Skrevet av daglig leder for Marquart Nielsen Solution AS, Christoffer M. Nielsen.
Etter torsdagens møte i regi av Veterinærinstituttet i Harstad – Infeksiøs lakseanemi (ILA) – status i Norge så langt i 2020, kan det ikke utelukkes at en dom fra Høyesterett tilbake i 1992, furunkulosedommen, har hatt avgjørende innvirkning på ILA-forvaltningen frem til i dag. Dommen er bestemmende for dagens forvaltningspraksis på mange felt, men nok særlig med hensyn til utbrudd av fiskesykdommer.
I furunkulosedommen ble Fiskeri- og kystdepartementet dømt for å ha forsømt tilsyn- og kontrollplikten i forbindelse med import av smolt fra Skottland. Smolten var smittet med furunkulose, hvilket førte til svære tap for importøren og andre oppdretter.
Retten kom frem til at det var forsvarlig av departementet å gi importlisens til importøren, men det var uforsvarlig at departementet ikke hadde fulgt opp, at blant annet kontroll av lisensvilkår, karantene, smitteprøver, etc. ble etterlevd.
Når lisensen var gitt, var det grunn til å stille strenge krav til oppfølgning og kontroll fra departementets side, bakgrunnen til dette er det store skadepotensialet som furunkulosesmitten representerte.
Spiller seg selv sjakkmatt
Dommen fra Høyesterett sier, at departementets rolle i sakskomplekset ikke var å yte service eller bistand, men at departementets rolle var myndighetsutøvelse i form av tilsyn og kontroll og derfor underlagt en streng aktsomhetsnorm.
Kort sagt så hadde staten forsømt sin plikt i forbindelse med forvaltning, aktsomhetskravet var sterkt og departementet ble derfor gjort erstatningsansvarlig.
I ILA-komplekset vil en tillatelse til å la smittet, men klinisk friske fisk til å nå markedsstørrelse før slakting, jf. fiskehelsedirektivet artikkel 38(2), være parallell med importlisensen i furunkulosedommen fra 1992. I fiskehelsedirektivet er det en klar åpning for at smittet, men kliniske friske fisk kan vokse frem til markedsstørrelse før slakting.
Men av frykt for en ny furunkulosedom, legger departementet til grunn en forvaltningspraksis som på generell basis ikke tillater smittet, men klinisk friske fisk til å nå markedsstørrelse før slakting. Med en forvaltningspraksis som på generell basis tillater smittet, men klinisk friske fisk til å nå markedsstørrelse før slakting, vil departementet, som følge av de påpekninger som kom i KPMG rapporten og som er påpekt av ESA-rapporten fra overtilsynet i mai 2019 og ikke minst mangel robusthet hos Mattilsynet, automatisk spille seg selv sjakkmatt ved nesten ethvert smitteutbrudd.
Gamle risikovurderinger
Motspillerne vil nemlig ikke være oppdrettere som har fått konstatert ILA, men de oppdrettere som er fri for ILA smitte, og som vil kunne gjøre staten, ved NFD, erstatningsansvarlige ved eventuell smittesmittespredning.
Departementets vurdering av furunkulosedommen er, at selv om alt det formelle fra statens side ville være på plass og en risikovurdering av den aktuelle situasjon ville tillate kliniske friske fisk å vokse opp til normal slaktevekt, vil staten løpe en risiko og kan bli erstatningsansvarlig, hvis ikke det formelle også er realiteten, altså at uaktsom feil begås fra Mattilsynets side. Den risiko er staten ikke villig til å løpe
Det kan derfor ikke utelukkes at dagens forvaltningspraksis i realiteten er tuftet på furunkulosedommen for å beskytte staten mot krav og ikke på kunnskap for å hindre spredning av ILA, selv om det formelt hevdes at forvaltningspraksis er basert på en risikovurdering som er i tråd med utviklingen av kunnskap og er til for å bekjempe ILA.
Etter å ha vært tilhører på ILA seminaret i dag, vil det være feil å påstå at dagens forvaltning av ILA-utbrudd, er kunnskapsbasert. Patogen AS viser til et skift i årsaken til og hvordan et utbrudd utarter seg frem til 2005 og fra 2015 og frem. Risikovurderingen som Mattilsynet baserer sin forvaltningspraksis på er 13 år gammel og baseres på data som er fra 1984 og frem til 2005. En forvaltningspraksis kan ikke hevdes å være kunnskapsbasert vis den baseres seg på en risikovurdering som er 13 år gammel og data som er mellom 15 og 36 år gamle. Mattilsynets representant fra hovedkontoret ga indirekte uttrykk for at dette ikke var uproblematisk.
Hvorfor en ny risikovurdering ikke bestilt, er det fordi det kan komme til å gjøre det uproblematisk ut fra smittefaglig vurdering å legge artikkel 38(2) til grunn for forvaltningen av ILA-utbrudd og dermed gjøre staten erstatningsansvarlig ved utbrudd?
Næringen forholder seg til oppdatert kompetanse, staten til utdatert.
