdømme og penger. Ingen nevnte påvirkning på villaks med ett ord. Det er tragisk. I dag er kun én tredel av undersøkte bestander uten påviselig genetisk endring fra oppdrettslaks. Og siste analyse av villaksbestandene i 2019, viste at 10 av 13 bestander hadde blitt mer påvirket enn de var tidligere. Det går altså feil vei.
Det ble ikke nevnt noen summer når oppdretterne snakket om tap, men med rømming på under én promille av fisken, er det neppe noe stort økonomisk problem for en bransje som har opp mot 20% gjennomsnittlig svinn i produksjonen.
Da gjenstår omdømme. Rømt fisk dukker til stadighet opp i våre lakseelver. I høst har det igjen vært mange tilfeller der man ikke vet hvor kommer fra. I Kvina, Sira og Sokndalselva på Sørlandet, har elveforvalterne opplevd en invasjon av oppdrettslaks.
Med dagens løsning, krever Fiskeridirektoratet skjellprøver fra 50 rømte oppdrettslaks for å sette i gang sporing. Deretter må direktoratet innhente referanseprøver fra aktuelle anlegg – og hvilke er egentlig det? Først deretter kan direktoratet sammenligne. Forhåpentlig vis finner de så ut hva som har skjedd, etter en tre, fire måneder.
Dette er en enormt ressurskrevende løsning, som forutsetter at elveforvalterne og engasjerte sportsfiskere jobber gratis på dugnad for å redde laksen i elva si fra oppdrettslaksens påvirkning.
Og det pekes på statistikken. Rømningstallet går ned, hevdes det. Til det er det å si at ikke engang Fiskeridirektoratet tror på de tallene oppdretterne selv melder inn. I forbindelse med rømningen fra havmerda til Salmar ble det talt opp flere fisk da man slaktet ut, enn det antall oppdretterne hadde oppgitt ved utsett. Dermed ble gjenfangsten på 39 fisk stående som det antallet som rømte.
Et annet poeng med statistikken
I rømmingsbunnåret 2017, hvor det bare var meldt 17 217 rømte laks, viste data fra det nasjonale overvåkingsprogrammet at OURO måtte fiske ut rømt oppdrettslaks i 63 elver i 2018. Dette er det høyeste antall elver OURO har måttet organisere utfisking i noensinne. For de uinnvidde, så er systemet lagt opp slik at OURO organiserer utfiskingen i 2018 basert på overvåkingstallene fra 2017. Litt pussig ettersom fisken som ble oppdaget i 2017 da allerede har gytt og gjort skaden. Den fisken man tar ut i 2018 stammer fra nye rømminger.
Det året det var meldt færrest rømminger på lang tid (2017), stod det altså mer oppdrettsfisk i elvene enn tidligere. I dataverden er det noe som heter «søppel inn = søppel ut». Du får ikke bedre analyser enn det grunnlaget du putter inn i modellen gir deg mulighet til å hente ut. Rømningsstatistikken lider under SISU og gir ikke noe bilde på hvor ille det står til. Fasit ligger i den genetiske overvåkingen, og den viser at det går feil vei.
Norge har et ansvar
I september lanserte FNs naturpanel en rapport som sier at tapet av naturmangfold er en like stor trussel mot verden som klimaendringene. I en helt fersk kunngjøring erklærer verdenslederne naturkrise, og 64 land, deriblant Norge, forplikter seg til å reversere tapet av biomangfold innen 2030.
Norske villaksbestander utgjør en stor andel av alle verdens bestander av atlanterhavslaks, og dermed også en stor andel av den genetiske variasjonen innenfor arten. Norge har et spesielt ansvar for denne arten. Da må rømminger opphøre.
Erna har signert og Norge forplikter seg dermed til å reversere tap av biomangfold. Merking og sporing er en god start og oppskriften finnes. Fettfinneklipping vil gjøre det enkelt og 100% sikkert å skille oppdrettslaks fra villaks med bare et øyekast. I tillegg vil et snutemerke med CWT gi fisken en unik ID. Dermed kan rømt oppdrettslaks som fanges skilles fra villaks og spores tilbake til rett eier – akkurat slik som oppdrettsindustrien selv ønsker at det det skal være. Hurtig og effektivt til en totalkostnad av 50 øre per femkilos laks.
:Robert Eriksson fra Sjømatbedriftene lurte i møtet med fiskeriministeren på hva regjeringen kunne gjøre i arbeidet for å bekjempe rømming? Her er svaret: Akvakulturloven gir fiskeridepartementet fullmakt til å innføre krav om merking av individer. Det er bare for Odd Emil Ingebrigtsen å benytte loven.
Og for å komme tilbake til omdømmet som oppdretterne var bekymret for i møtet. Omdømmeekspert Øyvind Kråkås har fasiten i fredagsintervjuet med Intrafish; «Det viktigste er å oppføre seg bra – man må gjøre seg fortjent til et godt omdømme».
Bare å CWT-merke fisken og klippe fettfinnen, da.
