Innlegg

Skrevet av Lene-Catrin Ervik og Barbo Klaklegg i fiskehelseselsakpet Åkerblå AS, og Jørund Larsen og Merete Gisvold Sandberg i rådgivnings- og revisjonsselskapet BDO AS.

Innlegget er en reaksjon på Veterniærinstituttets uro rundt fiskehelsen i norsk oppdrett.

Veterinærinstiuttet frykter at norsk lakseproduksjon kan stå ved et vippepunkt når det gjelder fiskehelse, og peker på økning i antall tilfeller av både pasteurellose og ILA.

Pasteurellose er en relativt ny utfordring i norsk laksenæring. Sykdommen sprer seg, og står i fare for å etablere seg i stadig nye områder samtidig som en vaksine ikke er tilgjengelig. ILA er en kjent problemstilling. Det er en sykdom som i utgangspunktet er enkel å bekjempe fordi den er mindre smittsom enn en del andre sykdommer – men det er ikke full enighet i næringa om hvordan sykdommen bør håndteres.

Det er pekt på at kunnskapsgrunnlaget spriker. Samtidig påpeker resultatene fra en nylig lansert prosjektrapport at næringa mangler helt grunnleggende biosikkerhetsprinsipper - det er for stor grad av kontakt mellom anlegg i sjø i dag.

Hva er de underliggende utfordringene til at slike sykdommer sprer seg?

En av de største utfordringene for norsk laksenæring, og som kan ligge til hinder for å realisere vekstambisjonene, er struktur og områdeorganisering. Det er meget stor variasjon mellom geografiske områder når det kommer til lokalitetsbruk, områdeorganisering og biosikkerhetspraksis i sjø.

Det er ingen enhetlig praksis for bruk av generasjonssoner og branngater, eller for hvordan kjøreregler for utveksling av biologisk materiale, båter og utstyr skal utformes. Det er også stor grad av utveksling mellom smolttransport og andre oppdrag, og dette øker risiko for smittespredning. Det samme gjelder slakteristruktur; det er stor variasjon i hvordan slaktetransport, mellomlagring og slakteprosess gjennomføres. En stor andel slaktetransporter foregår med åpne ventiler og det er utstrakt bruk av åpen ventemerd eller lossing fra brønnbåt med åpne ventiler i tilknytning til slakteri.

Hvordan kan næringa så møte disse utfordringene?

Vår erfaring er at næringa i stor grad er enige om faglige prinsipper og et nylig lansert forslag om mål for beste praksis. Dette er et godt grunnlag for å komme videre.

Gjennomføringen låses imidlertid i for stor grad av utfordringer knyttet til prioriteringer og kostnadsfordeling mellom aktørene, og en har sett på hvordan en kan komme forbi de barrierene som ligger til hinder for å faktisk gjøre noe med det en vet fungerer, og få etablert en praksis som næringa for så vidt er enig om vil være en framtidsrettet løsning.

Når vi sier «vet», handler det om at til tross for enkelte kunnskapshull, fins det svært mye erfaring og kunnskap i bransjen som ikke er tatt i bruk i dag. En både rimelig og effektiv tilnærming vil være å ta i bruk dette parallelt med å få på plass mer kunnskap der det hersker usikkerhet.

Det har vært kjørt mange prosesser og prosjekter knyttet til biosikkerhet. Slike prosjekt har gjerne dreid seg om hvor risiko ligger, hva er «gullstandarden» for drift i området, og hvilke ulike nivå av tiltak kan en innføre for å redusere risiko og strekke seg mot gullstandard. Slike prosjekter har imidlertid ikke ført til store endringer over tid.

Til syvende og sist handler det kanskje mindre om «hva» som er beste praksis, og mer om «hvordan» en får satt beste praksis i verk – å få tatt beslutningen om å faktisk sette seg mål om endring. Dette er bakgrunn for at noen av de mest sentrale tiltakene som er foreslått i overnevnte prosjekt er lagt på ganske overordnet nivå.

Næringa må sette seg i førersetet og bestemme seg for noen grunnleggende endringer

Ved å organisere seg på en måte der næringa tar større ansvar for å ivareta felles biosikkerhetsinteresser, styrke dialogen med myndighetene og sikre gjennomføringsevne på biosikkerhetspraksis som har vist seg vanskelig å innføre utelukkende på myndighetsregulert eller frivillig basis.

For å komme dit bør det etableres et «biosikkerhetsråd» bestående av toppledere i norske oppdrettsbedrifter som basert på felles interesser og konsensus kan sette felles mål og sikre økt gjennomføringsevne i viktige biosikkerhetsspørsmål. Dette rådet er anbefalt å ta tak i noen «lavthengende frukter, og konkret legge en plan og tidslinje for å etablere praksis med dedikerte båter til smolttransport, og å fase ut åpne ventemerder i samarbeid med myndighetene.

Næring og myndigheter bør samhandle tettere rundt biosikkerhetsspørsmål.

En organisering der næringen øker sin kollektive gjennomføringsevne vil kunne endre forutsetningene for dialog og samhandling med myndighetene. Det vil gi grunnlag for et mer strategisk samarbeid mot felles mål, forutsigbarhet og langsiktighet i implementeringen av tiltak.

Det vil også gjøre det mulig at myndighetene tar en rolle der de i større grad setter overordnede forventninger til næringen, legger til rette, belønner og beskytter næringssamarbeid som kan ivareta biosikkerhetsformål som ikke lar seg regulere med myndighetskrav og enkeltsaksvedtak. Det bør derfor etableres et strategisk samarbeid mellom næring og myndigheter rundt biosikkerhet.

Lykkes en med dette vil næringa ha bedre forutsetninger for å kunne gjennomføre de grepene som videre er nødvendig for å styrke biosikkerheten i norsk lakseproduksjon. Da kommer vil til de utfordringene vi nevnte innledningsvis; Behovet for å forsterke områdeorganisering. Det bør etableres en grunnleggende struktur som gir faste rammer for områdesamarbeid, med mulighet for å praktisere «alt inn – alt ut»-prinsippet i sjø og etablering av felles biosikkerhetskrav.

Alle lokaliteter i sjø bør inngå i en områdeorganisering med klart definerte generasjonssoner, branngater og forpliktende kjøreregler for utveksling av biologisk materiale, båter og annet utstyr. Dette kan løses gjennom frivillige områdesamarbeid, men myndighetene forutsettes i stor grad å kunne bidra gjennom konkrete føringer eller krav til bransjestandard, og belønne deltagelse i henhold til denne.

Det mest nyttige prosjektet vi har sett - er blant kommentarene som kom da rapport med forslag ble lansert, med lignende utsagn fra sentrale personer i både forvaltning og næring. Vi har bare nevnt ILA og pasturella i dag – men det er de nye og ukjente utfordringene i framtida som næringa virkelig skal frykte. Det er enkelt å trekke en kjapp parallell til Covid-19. Det er også helt realistisk, og næringa har ingen tid å miste.