Innlegg

Skrevet av Espen Nordbø og Kjetil Berge i advokatfirmaet Haavind. Nordbø er partner i firmaet og spesialisert innen skatterett. Berge er senioradvokat samme sted. Han har særlig kompetanse og erfaring knyttet til selskaps- og skatterettslig rådgivning.

Skatteetaten utga i mai 2019 en veiledning om merverdiavgift og skatt ved samdrift og samlokalisering i havbruksnæringen. Ifølge denne vil særlig samdrift kunne innebære «felles virksomhet» – som i sin tur betyr at partene har etablert et indre selskap. Indre selskap medfører økt skattebyrde, økte administrasjonskostnader og flere administrative, skatte- og avgiftsmessige utfordringer. I en nylig uttalelse har imidlertid Skattedirektoratet kommet til at en konkret, forelagt samdriftsavtale ikke vil etablere felles virksomhet for partene, og heller ikke by på særskilte utfordringer for MVA.

Espen Nordbø Foto: Haavind

«Samdrift» innebærer at to eller flere innehavere av akvakulturtillatelse har fisken i sameie på samme lokalitet. Den skatte- og avgiftsmessige behandlingen av slike samarbeidsavtaler har i liten grad vært problematisert. Men i 2019 kom skatteetaten med en veiledning der det ble gitt uttrykk for at samdriftsavtaler vil kunne føre til at partene anses å drive virksomhet for felles regning og risiko.

Ketil Berge

Dette innebærer at samdriften reelt sett etablerer et ansvarlig selskap eller indre selskap, som skattemessig skal behandles atskilt fra den øvrige virksomheten hver av partene driver. Det oppstår da en selvstendig rapporteringsplikt for den felles virksomheten, 3 prosent av utdelt overskuddsandel til partene skattlegges separat (på samme måte som utbytte fra et AS) og krav til markedsmessig prising av transaksjoner/bidrag mellom eierne og den felles virksomheten. I tillegg vil det kunne bli spørsmål om etterberegning av fradragsført inngående merverdiavgift for anskaffelser i den felles virksomheten. Konsekvensene kan altså være betydelige.

Bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet

Veilederen bidro til å skape usikkerhet om hvordan regelverket skulle forstås og håndteres. Mange aktører har nok «ligget på været» - eller stukket hodet i sanden - mens andre har innhentet bistand til etablering av nye rutiner.

3. november 2020 kom imidlertid Skattedirektoratet med en såkalt bindende forhåndsuttalelse (BFU), der de bekreftet at en konkret (planlagt) avtale om samdrift kunne gjennomføres uten at det ble etablert et indre selskap.

Direktoratet understreker at BFU’en ikke innebærer at skatteetaten går tilbake på tidligere uttalelser om samdrift. Oppdrettsnæringen bør derfor merke seg de konkrete forutsetninger og vurderinger som begrunner utfallet:

Den aktuelle BFU’en gjelder en avtale som om samdrift på As lokalitet, der A skulle stå for driften etter en driftsavtale, partene skulle eie en ideell andel av fisken hver, men selge fisken hver for seg, uten deling av overskudd/underskudd.

Samdrift vil i praksis medføre at partene er sameiere i fisken mens den står i merd, noe som i utgangspunktet peker i retning av «felles virksomhet». Men det må også gjøres en vurdering av partenes konkrete rettigheter og plikter overfor hverandre. Skattedirektoratet la her vekt på at partene hadde innbyrdes motpartsrisiko: A skulle stå for driften av lokaliteten, herunder foring, tilsyn mv., og hadde dermed et resultatansvar for disse driftstjenestene. B hadde enkelte rettigheter til å instruere A etter avtalen. Partene kunne dermed gjøre gjeldende bestemte rettigheter og plikter etter avtalen, herunder pådra seg misligholdsansvar. Skattedirektoratet fremhever at en slik misligholdsrisiko basert på mangelsansvar kjennetegner i større grad et gjensidig bebyrdende kontraktsforhold enn et selskapsforhold.

Risikofaktorer

Videre hadde partene ulikt inntektspotensial og tapsrisiko. Partene skulle ved slakting bli eneeier av et volum fisk tilsvarende deres respektive eierandel, og de skulle selge fisken på selvstendig basis, som innebar at de hadde selvstendig markeds- og motpartsrisiko. Videre var partenes kostnader relatert til samdriften ikke sammenfallende, ved at As kostnader ville bestå av eget ressursforbruk (lønnskostnader, avskrivninger, tredjemannsytelser mv.), mens Bs kostnader ville være begrenset til det avtalebestemte vederlaget for driftstjenestene og kostnader ifm salg mv. Partene hadde dermed selvstendig og uavhengig risiko for sine kostnader. De hadde ingen plikt til å fordele underskudd/underbalanse eller overskudd/overbalanse, men beholder hvert sitt resultat fra samdriften.

Selv om partene var utsatt for enkelte felles risikofaktorer, som sykdoms- og rømningsrisiko, og ville være solidarisk ansvarlige overfor fiskerimyndighetene, mente Skattedirektoratet at den avtalte ansvarsfordelingen reduserte graden av felles risiko. Partene hadde selvstendig og kvalitativt ulike rettighetsposisjoner i biomassen, overfor hverandre, og overfor tredjeparter. Konklusjonen var derfor at det ikke var grunnlag for deltakerfastsetting.

Lærdommen

For MVA-formål innebar konklusjonen at partenes omsetning av fisk produsert som ledd i avtalen ville anses som egen omsetning, slik at hver av partene ville få fradrag for inngående merverdiavgift på sine respektive anskaffelser.

Den sentrale lærdommen å ta med seg er at indre selskap mv. kan unngås om samdriftsavtalen gjelder driftstjenester og partene selger fisken hver for seg, uten deling av underskudd/overskudd. Men også at skatteetaten ikke har gått tilbake på tidligere uttalelser – herunder anmodningen om at aktørene sørger for å etterleve reglene i samsvar med veiledningen fra mai 2019. Bransjen må derfor være forberedt på ettersyn. De som fortsetter i «felles virksomhet» uten korrekt rapportering mv. kan risikere etterberegninger av både skatt og merverdiavgift.